Bakterien finnes overalt rundt oss. Anne Kristine hadde maks uflaks

Natt til mandag 25. oktober 2021 våknet Anne Kristine Linnestad (61) med en ekstrem hodepine. Det lignet ikke på noe annen hodepine hun hadde kjent tidligere.

– Det var en helt vanvittig hodepine. Jeg tok Paracet, men det hadde ingen effekt. Det var helt forferdelig, jeg har aldri opplevd noe så grusomt.

– På en skala fra 1 til 10 vil jeg si smerten var på 19, forteller hun.

Da hodepinen ikke ga seg ved bruk av smertestillende, oppsøkte hun etter hvert bedriftslegen.

Hun ble sendt rett til legevakten, deretter til Akershus universitetssykehus. Der ble det tatt både blodprøver og benmargsprøve, og hun ble utredet for både Borrelia og hjerneslag.

– Jeg har aldri tatt så mange blodprøver i hele mitt liv, og etter hvert fant legene listeriabakterien i blodet mitt.

Infeksjon i hjernen

Anne Kristine hadde fått en listeriainfeksjon i hjernen.

På sykehuset «dundret de på» med intravenøs antibiotika.

– Det var en skikkelig «heste­kur». Det var flaks at legene fant ut hva det var, for det er en veldig sjelden sykdom. De sa det var svært uvanlig, og at de ikke hadde hatt pasienter før som de kunne sammenligne med.

– Det finnes 13 forskjel­lige listeriabakterier, og kun én av dem setter seg på hjernen. Det var den jeg fikk. Som regel er det mage- og tarmsystemet som rammes, forteller hun.

Mest sannsynlig var det et restaurantbesøk som forår­saket den tragiske hendelsen.

– Jeg har en formening om hva det kan ha vært, men vet ikke helt sikkert. Mest sannsynlig fikk jeg i meg en urt som hadde vært i kontakt med husdyrgjødsel. Det var rett og slett 100 prosent uflaks, sier 61-åringen.

Les også: Norges eldste kvinne: – Det er jo bare småunger her på sykehjemmet, og så meg da

Måtte lære å gå på nytt

Annonsørinnhold

Dette er årets lekreste festkjoler

Bakterieinfeksjonen Anne Kristine fikk, satte seg på mellomhjernen og hjernestammen.

– Det utartet til en abscess, en byll, som trykket på nerver som går ut i venstre del av kroppen. Dette førte til at jeg mistet både balanseevne og motorikk.

Den ene halvdelen av Anne Kristines kropp fungerte rett og slett ikke lenger. Hun måtte lære seg å gå, spise med kniv og gaffel og skrive på PC på nytt.

– Jeg lærte meg ganske fort å gå. Da jeg kom hjem fra syke­huset, øvde jeg meg ved hjelp av en prekestol. I begynnelsen klarte jeg bare å gå et par skritt før jeg falt.

– Balansen var helt borte. Jeg trente ved å følge linjene i treverket på gulvet, forteller hun.

Intravenøst på jobb

2. januar var hun tilbake i jobb på Stortinget.

Men symptomene kom tilbake, og 10. januar ble hun innlagt på sykehuset igjen. Det ble bestemt at hun skulle ha antibiotika intravenøst fire ganger i døgnet.

Siden formen ellers var grei, ble hun sendt hjem etter fire dager, uten sykemelding.

Anne Kristine tok med seg det såkalte infusjonsstativet på jobben, så hun kunne få bedriftshelsetjenestens hjelp til den intravenøse dosen, midt på dagen.

– Jeg følte meg ellers frisk og satte pris på å kunne jobbe som normalt. Det ble en del møter mens jeg satt og fikk medisin intravenøst i armen.

Hun jobbet også mye hjemmefra. En gang glemte hun å skru av kameraet i en debatt.

– Da fikk de se meg sitte der med medisinen i armen, ler hun.

Anne Kristine fikk motorikken tilbake etter noen måneder, og balansen har hun trent opp selv. Men det sensoriske er fremdeles borte, og hun aner ikke om det noen gang vil komme tilbake.

– Det prikker konstant, og kroppen er helt nummen, forklarer hun og sammenligner det med hvordan det føles når en arm eller et ben har «sovnet». Jeg har også en merkelig opplevelse av knirking når jeg beveger meg, akkurat slik det er når man tar i potetmel, forteller hun.

Annonsørinnhold

Skjønnhetskalenderne du fortsatt kan sikre deg

Les også: (+) Christel Alsos hadde kjærlighetssorg og ingen planer om å finne en kjæreste. Så møtte hun Finn-Erik

Vanskelig å sitte

Å skulle sitte rolig lenge er vanskelig for Anne Kristine. Da prikker det veldig i hele venstre side, og hun får en trang til å bevege seg.

– Det er som å sitte på en fot når den har sovnet, og slik er det hele tiden. Det er veldig ubehagelig. Jeg var nylig på en lang flytur.

– Det gjorde meg ikke akkurat bedre, men sikkert ikke verre heller. Jeg er opptatt av leve livet og gjøre vanlige ting, smiler hun.

Også under intervjuet er hun oppe og står og rister litt løs. Hun går jevnlig til osteopat for å prøve å få liv i nerve­systemet igjen.

Alt er blitt stivt, og innimellom kjennes det som om hun skal få krampe.

– Men ellers er motorikken i orden. Jeg sleper ikke beina etter meg, og jeg har ingen synlige skader, slik som slagpasienter får, sier hun og er tydelig takknemlig.

Livet ett år etter

61-åringen er tilbake i jobben som stortingsrepresentant. Hun har sofa med pledd og puter på kontoret, slik at hun kan strekke ut beina når hun har anledning.

– Jeg klarer å jobbe fullt når jeg samtidig tar hensyn til kroppen og plagene mine. Jeg er nok en litt sta type som liker at ting skjer. Jeg takker pande­mien for at det nå er tilrettelagt for digitale møter.

– Det gjør at jeg også kan jobbe hjemme­fra innimellom. Når jeg er i møter, sier jeg bare ifra om at jeg ikke kan sitte stille for lenge om gangen.

Den dyrekjøpte erfaringen av å ha alvorlig sykdom har også gitt henne forståelse og kunnskap som hun kan dra nytte av i jobben som politiker.

– Når jeg jobber med helse­politiske spørsmål, er det positivt at jeg nå kan snakke om helsevesenet og hjemmesykepleien og virkelig vite hva det dreier seg om, sier Anne-Kristine og utdyper:

– Jeg hadde ingen kontroll da jeg lå på sykehuset, og jeg fikk virkelig kjenne på maktesløshet. Jeg fikk vite at jeg ikke kom til å dø av infeksjonen, men det kunne virkelig gått alvorlig galt. Jeg var fullstendig avhengig av å stole på helsevesenet.

Annonsørinnhold

SLÅ TIL: Her kan du sikre deg ulltøy på tilbud

– Jeg måtte bare akseptere at jeg ikke fikk gjort noe med dette, og at jeg ikke hadde kontroll over situasjonen.

Å være pasient var uvant for henne. At hun ikke trengte å se på klokken eller følge med på kalenderen, var noe nytt.

– Jeg har mann, tre voksne barn og fire barnebarn, og jeg er vant til å ha mange baller i luften. Jeg styrer hverdagen min selv. Plutselig kunne jeg ikke det lenger, og det var rart å kjenne på.

– Jeg er ingen fanatisk «helsefreak», men har bevissthet rundt helse og er opptatt av å kjenne etter hvordan kroppen har det. Det tror jeg er viktig, og jeg har lært at det er bra å ta kontakt med lege dersom noe ikke er som det pleier.

Les også: Det skulle gå nesten 30 år før Lena (45) fikk diagnosen. Da var det for sent

Anbefaler forsikring

Anne Kristine har en viktig oppfordring. Det er å tegne en forsikring som også gjelder risiko for alvorlig sykdom.

– Det hender at det er inkludert i livsforsikringen, men det er ikke alltid sånn. Jeg tegnet denne forsikringen for ti år siden fordi en som sto meg nær, fikk alvorlig kreftsykdom.

– Hvis jeg ikke hadde klart å lære meg å gå igjen, hadde det vært fryktelig dyrt å bygge om hele huset. Nå er planen min å fjerne badekaret og bare ha dusj. Selv om jeg har trent mye, er det en trygghet å slippe å tenke på at jeg kan falle om i badekaret.

– Jeg ønsker å klare meg selv og vil ikke bare dusje når mannen min er hjemme, i frykt for å falle i badekaret.

Når alt kommer til alt, synes 61-åringen at hun har hatt flaks. Både balansen og motorikken er tilbake, og taleevnen ble aldri rammet.

– Dette er en infeksjon man i verste fall dør av. Hadde den satt seg på venstre side av hjernen i stedet for høyre, hadde jeg kanskje mistet både taleevnen og hukommelsen. Da hadde jeg blitt dement, på et vis.

– Jeg har ikke anlegg for å være deprimert, men hadde jeg mistet taleevnen, hadde jeg nok blitt det. Som politiker er jo det å kunne snakke mitt viktigste arbeidsverktøy.

Annonsørinnhold

Julekalenderne mannfolk ønsker seg i år

Kan komme fra mange kilder

Listeria monocytogenes er den eneste listeriaarten som kan gi sykdom hos mennesker.

Bakterien finnes i jord, vann, planter og i tarmfloraen til pattedyr.

Vi kan få bakterien i oss via ulike matvarer, som kjølelagrede mat­varer som ikke varmebehandles videre.

Det kan for eks­empel være myke oster, gravet, røket eller raket fisk og kjøtt.

– Selv om vi skulle få en liten mengde listeriabakterier i maten, blir de færreste av oss syke. Men eldre, personer med dårlig immunforsvar og fostre er utsatt foralvorlig sykdom sier Synne Jenum, overlege ved infeksjonsmedisinsk avdeling på Oslouniversitetssykehus.

– Mage-tarm-systemet vårt er altså inngangsport for infeksjon, og sykdom kan derfor starte med kvalme og diaré, før et mer influensalignende bilde med feber, hodepine og muskelverk, sier Jenum.

Symptomene kan starte fra noen dager til tre ukeretter inntak av listeriaholdige matvarer.

– I Norge kommer bakterien svært sjelden over iblodet, kun hos 20–30 personer per år. Men gjør den det, fører det til svært alvorlig sykdom, ofte med betennelse i hjerne­hinner og hjerne.

Ved mistanke om bakterieinfeksjon i hjernehinne eller hjerne, anbefaler retningslinjene for bruk av antibiotika på norske sykehus at alle pasienter over 50 år skal få medisin som også dekker for listeriabakterien.

I det minste inntil det eventuelt er avkreftet at det dreier seg om den.

– Derfor er det liten grunn til å frykte at man ikke skal bli tatt på alvor av helsevesenet dersom man har slike symptomer. Rehabilitering etter infeksjoner i hjernen er sammenlignbart med hjerneslag, og det tar som regel 12 måneder før man er frisk, sier Jenum.

Fra gjengleder til familefar: Fengselsdommen reddet livet hans

Mary (6) fikk 25 øre til godteri og gikk alene til butikken. Hun kom aldri tilbake

Denne saken ble første gang publisert 20/02 2023, og sist oppdatert 20/02 2023.