Per hadde kone og barn, stor villa og luksusbil. Da smellen kom, mistet han alt
Tobarnspappa og reklamebyråsjef Per Vie møtte veggen og gikk fullstendig i kjelleren. Til slutt mistet han alt, men han beholdt livet. Det er 67-åringen glad for i dag.
Fylkesvei 245 langs Randsfjorden, våren 1992: «Dette orker jeg ikke mer! Her er mange fine, store fjellvegger å kjøre rett inn i. Bare jeg vrir litt hardt på rattet nå, og tramper gassen i bånn, så kan jeg bli fri!»
Tanken slår brutalt ned i tobarnspappaen Per Vie, som en plutselig og flerrende åpenbaring, mens han kjører sin racing-grønne Jaguar med lyse skinnseter, på vei til nok et kundemøte. Han er snart fremme.
Fjellveggen frister. Tankene og gassfoten er blytunge.
Da møtet starter, er det uten Per. Han dukker aldri opp.
Alt er kaos
Per er reklamebyråsjef med ti ansatte. Om et par år er han 40. Han jobber 15–17 timer hver dag i årevis. Han har kone, to barn og stor, hvit enebolig i et pent villastrøk i Oslo.
Per dropper kundemøtet denne vårdagen, snur og kjører hjem. Han husker ingenting av hjemturen, men de røde og slitne øynene forteller ham at han har grått hele veien. Alt i ham er kaos, og hendelsen i bilen gjør ham vettskremt. Han er glad han ikke kjørte i fjellveggen, men han orker heller ikke livet sitt mer. Han vil bare lukke øynene og sove.
Neste dag drar han til legen sin, og så rett hjem i sengen med tre måneders sykemelding for utbrenthet.
Han tenker at han burde tatt signalene før. De har vært der. Ofte. Hjertebank, brystsmerter, problemer med nattesøvnen og utmattelse. Det har gått ut over familielivet, uten at han har klart å endre livsstil.
Les også: Tegn på utbrenthet
Livet begynner å rakne
Etter tre måneders sykemelding begynner han å jobbe igjen. Han forsøker arbeide litt mindre enn før, men livet har begynt å rakne.
Det 18 år lange ekteskapet er det første som ryker. Han flytter inn i en liten kjellerleilighet fem minutter fra familievillaen. Per kjenner at livet er tungt, men holder det likevel gående i jobben med noe redusert arbeidstid.
Innerst inne vet han at det bare er et tidsspørsmål før det vil smelle igjen.
Før det skjer, rekker han å forelske seg igjen, gå inn i et nytt forhold og får sitt tredje barn i 1995.
Samme år kollapser ryggen, og han må opereres. Etterpå sier kroppen helt stopp. Han klarer ikke jobbe lenger og mister firmaet sitt. Like etterpå tar også forholdet slutt.
For første gang i sitt liv går Per til en psykolog. Istedenfor å spørre hvor raskt han klare å komme seg tilbake på jobb, sier psykologen de magiske ordene:
«Nå har du to år, Per, hvor du bare skal ta vare på deg selv. Ikke noe annet!»
Kjenner ikke igjen sitt eget speilbilde
Montebello Hospits, Oslo, 1996: Ansiktet i speilet er hans, men han kjenner det ikke igjen. «Er dette virkelig meg?» tenker 45-åringen skremt. Han ser bare en eldgammel mann, sterkt merket av livet. Det er blikket som skremmer ham mest. De kvikke, skøyeraktige og levende øynene er borte. Blikket som stirrer tilbake på ham nå, er helt tomt. Ferdig. Dødt.
Hans nye hjem er på 25 kvadratmeter, med mørkegrønne vegger i et av hovedstadens hospits. Vegg i vegg bor narkomane og andre som har falt utenfor samfunnet. Nå må han få sosialstøtte fra staten for å ha til mat og livets opphold.
Oppgaven fra det psykiatriske dagsenteret hvor han nå er blitt pasient, er å tegne følelsene sine. Per tar opp kullstiftene, pastellkritt og åtte meterstore, tykke, grå ark, som han kjøpte i byen dagen før. Han har alltid elsket å tegne, men det er så lenge siden sist han gjorde det.
Han teiper alle arkene opp på veggene og begynner å tegne det han så i speilet. Pers første selvportrett blir av mannen han ikke lenger gjenkjenner.
Per har mistet det meste: Ingen trygg familiehavn, ingen jobb, ingen enebolig og ingen luksusbil i garasjen.
Det merkelige er at det ikke bekymrer ham så mye. Noe inni ham kjennes litt lettere. Han har fortsatt kontakt med barna sine, som sier de fortsatt er glad i ham. Det er nesten det eneste som betyr noe.
Å tegne blir hans terapi. I to år tegner han og jobber med seg selv.
Lykkerus
Flere som ser tegningene hans, blir imponert og synes han bør forsøke å stille dem ut.
Per har ingen tro på det. Tegningene var kun ment som egenterapi. Dessuten er de så dystre og mørke at han ikke kan forestille seg at noen vil ønske å se dem. Langt mindre kjøpe dem og henge dem på en stuevegg.
Der tar han grundig feil!
Ved hjelp av en venn fylles Cafe Claudion i Bygdøy allé av Pers tegninger. Mange vil ha bildene som er Pers vei tilbake til livet. Responsen er stor. Per begynner å ta illustratøroppdrag. Han skriver seg selv ut fra psykiatrisk dagsenter og får låne et pikeværelse med tilhørende atelier i byen.
Etter hvert får han råd til å leie en liten, ok leilighet og jobber tre dager i uken.
Frognerparken, august 1998: Mens småfuglene ennå høres bedre enn trafikken, rusler Per sin daglige tur til Frognerparken og hjem igjen, før han setter seg til tegnebrettet. Noen måker skriker bak Monolitten, og en vaktmester tørker fuglebæsj av Sinnataggen. Gresset er irrgrønt.
Plutselig slår en så sterk lykkefølelse ned i Per at han må stoppe og bare le. Det kommer like plutselig som de mørke tankene den gangen i bilen langs Randsfjorden. Like boblende og lyse som de var blytunge og mørke.
«Jeg har ikke mistet noe! Jeg har alt jeg trenger. Så heldig jeg er.» Per hopper, synger og danser gjennom parken og bryr seg ikke de første turistene som nå har kommet og ser rart på ham.
«Jeg er lykkelig fordi jeg har gjenoppdaget meg selv, gjør det jeg liker, og bruker tid på dem jeg er glad i.»
Les også: Alle trodde Nils var dum. I voksen alder viste han at de tok grundig feil
Forelsket i terapeuten
Per lever godt som frilanser. Han illustrerer og er med på show med musikere på scenen, der han tegner akvareller og snakker om livet. På forholdsfronten går det ikke like bra, og han sliter mye. De to voksne barna hans er bekymret for ham.
Moren til noe venner de har hatt igjennom hele oppveksten, har videreutdannet seg til psykoterapeut. Barna spør om hun kan hjelpe pappaen deres. Det vil Pia Gjølstad (i dag 58) gjerne – om Per vil selv. De har ikke sett hverandre på 12 år.
Per tar kontakt med Pia og får time hos henne. Hun ser ikke på ham som deprimert eller syk. Isteden veileder hun ham til å finne nye og riktige veier der han kan få være den han virkelig er. Kunstnerveien er allerede funnet, men det er flere veier å finne for at livet skal bli helt og godt.
Etter tre møter merker Pia at Per begynner å trekke seg unna. Han avlyser timer og er unnvikende. Har hun gjort noe feil? Har hun vært for brutalt ærlig? Synes han det er flaut at de er gamle bekjente? Eller er hun som nyutdannet rett og slett ikke god nok?
Det går flere uker uten at hun hører fra ham, inntil han plutselig ringer og spør om de kan treffes på pub!
Tre Brødre, Oslo, august 2008: Pia sier ja til å ta en øl med Per og tenker at han kommer til å fortelle at hun ikke passer som terapeuten hans likevel. Det synes hun er synd – for de har jo så god tone!
Han sitter der solbrun i ansiktet med to lyse, kalde øl klare på trebordet.
«Jeg er blitt forelsket i deg, Pia. Det er derfor jeg ikke kan fortsette hos deg!» sier han ærlig.
Pia får nesten sjokk. Av alle grunner hun har grublet på, er dette en hun aldri har vurdert!
Plutselig ser hun Per med helt nye øyne. Praten går lett. De har så mye å snakke om. Pia er også skilt etter et langt ekteskap.
En venninne av Pia kommer innom puben og ser med en gang at noe har hendt.
«Du stråler jo, Pia! Det er som et lys er rundt dere hele tiden. Hva har skjedd?»
To måneder senere er de forlovet. Siden har det vært Per og Pia.
Les også: Charlotte og Christine var helt vanlige jenter. Likevel ble skoleårene et mareritt
Bobil har forandret livet
– Det føles som å komme hjem. Hjem til der du blir tålt og elsket for alt du er, og ikke er, sier paret da Norsk Ukeblad møter dem på tur med bobilen ved vannkanten på Skogsborg i Sætre i Hurum.
Paret bor på Ulvøya i Oslo, der de er beredskapshjem for ungdommer.
For seks år siden skulle Per lage en nettside for et bobilfirma. Per fortalte at alt han trengte for å være lykkelig, kan få plass i en bil. For eksempel en bobil!
«Prøv i tre uker, da vel!» sa forhandleren.
«Selvsagt! Om du låner meg en bobil, drar jeg Norge rundt», svarte Per. Han var på reise i tre måneder.
Slik ble han forelsket på nytt – i bobil-livet!
Les også: Jenny og Thomas valgte dyr foran barn
– I en bobil er det lett å se hvor lite man faktisk trenger. Det gjelder å luke bort alt unødvendig og dyrke det viktige, sier Per med et stort, ubarbert smil.
Pia er også med denne gangen, men like ofte er han land og strand rundt med bobilen alene. Bloggen hans Vie Veier er hovedjobben hans i dag. Der legger han ut små reisebrev-filmer om bobil-livet.
Ved å dele sine historier håper han å hjelpe folk å finne nye veier, både bak rattet og i livet ellers. Slik han selv fant en ny og bedre vei da fjellveggen og døden plutselig lokket mer enn livet.
– Det er så lett å havne på feil vei og bli sugd inn i et race som ødelegger den du egentlig er. Da smeller det til slutt. Heldigvis fant jeg min vei til slutt, sier Per.
