sorg
Mette og Lisbeth skulle bli «morsomme gamle damer» sammen: – Det er så brutalt
Et par hvite, morkne gummistøvler som står på terrassen. Mer skal det ikke til før sorgen river i Mette (70). Etter at hun mistet kjæresten gjennom mer enn 20 år, er hverdagen full av slike øyeblikk.
– Det er så brutalt, men det nytter ikke være bitter og sint. Jeg har lært å velge heller å være takknemlig for årene vi fikk sammen. Lisbeth var min første virkelige kjæreste. Jeg var 43 da jeg traff henne.
Mette Werner (70) smiler når hun snakker om sin Lisbeth, men øynene rommer et alvor.
Alvoret etter at samboeren måtte gi tapt for kreften for snart fire år siden.
På den tiden har Mette funnet sin vei for å leve med sorgen og tapet. Gjennom boken Ode til lyset, vil hun dele det som holder henne oppe og i gang.
«Vi skulle jo bli morsomme gamle damer sammen, som fant på sprell!»
Det sier fortelleren i romanen, som tar utgangspunkt i tapet av kjæresten Mette levde med i mer enn tyve år.
– I dag har jeg et godt og morsomt liv, selv om sorgen fortsatt kan kjennes tung. Senest for to dager siden lurte jeg på hvorfor jeg lever.
En hyllest til kjærligheten
«Det var i Mexico hun begynte å drikke rødvin til sjokoladekake.»
Det er første linjen i Mettes bok. Setningen er betegnende for Julie, karakteren i boken som har fått låne noen av Lisbeths trekk. Blant annet eventyrlysten og appetitten på livet. Mette valgte å skrive i romanform heller enn biografisk, for at flere skal kunne kjenne seg igjen i sorgen.
Den første setningen kom til Mette under meditasjon. Siden hun lærte meditasjonsformen Vipassana i India for 40 år siden, har hun praktisert to timer daglig.
Hele ideen om å skrive en hyllest til kjærligheten, og om møtet med døden, kom også under meditasjon.
Fra Lisbeth ble syk våren 2018 og til Mette bestemte seg for å ta ti dager helt alene på hytta på Onsøy i stillhet og meditasjon høsten 2020, hadde ikke forfatteren skrevet eller notert et eneste ord. Stikk i strid med det folk trodde.
«Du noterer vel mye nå? Eller skriver dagbok?» spurte mange mens Lisbeth var syk. Men Mette ville heller være helt til stede i hvert øyeblikk av sin elskedes liv, som var i ferd med å ebbe ut.
Les også: Linda (39): – Jeg vet at jeg kan dø ved neste alvorlige anfall
Kjærlighet ved første blikk
Mette og Lisbeth møttes i 1995. En bekjent presenterte dem for hverandre, og verden ble aldri mer den samme.
Selv om fornuften prøvde å holde dem tilbake av hensyn til Lisbeths datter Helen, som da var 11, var kjærligheten og dragningen til hverandre for sterk. Snart flyttet Mette sammen med Lisbeth og datteren. De knyttet et sterkt bånd, og Mettes bok er dedikert til Helen.
Allerede første uken etter at Lisbeth får diagnosen uhelbredelig kreft, får Mette vite av legen at Lisbeth antagelig bare har ett år igjen å leve.
Hun sier det ikke til kjæresten. Vil ikke uroe henne mer enn nødvendig.
Få måneder senere spør Lisbeth selv en lege og professor om tidsperspektivet.
Han sier ett til tre år.
Paret flytter ut på hytta sammen. Går turer for å holde Lisbeth så sterk som mulig til behandlingene. De reiser til og med en måned til en spansk øy.
Det gikk ett år. Lisbeth ble bare 59.
Sorg som fysisk smerte
Det første året etter Lisbeths død husker Mette lite av. Sorgen var så kraftig. Ren smerte både fysisk og psykisk. Som en tung, tett tåke i hele kroppen og i hodet.
Etter hvert har tåken lettet, men tapet kan fortsatt tynge.
– Meditasjon er grunnfjellet mitt som gjør at jeg klarer å stå oppreist. I tillegg mosjonerer jeg en halv til én time hver dag. Jeg er veldig glad i gåturer og yoga. Det handler mye om vilje. Ofte tenker jeg at jeg ikke orker. Da gjelder det å skjønne hvor viktig det er for psyken å gjennomføre.
– Det er fortsatt dager hvor jeg lurer på hvorfor jeg lever, men de kommer sjeldnere nå. Da vet jeg at jeg må ut og gå. Uansett vær og vind. Når jeg kommer tilbake igjen, er det alltid lettere, og jeg vet at jeg skal klare å leve. Selv uten Lisbeth, forteller Mette.
Les også: (+) Thomas var bare tre år da han så moren bli drept. 12 år senere rammet en ny tragedie
Må tørre å si ja til alt
Noe som har hjulpet henne er å si ja til alt.
– Samme hva folk spør meg om. Det er en «nådetid» på rundt tre måneder etter at man er blitt enke, hvor alle inviterer deg med på middager eller en gåtur. Uansett hvor sliten jeg var, takket jeg ja. Det resulterte i at jeg ba folk tilbake, og måtte engasjere meg. Finne noe å by på.
– Jeg laget ofte rikholdige grønnsaksupper med fyrig krydder. Jeg ønsket at folk skulle ville komme til meg fordi de hadde lyst, ikke bare for at jeg var blitt alene, sier forfatteren.
På denne måten ble hun «tvunget» ut i livet igjen. Først trygt blant venner og familie, men etter hvert også på nye steder hvor hun traff nye mennesker.
– De aller fleste er jo gode og vil hjelpe og støtte deg, erfarte Mette, som i dag har flyttet inn i leiligheten Lisbeth eide i Fredrikstad.
Her går hun på yoga to ganger i uken, og etterpå går hun alltid på kafé.
Mette elsker å gå på kafé, både alene og sammen med andre, eller bare for å lese en bok. Hun har også startet en filmklubb i miniatyr, er med i en bokklubb og har meldt seg som brannvakt i kirken. Da får hun med seg mange av de flotte kirkekonsertene gratis.
De hvite gummistøvlene
En scene tidlig i Mettes bok skildrer den første, rå sorgen:
«På veien fra kjøkkenet kaster jeg et tilfeldig blikk ut på verandaen der skrotet står, og bråstopper. Gummistøvlene hennes der foran den gamle sekken, de hun alltid har hatt, morkne, gråhvite med flekker av blåbær, og i det samme har jeg nærværet hennes rundt meg, det glade smilet, klar til å gå med bærplukkeren i hånda, og jeg gisper, knekker over ende på divanen, vergeløs mot gråten som vil drukne meg. Bølge på bølge. Vi skal aldri gå på tur mer! Aldri! Jeg skriker.»
I nesten alt rundt henne ligger minner av kjæresten. Assosiasjoner. Noen ganger er de gode, for de holder på en måte Lisbeth til stede i Mettes liv.
Skrev bok på hyttta
Ofte tar Mette elsykkelen de 17 kilometerne ut til den lille, røde hytta, som har vært i familien siden 50-tallet. Også her er Lisbeth sterkt til stede.
Hele boken ble skrevet her. Det gikk bare to måneder fra hun satt i dyp stillhet på den blå bokhvete-puten med elefantmønster fra India og ideen oppsto, til grovmanuset var ferdig.
– Boken er en dikterisk bearbeiding av virkeligheten, og skal formidle sorgen, sier hun.
– Det vil si at det meste er skrellet vekk, og oppdiktede scener er lagt til for å tjene historien og gjøre den levende. Målet er ikke at folk skal finne ut noe om meg og Lisbeth ved å lese boken, men finne ut noe om seg gjennom gjenkjennelse.
– Jeg kunne aldri ha avslørt intime detaljer i en bok. Men alle følelsene er sanne og gjennomlevd. De har røsket og slitt, brent og healet, sier Mette, som betegner romanen sin som en hyllest til den usentimentale kjærligheten og de gode kreftene.
De som bærer oss når det røyner på.
Noe fiksjon, noe virkelighet
Selv om personene i romanen etter hvert begynte å leve sitt eget liv, er flere av scenene i nærheten av noe som har hendt. Mette vil ikke avsløre så mye om hvilke det er.
Mette vil gjerne inspirere folk til å leve mer mens de lever. Til å tørre mer.
– Vi må ta vare på det som er, for vi vet aldri når det er for sent, sier hun.
Mette gikk til psykolog i tiden etter begravelsen for å ha noen å sparre med.
Gjennom meditasjonen levde hun igjennom alle følelsene i selve kroppen. Hos psykologen kunne hun bruke hodet til å få plassert dem og se veien videre.
– Det er også veldig godt å ha venner som kjente Lisbeth, og ikke minst datteren hennes å snakke om henne med, forteller Mette.
Les også: – I det sekundet vi fikk beskjeden fra legen, var det som om verdenen min falt fullstendig i grus
Alene, men nær
– Lisbeths nærvær i livet mitt blir aldri borte, selv om hun ikke er her lenger, sier hun som sitter tilbake i den knalloransje sofaen Lisbeth valgte ut til leiligheten.
Nærværet fortoner seg ofte slik som er beskrevet i boken:
«Lufta er så klar i dag, fjorden kraftig blå mot holmene som tegner seg med skarpe konturer. Fjellene på den andre siden åpner seg langt innover med koller og nuter i rad på rad.
Naboene dro i går.
Nå er det bare oss to igjen, sier jeg til bildet av Julie når jeg rer opp.
Strengt tatt er det vel bare meg, mumler jeg for meg selv mens jeg glatter teppet der det ikke lenger er noen dyne, − men du er nå her likevel, sier jeg bestemt idet jeg snur meg mot bildet igjen, og Julie ser tilbake på meg, for alltid holdt fast i et overgitt, ertende smil.»
