Angsten tok livsgleden
Mens venninnene flørtet, festet og tok utdannelse, hadde angsten fullstendig overtak på Marte
I mange år var sengen det eneste stedet Marte følte seg trygg. Nå smiler hun. Og mamma kan slappe av.
En ung kvinne i rosa og rød kjole kommer gående langs grusveien med en stor «bamsehund», malamuten Ilia. Marte Lian (30) nærmest stråler.
For noen år siden så det meste mørkt ut. Hun hadde en konstant følelse av å ha en tung murstein på brystet og slet med angst.
Angst for ikke å være bra nok, angst for å dø, angst for å bli alvorlig syk, angst for å få enda et panikkangstanfall.
– Jeg vet ikke hvordan det begynte. I barndomsårene var stort sett alt bra selv om jeg var en litt engstelig type, sier hun.
Vi har satt oss ned for å gå inn i hennes historie.
Mamma Kjersti Lian (53) er også med. Hun har hele livet har hatt en stabil og god mental helse.
– Jeg har ikke klart å sette meg inn i utfordringene til Marte og ante ikke hvordan jeg skulle angripe det. Ord kan ikke beskrive hvor tøft det har vært, innrømmer hun.
Les også (+): Jeg gjorde alt for sønnen min. Men et eller annet sted gikk det fryktelig galt
Forsto ikke
Som niåring kom Marte til Dønna, en liten kommune med rundt 1300 innbyggere på Helgeland i Nordland. Der ble hun aktiv i hestemiljøet. I mange år var alt bra. Men i niende klasse, kom det første anfallet av panikkangst.
– Jeg var alene hjemme da jeg akutt fikk problemer med å puste og begynte å skjelve. Det kom som lyn fra klar himmel, og jeg trodde at jeg var alvorlig syk og kom til å dø, minnes hun.
Hun løp til naboene, som er tanten og onkelen. Der ble hun sittende sammen med kusinen til alt roet seg. Etterpå forsto hun at det var et angstanfall hun hadde hatt.
Etter det snek det seg en ny frykt inn i livet hennes. Den skulle få ganske stor innvirkning på livskvaliteten: angsten for å få panikkangst igjen.
Fra da av hadde Marte mye angst, og foreldrene informerte skolen om utfordringene. Skolen var støttende og forståelsesfulle. Hun fikk gå ut av klasserommet hvis angsten snørte seg til og fikk lov til å gjøre det hun orket.
– Jeg hadde alltid vært skoleflink, men begynte å sakke etter. Det gjorde noe med selvfølelsen min, som igjen gikk utover motivasjonen. Enn så lenge fungerte det sosiale livet sånn noenlunde, forteller hun.
Les også: (+) Jeg vokste opp med fri oppdragelse. Resultatet ble et helt annet enn mamma trodde
Martes råd
❤ Ta deg selv på alvor. Føler du at noe er galt, så er det grunner til det.
❤ Husk at du er deg. Noen vil kanskje ønske å sette deg i en bås. Ikke la det skje.
❤ Du vet hva som er best for deg.
❤ Kom deg ut i naturen så mye som mulig. Begynn med små skritt og jobb deg oppover.
❤ Noen dager er det å ta en dusj en seier. La det være en seier!
Psykisk syk
Marte begynte på videregående skole, en internatskole i Trøndelag. Men det gikk ikke så bra. Hun avsluttet etter det andre året.
– Jeg slet med fagene, og lærerne hadde ingen erfaring med psykisk syke elever. Jeg følte at de så på meg som lat, og det ble en tilleggsbelastning. At jeg fikk kyssesyke og var utmattet i tillegg gjorde at dagene ble mørkere og mørkere, sier hun.
Hun hadde en mamma hun kunne snakke med om problemene og gode venninner som var der for henne. Men det var lite de kunne gjøre.
– Selvbildet mitt var til slutt så elendig at jeg ville dø, sier Marte.
Les også: Kjell er 16 år, lynende intelligent og med en familie som elsker ham. Men noe er alvorlig galt
Fortvilende
Mamma Kjersti husker så altfor godt den verste opplevelsen. Hun satt hjemme i Nordland og snakket med datteren som var 60–70 mil unna.
– Stemmen til Marte var helt flat. Det var ingen optimisme, glede eller tro å spore. Jeg hørte at hun hadde gitt opp.
Da ringte jeg en nattevakt ved skolen som kunne sitte hos henne. Å være så langt borte når barnet ditt har det så vondt, er fortvilende. Den natten var verst av alt, beskriver hun.
Marte sier at det er greit at moren deler. Hun har bestemt seg for å si det som det var, ikke pynte på det. Hun vet jo at mange har det slik hun hadde det.
– Jeg begynte på folkehøyskole året etter, og det ble ett av de beste årene i livet mitt. Jeg hadde problemer med angst, men fikk støtte og hjelp. Jeg hadde alltid noen å gå til om det ble tøft. Akkurat det er veldig viktig, poengterer hun.
Etter det gode året skulle hun ta opp fag fra videregående, men ble liggende i sengen mer eller mindre i åtte år.
– Da hadde jeg så mye angst i kroppen at jeg ikke klarte å ha et vanlig liv. Sengen føltes som det tryggeste stedet å være, forklarer hun.
Les også: Eli Marie var jenta som skilte seg ut i skolegården. Diagnosene kom altfor sent
Levde ikke
En typisk dag den gangen: Hun gikk tur med hunden, spiste og la seg i sengen. Der ble hun resten av dagen. Hun følte seg kontant utmattet og urolig og slet med påtrengende, destruktive tanker og frykt for å få panikkangstanfall.
Hun skulle ha vært ute med venner og levd det glade livet, vært forelsket, slik jevnaldrende flest hadde det.
– Jeg ser nå at jeg ikke levde i disse årene. I tillegg til angsten hadde jeg opparbeidet meg så mye skam at selvbildet var totalt rasert. Heldigvis hadde jeg fortsatt gode venninner. De bodde andre steder i landet, men holdt kontakten med meg. Rent fysisk hadde jeg ikke et sosialt liv, forteller hun.
❤ Lytt til personen som er syk, og ikke bry deg om hva alle andre sier. Det er individuelt hva den syke trenger.
❤ Hvis barnet ditt ønsker seg et dyr, så la det få det. Nærhet til dyr er positivt.
❤ Vær tilgjengelig uten å si og mene for mye. Si at du alltid har telefonen på om det skulle være noe.
❤ Spør «Har du det bra – på ordentlig?» Eller: «Hvor bra har du det på en skala fra 1–10, der ti er best?».
Marte drømte om et bedre liv, men klarte ikke å se hvordan.
– Jeg tenkte at jeg aldri kom til å bli 30 år, få en utdannelse og ta sertifikatet. Det føltes som om det gode livet ikke var ment for meg, sier hun.
At hun opplevde et stort svik fra mennesker hun var glad i, er også en del av historien. I perioden som veldig syk kom mye grums opp til overflaten, og hun kom i en slags identitetskrise.
Men vendepunktet kom. I dag er det dette hun er mest opptatt av å dele.
– Jeg har alltid lest mye og på et tidspunkt begynte jeg å lese selvhjelpsbøker og gikk også inn på YouTube for å hente råd. På denne veien innså jeg at jeg hadde hatt noen usunne relasjoner. Da jeg kuttet dem, fikk jeg mer selvrespekt.
Ryddet
Hvem som måtte ut av hennes indre kjerne, snakker vi ikke om, det er uviktig. Men Marte tok grep, og da hun gjorde det, avtok også angsten.
Det skal sies at hun underveis hadde fått profesjonell hjelp hos psykolog, men der var de mest opptatt av symptomene.
– Jeg forsto at jeg hadde traumer som satt i kroppen min. Da jeg så sammenhengene, så jeg også meg selv i et annet lys. Ryddeprosessen var noe av det vanskeligste jeg har gjort, men den førte til positive ting, sier hun.
«Ut på tur» ble et mantra. Fra å gå likegyldig ut, uten å se på tingene rundt seg, begynte hun å ta bilder av det vakre og overveldende. Fotografering ble en måte å uttrykke seg på.
Det hører også med at Marte hadde et traumatisert forhold til kroppen fordi hun følte seg innelåst i den. I lang tid klarte hun ikke å bevege seg bort fra trafikkerte veier, og hun turte ikke å gå seg andpusten fordi det fikk henne til å føle at hun kom til å få et panikkangstanfall.
– Men jeg gikk så mye at jeg nesten umerkelig ble sterkere. Da jeg forsto det, satte jeg meg et mål om å gå opp et fjell. I begynnelsen stoppet jeg hver gang jeg ble andpusten, men så ble jeg mer og mer komfortabel og ble bevisst hvilket flott redskap kroppen er for å bli friskere fra psykisk sykdom.
Som veldig syk var hun opphengt i hva andre tenkte om henne. På veien til et friskere liv snudde hun dette også ved å distansere seg fra det. «Dette er mine tanker», slo hun fast.
Endelig glad
Fortsatt kan hun få angst, men hun takler det bedre og balanserer livet bedre. Når hun føler seg utmattet, er det ute hun søker ro. Hun har studert grafisk design og digital markedsføring og skal ta 30 studiepoeng i digital journalistikk.
– Selv om livet ikke er på topp hele tiden, og jeg ikke takler stress og påkjenninger så godt, føler jeg meg lykkelig, sier jenta, som har startet sitt eget foretak.
Det er en nettside som har som fokus å hjelpe unge til å få bedre psykisk helse. Vi sitter i Heidis Sjokoladedrøm, et sted på brygga som trekker mange turister til Dønna.
På veggene henger store fotografier signert Marte.
– Jeg føler at jeg tar igjen årene jeg mistet. Jeg er blitt en livsnyter, sier den sympatiske, unge damen.
Mamma Kjersti kan endelig slappe mer av. Hun sier at de har gjort seg mange tøffe erfaringer. Både leger og andre mente at de måtte legge press på datteren, slik at hun utfordret angsten. De forsøkte dette, selv om de følte at strategien var feil.
– Rådene var velmenende, men ikke riktige i vår situasjon. Jeg vil minne om hvor viktig det er følge magefølelsen. Det er du selv som kjenner barnet ditt best, sier hun.
Også Kjerstis liv ble satt på vent i årene da Marte stengte seg inne. Bekymringene
fulgte henne både dag og natt.
– Nå er jeg bare glad for at alt har snudd og ser bedre ut. Jeg er stolt av Marte, som engasjerer seg i andres psykiske helse og vil gjøre en forskjell.
Artikkelen ble opprinnelig publisert i Hjemmet nr 54 2021
