Helsepersonellet syr Heddas sår fort og slurvete. «Du kommer vel bare til å rive det opp igjen». «Du trenger jo ikke bedøvelse, du liker jo smerte»

Hun kan ikke lenger huske hvorfor hun gjorde det. Hva det var som gjorde at hun skadet seg selv, noen ganger så alvorlig at hun ikke så noen annen utvei enn å dra på legevakten.

Følelsene, sinnsstemningen og omstendighetene er borte.

Men det hun husker, det som sitter igjen, er den overveldende følelsen av skam i møte med helsepersonell.

Alle de kalde blikkene, den oppgitte holdningen:

«Her kommer du med selvpåført skade og tar opp ­tiden til folk som er syke.»

Kommentarene, som føltes som ørefiker:

«Du trenger jo ikke bedøvelse, du liker jo smerte. Du vil ha smerte.»

Sårene, som ble sydd fort og slurvete fordi «Du kommer vel bare til å rive det opp igjen», eller «Du har så mange arr, så det gjør ingenting at dette blir stygt.»

Fordømmelsen fra de som skal gi omsorg. Leger som ikke ville snakke med henne, og skyndte seg for å bli fort ferdig.

– Dette er min hjertesak, hvordan man som selvskader blir tatt imot av helsepersonell. Jeg har møtt veldig mange fine leger og sykepleiere også, men de negative erfaringene overskygger de positive.
Fordi episodene var såpass grove, sier sykepleierstudent og lyriker, Hedda Mathea Kastås (26).

Ventet til det var for sent

For mange er selvskading et rop om hjelp, men Hedda forklarer at det er flere ulike grunner til selvskading.

Det kan være et utløp for smerte, en slags overføring av det mentale kaoset du sliter med.

Men det kan også skje i sinne og raseri. Andre igjen skader seg i psykose.

– Jeg har snakket med folk som har vært i psykose og trodd at de har ormer under huden. Andre forteller at de vet at de må ha en fysisk skade for å få hjelp på legevakten, ellers blir de sittende i åtte timer. Det finnes så mange ulike historier, sier hun.

For Hedda var ikke selv­skadingen et rop om hjelp. Hun skadet seg alene, og dro først til legevakten når hun
absolutt ikke så noen annen utvei.

Det skjedde kun i de situasjonene hvor infeksjonsfaren ble for stor, og hun ble redd for blodforgiftning. Hun ventet til det egentlig var for sent.

Hedda har vært innlagt på institusjon mange ganger, og hun har vært inn og ut av legevakt og sykehus. Hun har vært tvangsinnlagt med låste dører og strenge tiltak, for så å bli skrevet ut til ingenting, som hun beskriver det. Fordi man anså at faren for selvmord var forbi.

– Jeg har aldri vært suicidal, selv om det så sånn ut fra utsiden. Jeg ønsket bare å få hjelp, sier hun.

Les også: På ultralyden forstår Elisabeth at noe er galt. Men da lille Gabriel kommer til verden, får foreldrene seg en overraskelse

Mistet ungdomstiden

Den unge kvinnen har også vært inn og ut av psykiatrien siden hun var rundt 13 år, altså nesten halve livet sitt.

Hun ble feildiagnostisert og har brukt hele ungdomstiden sin på å få riktig hjelp. Det er ikke så lett når du opplever å bli vurdert som «resistent for behandling».

I løpet av alle disse kaotiske årene gjennomførte hun ungdomsskolen, men hun brukte fem år på videregående skole.

– Jeg har hatt gode perioder og mange fine stunder, det har ikke bare vært kaos og inn­leggelser. Men alt i alt føler jeg at jeg har mistet ungdomstiden min. Det er kjipt å tenke på, fordi det kunne vært unngått.

Hedda var 16–17 år da hun sluttet å skade seg selv. Hun kan ikke sette fingeren på eksakt hva som gjorde at hun sluttet.

For ett år siden kom det et vendepunkt for Hedda. Hun valgte å pakke sakene sine og flytte fra Oslo til Harstad.

Etter flere påbegynte og avbrutte studier ville hun studere sykepleie langt unna alt hun kjente til.

I Harstad fikk hun en psykolog. Hun opplevde at han så henne som et menneske, og ikke som et case. Det var denne psykologen som ga henne en ny diagnose.

– Det tok 13 år før jeg fikk riktig hjelp. Lidelsen jeg har er en overlevelsesstrategi. Det er en traumelidelse, som blant annet gjør at jeg får hukommelsestap og fortrenger ting jeg gjør og har opplevd. Det er ett år siden jeg fikk den, og jeg prøver fremdeles å akseptere diagnosen, sier hun.

Les også: (+) Da Vibeke våkner, tenker hun at hun har fått et kall om å gjøre slutt på alt. Hun setter seg i bilen. Heldigvis rekker politiet frem i tide

Ny start i Harstad

– Det har gått veldig fort fremover med behandlingen etter dette. Livet i Harstad har vært veldig bra for meg. Jeg har fått gode venner. Arrene har aldri vært et tema, og vennene mine bryr seg ikke om hvordan jeg ser ut. Tidligere har jeg holdt litt avstand, men jeg kjenner at det er lettere for meg å slippe folk tettere innpå nå, forteller hun.

Tiden med selvskadingen er forbi, men hvordan skal man leve med arrene og andres reaksjoner på dem? Ingen av psykologene hun har vært hos har snakket om dette.

– Det må man bare finne ut av selv. Jeg føler at jeg er satt i en bås resten av livet.

– Jeg er også veldig redd for å stifte familie. Det er så åpenbart at det har vært psykiatri inne i bildet. Hvordan vil jeg bli vurdert som omsorgsperson? undrer Hedda.

Derfor har hun bestemt seg for at hun ikke skal ha barn.

– Det var en stor sorg for meg da jeg bestemte meg for det i 22-årsalderen. Jeg vil egentlig ha barn, men er så redd for hvordan samfunnet vil reagere. At det skal være tvil om jeg egentlig er egnet. At barnevernet skal bli koblet inn av sykehuset så fort jeg har født fordi jeg ser ut som jeg gjør. Det vil jeg ikke ut­sette et barn for.

– Jeg har møtt så mange fordommer, og det har gjort noe med meg.

Hun tenker seg om.

– Det kan hende jeg endrer meg, men det er sånn jeg tenker nå, sier hun.

Skjulte arrene

Som tenåring brukte hun mye energi på å skjule kroppen
sin. Arrene og sårene måtte ikke synes for andre.

I gym­timene skiftet hun på toalettet, og hun hadde aldri svømming. Om sommeren tydde hun til løgner for å slippe å bade eller dra på stranda med venner. Det kostet henne mye, og etter hvert begynte ryktene å gå.

– Jeg var kjempelei av å skjule meg, og på videregå­ende bestemte jeg meg for å ikke gjøre det lenger. Det er litt uklart for meg akkurat når jeg begynte å gå med t-skjorte, men det startet vel med at jeg ikke dro ermene på genseren helt ned, sier hun.

På videregående fikk hun regler å forholde seg til. Da hun var elev ved helse og sosial fikk hun beskjed om å dekke til armene med lange ermer når hun skulle gå i uniform.

Hun fikk heller ikke lov til å ha praksis i barnehage eller skole. Arrene snakker liksom sitt eget språk på kroppen hennes, en historie hun ikke har råderett over, fordi den tolkes av andre.

– Jeg gikk i t-skjorte forbi en lekeplass i Oslo, og en mor kom løpende bort til meg og var ganske sint. Hun sa: «Du kan ikke gå sånn foran barna. Hva slags signal sender det ut til dem?»

– Jeg blir ofte tatt på senga av barn som spør hvorfor jeg ser ut som jeg gjør. Jeg pleier å svare at jeg har vært syk i følelsene mine, og de aksepterer det. Om noen blir redde, sier jeg at de sikkert ikke kommer til å oppleve det, forteller hun.

Ofte kan det være vanske­ligere med voksne. Spesielt de som stirrer, peker, dulter borti og hvisker til andre.

Når det skjer, vil Hedda bare ta på seg jakka igjen og skjule seg i folkemengden. For hun vet at hun skiller seg ut.

– Jeg skjønner at blikket faller automatisk på det som skiller seg ut. Det er naturlig og gir mening, og det gjør ingenting. Men når folk drar frem mobilen og tar bilder … Det er veldig invaderende og får meg til å føle meg som et sirkusdyr. Jeg blir en attraksjon som folk bare kan ta seg til rette med, stirre på og ta bilder av. Jeg slutter å være en privatperson som bare skal fra ett sted til et annet, sier hun.

Les også: Marie Lunde (41) er uhelbredelig syk. Nå må hun ta et avgjørende valg

Lyrikk som terapi

Siden tidlig i tenårene har Hedda brukt poesi som en slags ventilasjon eller ryddeprosess. En måte å forholde seg til følelsene sine på, uten at hun egentlig var dem bevisst. Ordene har alltid bare kommet til henne. Diktene oppstår i hodet hennes, klare til å skrives ned.

– Jeg holdt diktene for meg selv i mange år. Men for seks år siden begynte jeg å poste dem på Instagram. Selvtilliten min vokste da jeg fikk mange gode tilbakemeldinger. Derfor tok jeg kontakt med Lyrikk­forlaget og har fått utgitt to diktsamlinger, Litt til og Sånne som oss. Det er veldig gøy, sier hun.

Diktene fungerer i stor grad som terapi for henne, og er et verktøy i terapitimene. Hun kan være kryptisk og samtidig dypt personlig.

Hedda velger åpenhet som strategi fordi hun i hele barndommen var taus. Da hun endelig fant stemmen sin, kjente hun at hun vil stå opp for den tause jenta hun en gang var.

Hun vil snakke for henne, og for alle de andre stemmeløse som tar kontakt med henne og deler av erfaringene sine.

– Men jeg er selektiv i hva jeg velger å være åpen om, og setter grenser for meg selv og andre. Jeg har funnet en balansegang som jeg trives med.

Det som driver henne aller mest er å jobbe innen psykiatrien.

– Det jeg har opplevd har gjort meg godt rustet til jobben som sykepleier i psykiatrien. Det var sånn det ble, jeg er ikke bitter. Det var hell i uhell. Nå har jeg mye innsyn i hvordan ulike diagnoser blir vurdert innenfor det mentale helsetilbudet, sier hun.

Hedda vil være den ene for noen som sliter, den ene som utgjør en forskjell.

– Jeg vet hva det vil si å møte fordømmelse og menneskelig kulde. Derfor har det betydd så mye for meg når jeg har møtt omsorg. De menneskene som har gitt meg det har endret livet mitt. Jeg ønsker å være den som først og fremst ser mennesket, ikke diagnosen.

– Psykiatriske pasienter er mennesker med en historie og familie, mennesker med like stor verdi som alle andre. Jeg vil være den som kan endre livet til noen.

Da ryktene hadde begynt å gå, satte Tonje (19) seg ned og skrev et brev til foreldrene. Svaret kom umiddelbart

Ingen kunne forutsett de vidt forskjellige veivalgene søsknene Monica og Roy skulle ta som voksne