Psykisk sykdom
Hanne våknet med ubeskrivelige smerter og ringte 113. Hun var helt uforberedt på beskjeden fra legen etter undersøkelsene
Hanne Nordby (54) dukket opp som et fyrverkeri i Robinsonekspedisjonen i fjor høst. Men hun har ikke alltid hatt full kontroll. Da hun ble lagt inn på psykiatrisk avdeling, skammet hun seg.
– Det siste jeg husker fra den dagen det smalt i 2012, var at jeg satt på bussen på vei hjem fra jobben. Klokken var ti. Jeg våknet på badegulvet morgenen etter med en ubeskrivelig smerte i brystet, forteller Hanne.
Hun var sikker på at hun hadde fått hjerteinfarkt, klarte å ringe 113 og ble sendt med ambulanse til Ahus.
Hanne var helt uforberedt på beskjeden fra legen etter undersøkelsene:
– Du har hatt et stort angst- og panikkanfall. Det er best vi legger deg inn på psykiatrisk avdeling.
Nei, nei, nei! skrek det i Hanne.
Jobbet 300 prosent
Som liten var Hanne Nordby (54) alltid flink pike. Hun fikk mye skryt både hjemme, på skolen og senere i arbeidslivet. Hun fikk høre at det var ingen fare med henne – hun ville klare seg bra i livet. Det ble viktig å bevise at hun virkelig var så dyktig som alle sa.
Hanne elsker å være sammen med mennesker. Hun er utdannet som frisør og innen helse- og sosialfag.
– Da jeg fikk jobb i NAV, ble jeg smigret. Mange hadde bedre utdannelse enn meg, men sjefen sa han hadde tro på meg. Jeg steg raskt i gradene og jobbet på det meste 300 prosent, uten at varselklokkene ringte.
Hanne dro gjerne hjemmefra klokken seks om morgenen og var ikke hjemme fra jobb før langt ut på kvelden. I tillegg var hun håndballtrener, «psykolog» for mange i vennegjengen, ekstremt sosial og livredd for å gå glipp av noe.
Så smalt det.
Les også: Stuen i huset Thea og Peter kjøpte, var nesten for stor. Sjekk hva de gjorde
Seks år i isolasjon og depresjon
Nå fulgte seks år der Hanne var så deprimert at hun nesten ikke orket å leve. Hun var vant til å være den sterke med full kontroll på alle områder. Da hun ikke lenger fikk ha den rollen, var det like greit å gi opp.
Det ble mange innleggelser, og når hun var hjemme, murte hun seg inne. Hun, som vanligvis var opptatt av å se velstelt og bra ut, sluntret unna personlig hygiene, orket ikke å se seg selv i speilet og levde med lyset avskrudd på badet i fem år.
– Jeg gikk i butikken én kveld i uken, slik at ingen skulle se meg. Da jeg var trygt hjemme igjen, var jeg så sliten at jeg måtte sove i mange timer, forteller Hanne.
Hanne vet at hun ikke ville vært her i dag uten et knippe viktige personer som aldri ga henne opp.
Tre ganger planla hun å ta sitt eget liv. Bonusdatteren Martine var hennes menneskelige Sobril.
Da daværende samboerforhold røk i tilbake i 2004, flyttet Hanne til Lillestrøm. Der leier hun fremdeles samme leilighet og har et svært godt forhold til huseierne, barna og hundene deres.
Spesielt Martine (31) og Hanne har knyttet nære bånd. Martine sier «tante Hanne», og Hanne omtaler Martine som bonusdatteren sin. Ingen av dem har egne barn.
Les også: (+) Jeg lot meg raskt sjarmere. Alle faretegnene var der. Men jeg så forbi dem
Ærlig om at hun ville dø
– Jeg var hele tiden hundre prosent ærlig om at jeg ville dø, og jeg kan ikke få skrytt nok av fastlegen og psykiateren.
Hun husker spesielt godt hva psykiateren sa:
Noen å snakke med:
Kirkens SOS: 22400040
Røde Kors: 80033321
Mental Helse: 116123
– Selv om alt er svart nå, vet vi at Hanne finnes der inne et sted. Hun trenger bare å hvile før hun kommer ut.
I tillegg til medisiner og samtaleterapi fikk Hanne også åtte ECT-behandlinger (elektrosjokkbehandlinger mot hjernen) med god effekt. Deretter fikk hun ambulerende psykiatri – en psykiatrisk sykepleier hjem to ganger i uken.
De to fikk et kjempeforhold og har det fremdeles. Hanne følte seg tryggere med følge, og de øvet på å gå i butikken, på senteret, ta buss og alle slike aktiviteter som Hanne aldri hadde tenkt på som utfordrende tidligere.
Uføretrygd var et nederlag
Da Hanne ble uføretrygdet i 2017, kjente hun det som et nederlag. Nå tenker hun ikke slik lenger. Det å være psykisk syk er like alvorlig som fysisk sykdom.
– I juni 2018 la fastlegen og jeg en plan for hvordan jeg kunne trappe ned på medisinene. Jeg tok min siste tablett 1. september samme år, forteller Hanne med glad stemme.
– 18. september våknet jeg for første gang på det jeg kunne huske med en følelse av lykke. Jeg ringte til fastlegen og spurte om jeg fikk lov til å kjøre bil. Da han bekreftet det, jublet jeg, det beste jeg vet er nemlig å kjøre bil.
Hun er imidlertid klar på at hun, til tross for at hun fremdeles er sosial og sprudlende, har lært å sette grenser og ta hensyn til seg selv.
Mange blir overrasket når Hanne sier nei, de tror hun er sint, og hun har mistet venner på veien. Hun tenker at hun fikk silt ut hvem som er ekte venner.
– Det er nesten som en oppvåkning. Alle de positive tilbakemeldingene jeg fikk helt til jeg ble syk, var godt ment. Men jeg innser nå at det ikke er nødvendig å være best i alt. Det er ingen grunn til å føle skam over at jeg var psykisk syk.
– Jeg ser lyst på fremtiden, og når alt ligger til rette for det, ønsker jeg starte min egen lille bedrift. Jeg elsker livet, selv om det har tatt en uventet retning.
Les også: Hanna tok valget og ble mamma alene
Man kan finne lyset
– Selv når alt virker beksvart, er det mulig å finne tilbake til lyset igjen. Det kan anbefales å snakke med noen du stoler på. Det å snakke med andre om tanker følelser og opplevelser kan gjøre at det blir litt lettere å bære, sier Ida Kristine Solhaug, psykolog ved Oslo Psykologklinikk.
Behandling for depresjon kan være samtaleterapi, medisin eller en kombinasjon av begge deler.
– Noe som ofte kan være nyttig er kognitiv adferdsterapi, som er en samtalebasert behandling med psykolog. I denne terapiformen vil det være fokus på å utforske tankene og utfordre de.
– På denne måten kan du selv i samarbeid med psykologen jobbe deg ut av depresjonen og også forebygge mot nye depresjoner.
