BLE MISBRUKER:
Etter tre fødsler fikk Maria totalkollaps i ryggen. Hun ante ikke at det skulle bli starten på et ti år langt mareritt
Nå bruker hun sin dyrekjøpte erfaring til å hjelpe andre.
Det var ingenting som tilsa at Maria Mosserud skulle bli pilleavhengig.
Hun var ingen festjente, men tvert imot livredd for alt som har med rus å gjøre.
– Da jeg som 18-åring oppdaget at noen røykte hasj på toget fra Moss til Oslo, besvimte jeg av skrekk! Jeg ønsket bare å leve et fredelig og rolig familieliv, og i tillegg spille håndball.
16 år gammel bestemmer Maria seg for å flytte hjemmefra. Hun har flyttet hele 17 ganger i oppveksten, og med hjelp fra barnevernet i Moss og en sosionom, kjøper hun sin første leilighet i 1984.
Maria er idrettsjente, og håndball er hennes lidenskap. Men selv om hun er god og kommer raskt inn i miljøet, blir vennskapene kortvarige på grunn av hyppig flytting.
Hun og kjæresten får sin første sønn i 1990, hun mister et barn i magen i 1992, og sønn nummer to kommer i 1996. Maria elsker sønnene over alt på jord og koser seg i mammarollen.
Opereres for håndballskade
Hun må opereres for en håndballskade i skulderen da minstemann er knapt året. Maria får sterke smertestillende medikamenter etter operasjonen, men de biter ikke på henne.
Hun er målbevisst og ønsker å bli sykepleier. Først tar hun hjelpepleien, og allerede da må hun i perioder sykmeldes på grunn av ryggsmerter.
– Men jeg klarte å blir ferdig sykepleier to uker før sønn nummer to blir født.
Etter noen år blir det slutt med kjæresten, men han bor i nærheten, og de to samarbeider godt om barna. Maria får sønn nummer tre i år 2000, her er det ingen pappa som følger opp.
– Etter tre fødsler fikk jeg totalkollaps i ryggen. Jeg tok de smertelindrende medisinene jeg fikk på sykehuset. Men jeg ante virkelig ikke at dette skulle bli starten på et ti år langt mareritt.
Avhengig av piller
Etter et par måneder med mye smertestillende blir Maria ryggoperert. Hun fortsetter med medisinene etter operasjonen.
Hun har tre små barn, er mer eller mindre sengeliggende og får beskjed om å ta smertestillende for å klare å gjennomføre nødvendig fysikalsk opptrening.
Faren til de eldste barna tar mye ansvar for dem, mens minstemann er hjemme med Maria.
– Etter hvert begynte jeg å like den behagelige rusen pillene gir litt for godt, og tok mer enn det legen foreskrev. Innerst inne visste jeg jo som sykepleier at at jeg var inne på en skummel vei.
I begynnelsen ruser hun seg ikke før barna er i seng, men da rusen blir viktigere enn selve smertelindringen, klarer hun ikke å vente helt til kvelden.
– Jeg begynte å rote med tider og avtaler og merket at jeg var i ferd med å miste grepet.
Maria tar mer enn hun får foreskrevet. Hun lærer seg flere knep for å få nok piller.
– Jeg løy om å ha mistet resepten, sånn at jeg kunne få en ny. Jeg forfalsket resepter og oppsøkte flere leger som kunne skrive ut medisiner. Det var fryktelig skamfullt, men misbruket ble bare større og større. Alt jeg ville var å være en god mor for sønnene mine.
Men hun tar snart piller døgnet rundt, også når hun kjører bil. Nå tar hun også piller for å døyve skyldfølelsen, skammen og den dårlige samvittigheten.
– Jeg visste at de to eldste hadde det bra hos faren, men var livredd for å miste minstemann. Jeg turte ikke å be om hjelp.
I 2004 velger Maria likevel å ringe til barnevernet, selv om det er det mest ydmykende og nedverdigende hun noen gang har gjort. Det viser seg at barnevernet har mottatt flere bekymringsmeldinger, og Maria får ikke hjelp på den måten hun håper.
Barnevernet hentet sønnen
Maria er på jobb som brukerstyrt assistent, og minstemann er hos mormor. Maria aner ikke noe før moren ringer og forteller at barnevernet har hentet gutten hennes. Sønnen er på vei til Jevnaker.
Hun blir sykemeldt og sittende i en lenestol i 14 dager, helt apatisk.
– Det føltes som om jeg ikke fikk nok luft, som om jeg druknet. Skammen var enorm, og det eneste som hjalp var flere piller.
Hun hverken spiser eller dusjer i denne perioden. Ikke åpner hun posten heller og aner ikke at hun får krav om en bot på grunn av en trafikkforseelse. Etter to uker ringer Maria legen og ber om å få antidepressiver.
Trenger du noen å snakke med?
Det finnes flere hjelpetelefoner, chat-tjenester og støttegrupper der du kan dele tanker og følelser helt anonymt, og få støtte, råd og veiledning.
Rustelefonen: 08588
For barn og unge:
Alarmtelefonen for barn og unge: 116 111 (og chat)
Kors på halsen (drevet av Røde Kors): 800 333 21 (chat 14-22)
– Det fikk jeg, og det tror jeg reddet meg fra å ta mitt eget liv.
Maria skjønner at hun må prøve å samarbeide med barnevernet for å få mulighet til å holde kontakt med den yngste sønnen.
Han kommer i beredskapshjem, der blir han i ti måneder. Maria får besøke sønnen annenhver mandag, sammen med en representant fra barnevernet. Hun får god kontakt med fostermor Unni, som gir henne lov til å ringe.
– Når Unni la telefonen på kjøkkenbenken mens familien spistemiddag, kunne jeg høre hvordan sønnen pratet og lo og var en del av et fint fellesskap. Det er jeg takknemlig for.
Les også: (+) Marie var festens midtpunkt og beundret av mange. Sønnen Magnus var en av få som visste om hennes skyggeside
Havnet i fengsel
Planen er at sønnen skal tilbakeføres til Maria, men slik går det ikke. Han har heller ikke kontakt med brødrene sine, det bygges ingen broer.
En familievenn av Unni er stadig innom og tar gutten med på fisketurer, hytteturer og andre aktiviteter han liker. Det tar litt tid, men Yngve blir godkjent som fosterfar, selv om han ikke har egen familie. Unni har jevnlig kontakt med sønnen sin og Yngve, som fungerer som en pappa.
Gutten bor i fosterhjemmet fra 2007 til han er 18 år, da flytter han hjem til mamma Maria. Men Unni og Yngve vil alltid være viktige personer i livet hans.
– Jeg fortsatte å ruse meg til politiet sto på døren en dag i 2010 og fortalte at jeg var etterlyst. Jeg skjønte ingenting. Det viste seg at jeg hadde fått en trafikkbot fire år tidligere. Men den så jeg aldri.
Det fører til at Maria må sone i Ravneberget kvinnefengsel. Hun innrømmer ikke overfor noen at hun har et rusproblem, det er fortsatt for skamfullt.
Tøff avrusning
Det er mange rusavhengige i fengselet som får tabletter som en del av nedtrappingen. Maria sier ikke noe, selv om hun har panikk ved tanken på å leve helt rusfritt.
Det eneste hun får, er antidepressiver. Hun svetter, skjelver og er full av angst, men bestemmer seg for å benytte den sjansen hun nå ufrivillig har fått.
– Hver dag, hver time, hvert minutt var en kamp mot abstinensene.
Da hun har sonet ferdig, får Maria en skrivebok, der både ansatte og innsatte har skrevet om henne. Hun føler endelig litt glede da hun leser at de andre opplever at Maria tilfører en varm stemning i gruppen. Disse ordene betyr mye.
Sammen med fastlegen legger Maria en plan for hvordan hun skal holde seg rusfri. Fysisk aktivitet blir viktig fremover.
22. desember 2012 treffer Maria han som skal bli mannen i hennes liv, over pinnekjøttdisken på Rema. Han var faktisk håndballtreneren hennes da hun var ung, og nå sier det bare pang.
Blir svart igjen
Maria har noen små sprekker, siste gang er i påsken 2014. Hun får hjelp, blant annet av psykiatrisk sykepleier og fastlegen, og begynner å kjenne på en trygghet hun ikke kan huske å ha opplevd før. Gjennom Nav får hun arbeidstrening og gleder seg over å kunne bidra i samfunnet igjen.
Det er også i 2014 Maria får en diagnose som gjør at hun må ta antibiotika i mange måneder. Hun er syk og synes mørket senker seg igjen. Hun ruser seg ikke, men tyr til mat og utvikler en spiseforstyrrelse. Først da hun blir henvist til overvektsklinikken, klarer Maria å ta tak i avhengigheten, som nå vises i forholdet til mat. Hun begynner på treningsstudio og ser seg ikke tilbake.
Maria takker mannen Stig Lønseth (61) for all støtte hun har fått, men også for alt han har vært og er for sønnene og bonusbarnebarnet.
Hun er ikke sikker på om hun hadde klart seg så bra uten Stig ved sin side. De to utfyller hverandre og trenger ikke å gjøre alt sammen. Hytta de leier på Ål, uten strøm og vann, er deres paradis på jord. Mens Maria langer ut på turer både til fots og på ski, trives Stig med å pusle rundt hytta.
Maria er klar på at aktivitet, natur og frisk luft er hennes beste medisin. Det eneste hun er redd for, er skade eller sykdom som gjør at hun får sterke medisiner igjen.
Drar på topprurer
Nå driver Maria egen selvhjelpsgruppe i Moss, Bedre hverdag, og går på kurs i regi av Røde Kors.
– Gjennom Foreningen For Helhetlig Ruspolitikk (FFHR) har jeg fått gode venner, som jeg også kan dra på toppturer med. I fjor gikk vi opp Skåla, som er et fjell ved Loen i Stryn kommune. Det var et blodslit, men vi fullførte, forteller Maria.
– Turen ble arrangert av FFHR og var for mennesker som har slitt med rusavhengighet. Jeg gikk sammen med to karer jeg aldri hadde møtt før. Det er så fint å føle tilhørighet et sted jeg kan være aktiv. Og for en mestringsfølelse det gir!
Maria vil hverken tilbake til rus eller overvekt, hun ønsker å være til nytte for andre mennesker og bruke sine erfaringer til å spre både glede og trivsel, men også kunnskap. Hun holder foredrag flere steder, og nå er barnevernet glad for Marias innspill.
– I selvhjelpsgruppen Bedre hverdag møtes vi hver uke, og vi kan snakke om alt. Latter og tårer går hånd i hånd, sier Maria.
– Ingen kan få omgjort det som allerede har skjedd, og vi må jobbe med å tilgi oss selv. Jeg trenger denne gruppen like mye som den trenger meg.
Maria er takknemlig over at sønnene har tilgitt henne, og hun ønsker å være en god mamma, selv om alle nå er voksne. Hun vil gjerne også bruke mer tid på bonusbarnebarnet, som hun kan ta med på alt hun ikke maktet å ta med sine egne barn på.
– Jeg er takknemlig for livet og helsen, men jeg tar ingenting for gitt. Jeg vil hver dag jobbe for å skape gode stunder for mine medmennesker og meg selv, sier Maria.
