enke tidlig
– Øivind våknet søndag morgen og sa: «Dette er den fineste helgen jeg har hatt på lenge». Den natten døde han
Som sykepleier er Marit Kolloen vant til å være der for andre i livets tøffe tak. Men så, dagen før hun og Øivind skulle ha feiret 20 års bryllupsdag, ble hun plutselig enke.
– Øivind hadde aldri noe vondt å si om noen. Han hadde en ren sjel, han var hel ved. Han er blitt beskrevet av alle venner som en som aldri sa noe vondt om noen. Jeg kunne snakke med han om alt, sier Marit Kolloen (56).
I 2020 opplevde hun marerittet, da ektemannen døde uventet.
Til tross for savnet som sitter i, og tårene som innimellom titter frem, har Marit Kolloen (56) åpnet opp for livet etter at hun brått mistet ektemannen.
Tross savnet er det godt å tenke tilbake på mannen hun var venn, kjæreste og etter hvert gift med i over 25 år.
Et godt ekteskap
– Selv om jeg var frustrert og irritert på folk rundt meg, så lyttet han – før han kom med gode kommentarer som fikk meg til å tenke litt. Det var godt å ha ham som sparringpartner. Han var et godt menneske. Jeg har lært mye av Øivind, sier Marit.
Ekteparet lo mye. De reiste på turer i inn- og utland eller koste seg hjemme med mat som Øivind vartet opp med.
– Han elsket å lage mat og elsket å spise mat. Han var en gourmet. Jeg var motsatt. Jeg spiser mat fordi jeg må.
Øivind bakte også. Det gikk gjetord om de flotte pepperkakehusene han bakte til jul.
– Folk gledet seg til å komme på bursdag hos oss, for da var det kjempegode kaker, sier Marit og smiler.
– Vi hadde det veldig fint. Men alt var ikke bare fryd og gammen. Jeg er ikke den enkleste å leve sammen med, men han var tålmodig, sier hun.
Marit kan knapt huske at de kranglet eller at ektefellen ble sint. Men skjedde det en sjelden gang var det ulikhetene som kom til overflaten.
– Jeg er innmari impulsiv. Ting skal skje fort. Han var fisk, tenkte sakte og tenkte en ekstra gang. Vurderte. Mens jeg er vannmann, kunstnerisk og impulsiv. Jeg får innfall og har lyst til å gjøre masse ting på én gang. Øivind kunne være fortvila noen ganger, ler hun.
Når det er sagt: – Vi var ganske morsomme sammen.
Møttes som studenter
De møttes på det som den gang het Høgskolen i Gjøvik, i dag NTNU. Året var 1993, han var ingeniørstudent, hun sykepleierstudent. I tillegg var begge engasjert i studentpolitikken, han som leder og hun som kasserer. Marit var alenemor for sønnen Simen.
Hun hadde mer enn nok med studier og morsrollen og tok ofte med seg sønnen på møter på skolen.
– Simen ble kjent med Øivind allerede da. Han bodde i blokka ved siden der vi bodde og kom innom på kaffe. Men vi tenkte ikke på hverandre som noe annet enn venner, sier Marit.
Men gradvis var det noe som endret seg. Telefonsamtalene ble stadig lengre, tonen en annen. Fire år etter at de møttes for første gang, var de offisielt et par.
Da de først ble kjærester, skjedde alt etter boka. De giftet seg i 2000, og Even kom i slutten av det året. De kjøpte seg hus på Lena og pusset opp rom for rom. Livet var godt å leve for familien på fire.
Les også: (+) Jørgine kom fra lutfattige kår i den norske fjellheimen – ble hotelldronning i New York
Hjertetransplantasjon
Men allerede tre år senere skulle Øivind bli syk. En infeksjon i hjertet gjorde at han utviklet hjertesvikt og måtte leve med behandling.
– Det ble starten på reisen hans, sier Marit.
Like fullt sto han på, jobbet i full stilling som lektor på skolen han selv hadde studert på og var en ressurs både for familie og venner.
Hjertetransplantasjon er en effektiv behandling av svært alvorlig hjertesvikt. Transplantasjonen kan bedre symptomer og plager, og virke livsforlengende.
Fem år etter hjertetransplantasjon lever omtrent 80 prosent av de transplanterte. Det er en risiko knyttet til hjertetransplantasjon, og det kan oppstå komplikasjoner etterpå. Risikoen er større jo sykere du er på operasjonstidspunktet.
Etter transplantasjonen må du gå på immundempende medisiner resten av livet for å forhindre avstøtning av det nye hjertet. Du må også være topp motivert for å følge et fastsatt program med tett oppfølging og samarbeid.
Kilde: Helse Norge
Etter noen år ble hjertesvikten så alvorlig at han fikk transplantert et nytt hjerte. Da ble det mange måneder på sykehus, stadige infeksjoner og frykt for influensa.
Men sykdom til tross, innimellom slagene hadde de to galgenhumor rundt sykdom og egen livssituasjon.
I åtte nye år fungerte det meste. Livet var godt. Rolig, forutsigbart, uten faresignaler av noe slag.
Men påsken 2019 ble Marit stående med bil i snøføyka på jobb på sykehuset på Reinsvoll. Hun ringte hjem til Øivind for å få ham til å finne frem nummeret til NAF.
– Da ble han sta. Han ville komme og hjelpe meg selv. Han fikk hjerteinfarkt som følge av at han skulle hjelpe meg med å få bilen løs, forteller Marit.
Hun blir stille et øyeblikk.
– Jeg har hatt dårlig samvittighet for at jeg ringte og sa at jeg sto fast. Men du får ikke gjort så mye med en sta gubbe.
Les også: Hvordan kan en godt voksen dame høylytt henge ut barnet mitt på bussen?
Positive tenkere
Denne gangen fikk ektefellen blokket ut den ene blodåren. Men ikke de to siste, de var helt tette. Da han kom hjem, levde paret som vanlig.
Allerede samme høst skulle det snu igjen. Legene fant kreftsvulster i nyrene hans. Det var imidlertid innkapslede svulster, og prognosene var gode.
– Det ble noen tunge tanker, men han fant fort tilbake til den positive Øivind igjen. Vi gravde oss ikke ned i negative tanker og diagnoser, forklarer Marit.
Like fullt hang frykten for infeksjoner over dem. Øivind måtte isoleres på sykehuset.
Så kom mars 2020, og koronaen begynte å melde seg for alvor.
Den helgen fikk Øivind reise hjem på permisjon for å koble av litt. Marit hamstret det som var nødvendig for at de skulle kunne isolere seg, ikke komme i kontakt med andre.
– Øivind våknet søndag morgen og sa: «Å, nå har jeg sovet godt. Dette er den fineste helgen jeg har hatt på lenge».
Så dro han tilbake til sykehuset for å avslutte oppholdet. Han skulle skrives ut et døgn senere. Samme kveld snakket de sammen på telefonen før leggetid slik de pleide.
– Vi sa alltid god natt til hverandre – og jeg elsker deg, det sa han alltid.
Den natten døde Øivind. Han hadde akkurat fylt 50 år, og dagen etter skulle de ha feiret sin 20 års bryllupsdag.
– Han døde mens han sov. Hjertet tålte ikke mer. Men det lå ikke i kortene i det hele tatt, sier Marit.
Tårene kommer.
– Det er tomrommet jeg tenker på. Jeg går ikke og tenker på det til daglig.
Gjorde seg opptatt
Det er ikke så lett å sette ord på dagene som fulgte. Som sykepleier er Marit vant til å være der for andre i livets tøffe tak. Nå stod hun selv i sitt tøffeste løp. Hun satte på autopiloten.
– Jeg gjorde meg veldig opptatt med praktiske ting. Men det var mye gråt også. Jeg blir den sterke, tøff i trynet. Man tenker at de som ser sterke ut, er sterke. Men noen ganger er det kanskje de som trenger mest omsorg?
På grunn av pandemien ble det ingen stor minnestund med fullstappet kirke. I stedet ble det en enkel bisettelse. Marit måtte velge ut hvem som skulle få komme.
– Han hadde fortjent en annen minnestund. Kirka hadde vært stappfull hvis vi hadde fått lov. Han hadde så mange venner og kolleger som satte ham så høyt. Det er sårt. Jeg tror jeg aldri jeg kommer over det.
De påfølgende ukene ble det tydelig at Marit er en praktiker.
– Da jeg fikk summet meg og var gjennom den verste «lammelsen», begynte jeg å tenke praktisk. Øivind og jeg hadde pratet mye om at vi ikke lenger skulle ha et så stort hus. Vi hadde begynt å planlegge å selge huset og finne en lettvint leilighet.
Få måneder etter at Øivind døde, fant hun leiligheten hun nå eier. Hun gikk løs på jobben med å tømme det 200 kvadratmeter store huset. Det rommet et helt liv de to hadde hatt sammen. Et hus de delte i utallige år. Venner og familie stilte opp og hjalp til.
– Jeg kan ikke få satt ord på hvor takknemlig jeg er for det. Det var det riktigste jeg kunne gjort, bryte alle bånd og starte på nytt. Ikke henge meg opp i alle minner.
Les også: Mens venninnene flørtet, festet og tok utdannelse, hadde angsten fullstendig overtak på Marte
Tar seg tid til savnet
For Marit har det vært viktig å gi seg selv tid til å kjenne på savnet etter Øivind, minnes gode øyeblikk og innimellom dele dem med venner på Facebook.
For til tross for sorg og savn, så har livet fortsatt gode øyeblikk og følelser å by på.
Marit jobbet seg gradvis tilbake. Hun begynte å jobbe igjen og fikk hjelp til å takle sorgen og savnet. Hun fant tilbake til sine kreative sider. På bordet foran oss ligger et utall strikkeprosjekter, flere titalls luer, hansker, kofter og sjal.
– Det gjør at tankene får jobbe litt. Det gir meg mye rent mentalt å sitte med et strikketøy, lage noe. Jeg synger også i kor. Men det var tøft å starte opp igjen. For Øivind var min største fan. Han filmet konserter, la det ut og satt på første rad med tårer i øynene når jeg sang. Det savner jeg veldig.
Den første konserten etter at han var borte var tøff.
– Jeg gjennomførte, og det kjentes godt å komme i gang. Jeg vet at Øivind ville at jeg skulle synge. Jeg tenker at han var der i ånden. Han er med meg hele tiden, rundt meg ett eller annet sted. Jeg vet at han har det bra.
Har funnet en god venn
Det tok tid før hun klarte å endre statusen på Facebook fra «gift» til «enke». Så skulle livet likevel vise seg å ha en overraskelse på lur.
– Livet er ikke slutt selv om man blir alene, understreker hun.
– Når det verste har gitt seg, må man ikke være redd for å stole på seg selv, tenke fremover og tenke positivt.
Marit har funnet en god venn. Hun traff ham gjennom musikken.
– Han var med og sang på julekonserten i fjor, var en del av gjengen. Han kjente både Øivind og meg. Det er så koselig.
Det begynte med en kaffekopp. Etter hvert gikk de ut for å spise eller på konserter. De kan snakke om gamle minner om Øivind uten at han synes det er kleint.
Marit smiler.
– Når man først åpner opp for det, kommer mulighetene. Det er lett å tenke at det er for tidlig. Man er redd for å gjøre noe galt. Kan jeg le nå? Kan jeg være glad nå?
Men Marit mener hver og én må gjøre det som er best, det som instinktivt er riktig for den enkelte.
– Da vi begynte å gå ut sammen, jeg tenkte at det var for tidlig. Jeg tenkte på hva andre ville si. Men en klok kollega på jobb sa til meg: «Det skal du ikke tenke på, det er ikke noe som er rett eller galt i denne situasjonen».
