Rita har bipolar lidelse
Det er dager Rita ikke har lyst til å leve. Først da hun fikk diagnosen skjønte hun hvorfor
Rita er høyt og lavt og snakker på inn- og utpust. Det har hun alltid gjort. De laveste dalene er tøffe å takle. Men hun har lært seg å mestre de vanskelige dagene.
«Hæ, har du?», undrer folk når de hører at Rita Jacqueline Van Ingelgem (58) har bipolar lidelse.
– Du som klarer alt, sier
de – du kan ikke ha det. De forbinder sykdommen med tunge depresjoner og litt ville, maniske perioder. De tenker at det er mye verre. Derfor er det ingen som tror meg når jeg sier jeg har en bipolar diagnose.
– Hva tror folk?
– Noen tror fortsatt at vi er spik, spenna gærne. «Så du driver og kjøper svære hus og bruker penger ukontrollert», sier de. De tror at vi gjør alle mulig slags ville ting. Det ligger i manien i bipolar 1, men samtidig har de fleste av oss strategier og oftest medisinsk behandling og er derfor stort sett velfungerende.
Rita har bipolar 2, som gir hypomane perioder og er noe lettere enn mani.
– Så når jeg sklir ut med økonomien, kjøper jeg en kjole jeg ikke trenger, forklarer 58-åringen, som møter oss i leiligheten hjemme i Moss sammen med firbente Max.
Der noen synes hun er «for mye», er hun for mange en ressurs som får ting gjort.
– Jeg har alltid vært veldig euforisk, happy og glad, veldig energisk, alltid. Det opplever folk som noe positivt, mener Rita.
Hodeløse valg
Hun er høyt og lavt og snakker på inn- og utpust. Det har hun alltid gjort. Men det var først da hun ble diagnostisert som bipolar, hun forsto hvorfor.
Hun som alltid hadde fått høre at hun var «så mye», så høylytt, så pratsom og tok for mye plass, hadde bipolar lidelse.
Én prosent av Norges befolkning har bipolar type 1, anslår Helsedirektoratet.
Tilstanden debuterer vanligvis i ungdomsårene med periodevise adferdsforstyrrelser og endret stemningsleie.
Det anslås at to prosent av befolkningen har bipolar type 2, som kjennetegnes med perioder med dype depresjoner som tilsvarer dem som finnes ved bipolar type 1.
Men de oppstemte periodene er mindre markerte.
Symptomer på mani:
➽ Oppstemthet
➽ Økt energi og aktivitet
➽ Impulsivitet
➽ Redusert søvnbehov
➽ Rastløshet
➽ Økt taletrang
➽ Irritabilitet
➽ Økt selvfølelse
➽ Økt appetitt
➽ Økt sexlyst
Symptomer på depresjon:
➽ Nedstemthet
➽ Redusert energi og tiltaksløshet
➽ Økt søvnbehov eller søvnvansker
➽ Angst
➽ Redusert appetitt
➽ Sosial tilbaketrekning
➽ Tanker om at livet ikke er verdt å leve
Kilde: Helsenorge.no
De hodeløse valgene hun har tatt gjennom livet, den impulsive væremåten, den konstant lave selvfølelsen, det høye energinivået og de tusen ballene hun til enhver tid hadde i luften, hadde sin forklaring.
Hun var tidlig i tenårene første gang hun begynte å tenke at hun ikke orket å leve og kjente på følelsen av ikke å være god nok.
Årene som fulgte ble en berg-og-dal-bane av gjøremål, depresjoner,
studier, jobb, barn, impulsive beslutninger og opp- og nedturer.
Da hun som 37-åring fikk valget av psykologen; akutt innleggelse på Veum psykiatriske sykehus eller Modum bad, behandlingssenter for psykiske lidelser, valgte hun det siste.
Da hadde ikke engang tanken på at hun kunne ha bipolar lidelse slått henne.
På Modum ble hun diagnostisert både med bipolaritet og PTSD – posttraumatisk stressyndrom, og ting falt mer på plass. Og det var først med den at hun klarte å skape en god endring i livet.
Rødmer av skam
Som bipolar 2 er Rita hverken ekstremt høy eller ekstremt lav. Hun har hverken kjempetoppene eller de svært dype depresjonene.
Symptombildet er ulikt hos ulike mennesker, forklarer hun. Når det er sagt, klikker hun inn på de fleste symptomer man kan lese om bipolaritet.
Depresjonene kjenner hun mye på. Og redusert energi og tiltaksløshet, søvnvansker, angst og tanker om at livet ikke er verdt å leve.
Så har hun de hypomane periodene der hun er oppstemt, får økt energi og aktivitet, impulsivitet, redusert søvnbehov, rastløshet, økt taletrang, irritabilitet, økt selvfølelse og økt appetitt.
– Men de fleste med bipolar lidelse har også lange, stabile perioder mellom opp og nedturene, og der er nok jeg ofte. Samtidig har jeg lært meg å bremse symptomene, forklarer Rita.
– Jeg kan være like deprimert som de som har 1-eren. Jeg har hypomane perioder hvor jeg kjenner at jeg er høy. Da sier jeg ifra til folk: Vær så snill å si ifra til meg, så kan jeg bremse litt. Jeg tar stemningsstabiliserende medikamenter, uten dem hadde jeg vært «nede» svært ofte.
Rita kjenner på mye stress, uro og dårlig selvfølelse.
– Og tidvis mye angst, oftest når jeg er nede. Jeg kan våkne om morgenen og rødme av skam. For da er jeg ikke bra nok. Og i møte med andre mennesker kan jeg tenke: Hvem faen tror du at du er, Rita? Hva tror du at du kan bidra med her, du er bare «en liten pjatt».
Vanskeligst er det i de nedstemte periodene.
– Der jeg er deprimert. For når jeg er alene her, da har jeg ikke lyst til å leve, og jeg er ikke verdt en dritt. Jeg har en dialog med meg selv hele tida. Det er en som sitter på hver skulder, og den dårlige vant alltid tidligere. De siste fem-seks årene har jeg gjort alt jeg kan for å ha fokus på det som fungerer.
Må ha noe å gjøre
Like fullt er hver dag en kamp for å komme seg opp av sengen. Hun har sine strategier for å klare det. Det er da hun tar seg selv i nakken, ringer venninner, tar tak i jobb eller går en tur. Det er en tøff kamp.
– Jeg kjemper mot depresjonen gjennom å klore meg fast i noe å gjøre. Mestringen er mye av strategien. Fysisk trening og mosjon funker. Jeg har alltid gått tur. Jeg kan jo ikke la være å gå tur med Max fordi jeg er dårlig. Det funker ikke. Jeg tar en time av gangen. Så går det seg til.
Hun snakker med seg selv og gjør noe så hun føler mestring.
– Tenker på ting som jeg vet jeg er god på for å kjenne at jeg er verdifull, så ensomheten ikke skal ta helt overhånd. Jeg engasjerer meg og er god på å ta det som livet byr på. Jeg opptatt av at livet gir meg ingenting, det er jeg som sørger for det jeg har i livet mitt. Mange sier «så skjer livet». Nei det gjør ikke det, det er vi som sørger for det, insisterer hun.
Mye har skjedd de siste fem-seks årene, innser hun.
– Jeg har jobbet mye med meg selv, selvfølelsen og selvbildet mitt og er mye mer på plass nå enn tidligere. Jeg har mye oftere troen på meg selv nå, innrømmer 58-åringen.
Ufør i jobb
Rita har flere diagnoser og sliter i tillegg blant annet med artrose, betennelse i hjerteposen, diabetes, lungesarkoidose og kroniske smerter i kroppen.
Hun er 100 prosent ufør, men jobber så mye hun makter.
Hun er frivillig både for bipolarforeningen, Lions og på Verket scene, konsertlokalet som bokstavelig talt ligger et steinkast fra leiligheten.
Hun har også startet «Verdifestivalen» i hjembyen, som jobber for å skape et varmere samfunn, bidra til inkludering, skape et godt fellesskap og bidra til at folk opplever å høre til.
– Veldig mange sier at når de er uføre, kan de ikke jobbe. Mange tror at du som er ufør ikke kan tjene penger og jobbe, at du blir fratatt uføretrygden. Men det er ikke sånn. Du har lov til å jobbe så mye du orker og klarer, men da reduseres trygden. Ikke tilsvarende, men litt, så du sitter igjen med en fortjeneste for å jobbe. Det blir en gulrot.
Selv hadde hun nok jobbet uansett, innser hun.
– Det er så viktig for meg å jobbe. Jeg tenker at jeg blir sykere av å gå hjemme. Når de andre er på jobb og skole, får ikke jeg noen utvikling av å gå hjemme.
– Hva blir viktig?
– Selv om jeg har sosial angst, er jeg veldig utadvendt og sosial. Så jeg trosser angsten. Jeg vil jobbe, både på grunn av energien og kreativiteten min, og at jeg kommer ut i miljøet og kjenner at jeg kan bruke meg selv. For meg handler ikke jobb bare om å bidra i samfunnet. Det handler om at jeg får dekket mine behov også.
Mange opplevelser
Det høye tempoet hun alltid har holdt har også gitt mange opplevelser, mener hun.
– Jeg tror du må ha en bipolaritet for å klare alt jeg gjør. Jeg har alltid hatt den voldsomme energien og drevet med masse, og nå kjenner jeg på en måte at kroppen min er sliten. Men jeg tror ikke jeg hadde klart å oppleve så mye, leve så mye – uten bipolariteten.
– Så det er ikke bare en negativ diagnose. Det er også veldig mye positivt. Jeg føler at jeg har levd to liv. Jeg har rukket veldig mye i det livet jeg har levd. Studier, jobber, reiser. Truffet mange mennesker og hatt et veldig rikt liv.
Det er godt å leve, tross alt.
– Livet er fantastisk herlig. Jeg er en veldig glad person. Jeg elsker mennesker og elsker å prate. Jeg er blid og fornøyd og kan si at jeg er lykkelig, selv om jeg er nedstemt. Så jeg kunne aldri tatt livet mitt – selv når jeg er nedstemt. Jeg ønsker ikke å dø, ønsker bare av og til ikke å leve.
– Nesten hver dag tenker jeg på at jeg er heldig og lykkelig for å bo her jeg bor. Jeg elsker leiligheten min her i Moss. Når jeg titter ut av vinduet: Gud, jeg elsker det.
Les også: Bare to av tusen barn rammes: – Verden raste sammen da diagnosen ble satt
Akseptert meg selv
Hun gjør det hun kan for å få hverdagene best mulig. Vet at hun ikke lenger kan trene for hardt og for mye.
– Det jeg vet er at jeg må ha inn mer hvile. Og det har jeg begynt å gjøre. Det andre er at jeg har lært meg å akseptere og anerkjenne meg selv for den jeg er. Og at bipolariteten ikke er hele meg, men en del av meg. Jeg har bipolaritet, akkurat som jeg har betennelse rundt hjertet.
Hun vil at vi skal være åpne om psykiske lidelser. Selv er hun er alltid åpen om sin egen situasjon. Panikkangsten – som kanskje er mest synlig for omverdenen – er hun minst redd for.
Står hun i kø på butikken, sitter i frisørstolen eller står på en scene og får et panikkanfall, sier hun høyt hva som skjer og ber folk rundt seg vente til det går over. Forklaringen er enkel:
– Alt som sies høyt blir bedre. Og da reduseres angsten nesten umiddelbart.
Hun ønsker å være åpen om alt hun er.
– Jeg forstår ikke hvorfor det skal være verre å si at jeg har en bipolar lidelse enn at jeg for eksempel har brukket benet. Det er mulig å leve godt med mange sykdommer, du må bare finne en vei som funker for deg. Alle sier til meg at jeg må stresse ned, men jeg ønsker ikke lenger å endre meg, jeg anerkjenner den jeg er.
– Jeg tror at de fleste liker meg sånn jeg er, og jeg er heller ikke lenger avhengig av at de gjør det. Jeg er så lei av å høre at jeg må endre meg. Jeg klarer ikke det. Er jeg stressa og trenger å gå ut å gjøre noe, så gjør jeg det. Er jeg er nedstemt og må treffe folk, så gjøre jeg det og.
Hun har lært seg å bli litt rausere med seg selv. Noe handler også om alder, innser hun.
– Jeg er glad jeg klarer å komme meg ut, selv om jeg sliter. Jeg prøver å omfavne meg selv, være glad i meg selv. Og jeg er mye mer glad i meg selv nå enn jeg har vært noen gang.
