Takknemlig for endelig å bli sett
Christine (31) tilbrakte 14 år på psykiatriske institusjoner – på grunn av misforståelser
Christine tilbrakte 14 år i psykiatriske institusjoner, men et møte med en psykolog som stilte de riktige spørsmålene, fikk alt til å endre seg, og hennes mange diagnoser forsvant én etter én.
– Jeg har så lyst til å skaffe meg en hund, det er det jeg ønsker meg mest akkurat nå. Også tar jeg fag fra videregående og kunne tenke meg å studere matematikk eller kjemi. Jeg synes det er kjempegøy, og løser gjerne matteoppgaver i stedet for å løse kryssord, sier Christine Svendsen, og smiler som en sol.
Den 31-år gamle bergenseren kjøpte for kort tid siden sin egen leilighet og kjenner på en livsmestring hun lenge tenkte at hun aldri skulle få oppleve.
– I 14 år har jeg levd store deler i psykiatriske institusjoner. Mye har skyldtes misforståelser, og at jeg bare har akseptert at det er sånn situasjonen er. Jeg byttet stadig mellom diagnoser, som jeg selv ikke kjente meg igjen i. Men jeg ble medisinert i henhold til diagnosene, forteller Christine.
Les også: Tegn på asperger syndrom hos barn
Vanskelige tanker
Det startet da hun var 15 år. Christine slet med mange vanskelige tanker og skadet seg selv. Smerte var abstrakt og vanskelig å forstå, og med selvskading ble den indre smerten mer konkret og lettere å forholde seg til. Noen voksne rundt henne fanget det opp, og hun ble etter hvert henvist til Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk (BUP).
– Jeg var veldig innadvendt og uttrykket meg lite. Det bekymret psykologen i BUP, siden det var vanskelig for henne å vurdere tilstanden min. Etter ukentlige samtaler med psykolog i et halvt år ble jeg innlagt på ungdomsposten på psykiatrisk avdeling, forteller hun.
Christine har Asperger, som er en diagnose innen autismespekteret. Dessverre tok det lang tid før hun fikk diagnosen, som forklarer mye av hennes reaksjoner og behov.
– Livet mitt ble styrt av hendelser, som ble tolket på feil grunnlag, forklarer Christine.
Les også: Først da Martine var voksen, fikk hun diagnosen
– Jeg overlevde, men jeg levde ikke
Selv om tiden på ungdomspsykiatrisk var tøff, var
dagene enklere å håndtere enn i voksenpsykiatrien. De innlagte på ungdomsposten fikk et skoletilbud og dagene var strukturert etter måltidene. På kveldene var det mulighet for å ringe kjente og kjære, og se på TV-programmer.
– I voksenpsykiatrien fikk jeg blant annet en psykosediagnose og ble tvangsmedisinert fra jeg var 19 år. Medisinene førte med seg en voldsom sult og trøtthet. Dagene gikk bare i en døs. Det var så demotiverende å stå opp og starte dagen og samtidig vite at jeg bare måtte gå og legge meg og sove igjen så fort jeg hadde tatt medisinene. Jeg opplevde at det å leve handlet om å komme seg igjennom dagene, som var meningsløse. Jeg mistet helt kontrollen på maten på grunn av en sterk sultfølelse og gikk veldig opp i vekt. Jeg overlevde, men jeg levde ikke, sier hun.
Les også: Merethe var den som fikset alt – så merket hun at noe er alvorlig galt
Endelig en som så meg
Mye snudde da hun fikk flytte inn i et bofellesskap da hun var 24 år, hvor hun fikk mye mer bevegelsesfrihet og en helt annen ro enn hun tidligere hadde opplevd i psykiatrien.
Bofellesskapet var et hus med seks leiligheter og et fellesrom med personale. Men hun var fremdeles under tvang når det kom til medisinering. Hver beboer hadde et vedtak på hva personalet skulle hjelpe dem med.
– Bofellesskapet lå et stykke unna sentrum og unna vennene mine, så etter fire år bestemte jeg meg for å prøve og bo i en egen leilighet. Det året var helt grusomt, men så flyttet jeg videre, og da fikk jeg også bytte Distriktspsykiatrisk senter (DPS). Det var her jeg møtte behandleren, som endret alt.
Christine var vant til at hun var problemet, som skulle løses. Men den nye psykologen jobbet på en annen måte. Han tok utgangspunkt i at de var et team, som sammen skulle løse et problem. Det var Christines tanker og erfaringer, som la grunnlaget for veien videre.
- Asperger er en mild form for autisme. Personer med Asperger syndrom har vanligvis gode læringsevner, gjerne normal eller over gjennomsnittlig god intelligens og ingen uttalt språkforsinkelse.
- Varierende diagnostiske definisjoner gjør at forekomsten i ulike studier varierer mye. Antall tilfeller oppgis til å være alt fra 1 per 250 barn til 1 per 10 000 barn. I Norge antas samlet forekomst av alle typer autismespekterforstyrrelse å være mellom 3 til 10 per 1000 barn.
Kilde: NHI.no
«Vi løser dette sammen»
– Det første jeg merket en endring på var at vi skulle rydde opp i alle diagnosene jeg hadde samlet opp i løpet av alle årene. Jeg hadde noen klare tanker om hva jeg mente, og da jeg delte dem med ham avrundet jeg alltid med: «Men det er du som bestemmer dette her, og jeg skal ikke fortelle deg hvordan du skal gjøre jobben din.» Det sa jeg fordi jeg i løpet av årene hadde lært meg hvordan jeg skulle unngå trøbbel, og det var ved å underkaste meg autoritetene. Det han svarte var: «Jeg tenker at vi bestemmer dette sammen», forteller hun.
Svaret overrasket Christine og gjorde henne usikker fordi hun ikke var vant til å bli
inkludert i behandlingen av seg selv. Hun lurte på om det bare var en formulering.
– Jeg var i alle år den som ble behandlet, jeg var ikke en del av behandlingen. Så det han sa hørtes veldig bra ut, men jeg holdt tilbake jubelen og lurte på hva det innebar i praksis for meg.
Les også (+) – Jeg trodde det var overgangsalderen. I stedet fikk jeg sjokk
Diagnoser forsvant
Etter å ha vært igjennom flere tester leverte hun et skriv til ham med hennes egne tanker om diagnosene, hvorpå han svarte: «Jeg er egentlig ganske enig.» Resultatet ble at alt av diagnoser ble fjernet, det eneste som sto igjen var Asperger.
– Da ble jeg plutselig forstått, og alt ble sett på en
annen måte. Jeg vet at reaksjonene mine ville ha blitt tatt imot annerledes om diagnosen hadde blitt stilt tidligere. Så det er derfor jeg sier at mye ble basert på misforståelser. Etter denne opprydningen var det akkurat som om alt løste seg, forteller hun.
Christines hverdag i dag er preget av at alle hun har rundt seg i psykiatrien og behandleren forstår og godtar henne som den hun er. Det gjør at hun føler seg veldig trygg.
– Om jeg har dårlige perioder, så blir jeg tatt imot av tilbudet til DPS, som sørger for at jeg får ro og hvile. Det gjør at oppholdene mine blir kortere, og at jeg føler meg friskere og mer selvstendig, sier hun.
Les også: (+) Mammas grufulle hemmelighet: – Ikke spør, det er verre enn du tror
Støtte og aksept
– Jeg har startet en Snapchat-kanal med en annen jente, noe à la «Jeg mot meg» på NRK, hvor alle som kommer med bidrag har en diagnose innen autismespekteret. Jeg synes det er utrolig fint å holde på med, og jeg føler at alle godtar og støtter meg. Jeg har fått tilbakemeldinger fra folk, som sier at det jeg bidrar med hjelper dem, og det er helt fantastisk, sier hun.
Christine synes det er trist at jenter med Asperger er vanskelige å fange opp, og ofte blir feildiagnostisert.
– Jeg tror 20-årene mine hadde vært annerledes om jeg fikk diagnosen da jeg først begynte hos BUP. Jeg håper jeg kan være med å bidra til mer kunnskap rundt dette, fortsetter hun.
31-åringen elsker å trene, og hun er også glad i å være sammen med venner. Det
siste halvåret har hun følt seg utmattet, og har ikke orket å være så veldig fysisk aktiv.
– Jeg håper at jeg kan komme i gang med treningen igjen snart, for det liker jeg veldig godt. En annen ting jeg er veldig glad i er matte og kjemi. Når jeg virkelig skal kose meg om morgenen, så finner jeg frem en brus, og setter på YouTube-videoer med matte eller kjemi. Om jeg får drive med det i fremtiden, så blir det i hvert fall ikke pliktjobbing. Jeg skjønner at sannsynligheten for å få jobb når jeg er ferdig med å studere tidlig i 40-årene, og aldri har hatt en jobb før, er veldig liten. Men om jeg får studere disse fagene, så vil jeg føle meg heldig likevel, sier hun.
