Derfor biter, plukker og piller vi – og slik kan du få slutt på uvanene

Det er nærmest umulig å unngå å ta seg selv i ansiktet.

Kan hende sitter du og holder deg på haka, eller biter en negl mens du leser denne saken.

Korona-epidemien har satt en helt ny standard når det gjelder forventning om håndhygiene.

I FHIs offisielle råd heter det at håndhygiene bør utføres etter kontakt med kroppsvæske.

Om dette følges slavisk, vil det fort blitt ekstremt mye vasking.

Normalt å ta seg til ansiktet

I en studie fra 2015 ved University of New South Wales i Australia ble 26 studenter observert for å finne ut hvor mye de tok seg til ansiktet i løpet av en time. Resultatet var at de i gjennomsnitt berørte ansiktet 23 ganger i løpet av en time. 44 prosent av berøringene innebar kontakt med slimhinnene – noe som potensielt kan overføre smitte.

Av kontakten med slimhinnene involverte 36 prosent munnen, 31 prosent involverte øynene, mens seks prosent var en kombinasjon av begge deler.

Andre studier har vist at så mange som 91 prosent av oss oppgir at de piller seg i nesen. Rundt 20 prosent av oss biter negler regelmessig. I tillegg kommer napping og pilling på hår og hud (se faktaboks lenger ned i artikkelen).

Derfor plukker og piller vi

Men hvorfor er det egentlig slik at det faller så naturlig å ta, pille og plukke på oss selv?

– De fleste vaner og uvaner har naturlig opphav som atferd som er, eller kan være, hensiktsmessig i gitte kontekster. Altså at de har en funksjon, sier psykologiprofessor og fagavdelingsleder for klinisk psykologi ved Universitetet i Oslo, Ole André Solbakken til klikk.no.

– Nesepilling er noe som alle gjør, men som de fleste ikke lar andre se. Funksjonen er rensing av luftveiene og fjerning av smittestoffer som stanses av slim og slimhinner på vei gjennom nesa. I historisk tid har neglebiting vært den mest effektive måten å klippe negler på.

– Plukking på hud og hår har som funksjon å fjerne irritanter og lignende. Disse atferdsformene er til en viss grad tilfredsstillende å utføre og derfor trekkes vi mot dem, sier Solbakken videre.

Psykolog Karete Jacobsen Meland som jobber på OCD-spekterpoliklinikken på Gaustad Sykehus, peker på en forklaring fra dyreriket.

– Evolusjonært kan en forklaringsmodell være at vi driver med en eller annen form for pels eller husstell både av oss selv og andre. Dette er helt vanlig i dyreriket, enten det gjøres som tidsfordriv, som noe sosialt, eller som et tegn på renhet – og at det rett og slett kan være en form for egenomsorg. Det kan også være knyttet til at man ønsker å ordne utseendet, eller at det å undersøke og plukke i hud og hår har en funksjon knyttet til å fjerne parasitter og andre fremmedlegemer fra huden, sier Meland til klikk.no.

Når bikker det over?

Selv om mange kunne tenke seg å slutte med å bite negler eller å nappe, klø eller pille seg i ansiktet, advarer hun mot å sykeliggjøre slik adferd.

– I sin rene form er dette med plukking og pilling på hud og hår en normal adferd. Det er ikke noe påfallende å ta en kvise, å nappe et hår eller bite en negl. Det skal man ikke sykeliggjøre, men for en liten prosentandel bikker det over, sier Meland.

Så hvordan vet man at man har et problem?

– Det å bite negler trenger ikke å være noe stort problem. Det blir som regel et problem fordi andre tenker at det er det og gjerne vil oppdra oss. Men dersom du får fysiske, psykiske eller relasjonelle plager av atferden så er det nærliggende å definere den som et problem, sier Solbakken.

Eksempler på at slike plager kan være sår, betennelser i huden, sterk følelse av verdiløshet eller skam, omfattende selvkritiskhet knyttet til atferden, eller betydelige konflikter med dine nærmeste på grunn av den.

Les også: (+) Jeg hadde det så vondt – så kom mannen min med et forslag

Grep du kan ta

Solbakken sier at det er vanskelig å endre en uvane som å bite negler, men lister opp forslag til konkrete grep man kan ta:

1. Selvbevissthet: Legg merke til at du gjør det, helst før du er i full gang.

2. Sørg for at neglene er godt stelt til enhver tid. Det reduserer det fysiologiske trykket i retning av atferden.

3. Prøv å erstatte adferden med en konkurrerende, men sunn vane: For eksempel file negler i stedet for å bite dem. Så er det øvelse, øvelse, øvelse på å unnlate å gjøre uvanen slik at et nytt mønster kan automatiseres.

4. Belønn deg selv: Det kan også være nyttig å legge inn selv-belønningsmekansimer knyttet til å redusere eller unnlate å utøve uvanen.

Over 100.000 kan ha diagnosen

Karete Jacobsen Meland jobber i til daglig med behandling av pasienter som som lider av hårnappings- og hudplukkingslidelse (trikotillomani og dermatillomani – se faktaboks) ved OCD-spekterpoliklinikken.

Hun trekker frem følgende tegn på at man har et problem.

– For å finne ut om man har et problem og omfanget av dette, må man kartlegge hvor mye tid i løpet av dagen som går med på å nappe og plukke. Hvor mye tid de bruker på å skjule det og om det går ut over jobb, fritidsaktiviteter, trening, relasjoner og familieliv. Om disse tingene forringes av plukkingen og nappingen, om man opplever mangel av kontroll over atferden, og det medfører emosjonelle konsekvenser (som skam, angstplager, eller depressivitet), er det et problem, sier Meland.

To ferske studier fra USA, anslår at 1,7 prosent av befolkningen (i USA) driver med overdreven hårnapping og 2,1 prosent med overdreven hudplukking.

Det finnes ikke tilsvarende norske tall, men antar man at prevalensen er rundt den samme i Norge, innebærer dette at mellom 100.000 og 200.000 kan ha diagnosene.

Dette tallet høres kanskje høyt ut, men Meland utelukker ikke at det kan være tilfelle.

– Det kan absolutt være reelt at så mange i Norge har hudplukking-/hårnappingsproblematikk som kan tilfredsstille en diagnose. Det er jo absolutt ikke noe uvanlig i at «det folk ikke har hørt om» likevel eksisterer. Det handler jo bare om vi klarer å fange det opp eller utrede det, sier Meland.

Frykter mange holder problemene skjult

Hun frykter mange kan holde slike problemer skjult, enten fordi man ikke innser at man har et problem, fordi man skammer seg, eller fordi man ikke vet om at det finnes et behandlingstilbud.

– Hvis vi skal ta utgangspunkt i at det finnes så mange også i Norge som har disse lidelsene, så må vi anta at det er en del som kanskje ikke er så plaget og som tenker «dette er vel bare noe jeg bare skal leve med».

Det kan også være at noen er svært plaget, men ikke oppsøker hjelp.

– Kan hende vet de ikke at det er en diagnose, vet ikke at det finnes god behandling, tør ikke fortelle om det, og at det er såpass skambelagt at de ikke klarer å slutte på egenhånd når de får beskjed fra andre om at «dette kan du jo bare slutte med, skjerp deg», sier Meland.

Les også: Disse faretegnene ved en partner bør få varsellampene til å blinke

Gjør det vanskelig å utføre uvanene

Meland forteller at behandlingen de bruker ved klinikken går ut på avlæring.

– Vi gjør det vanskeligere for dem å nappe og plukke ved å endre på omgivelsene og forutsetningene. Dette for å bryte opp i den automatikken hjernen har lært seg til, og for å bli mer bevisste på hva man egentlig driver med. Vi kan for eksempel fjerne speil eller lys, verktøy som sakser, pinsetter eller skalpell. Vi kan sette hansker eller plaster på hender, som gjør det vanskeligere å nappe.

– I tillegg får pasientene i oppgave å trene på å gjøre andre ting i stedet for å plukke eller nappe. Vi vil at de skal trene opp en ny adferd som ikke er skadelig eller negativ.

– Når vi har jobbet med dette en stund, tar vi fatt på tankene og følelsene. Mange frykter at de ikke vil klare å roe seg, eller at de vil bli fullstendig handlingslammet dersom de ikke får nappe eller plukke. Derfor må vi jobbe med hvordan de skal forholde seg til dette, og trene på å håndtere tanker og følelser på en ny og mer hensiktsmessig måte. Behandlingen er basert på enkle prinsipper, men det er omfattende og hard jobbing, sier Meland.

Grep man kan ta selv

Hun understreker at de kun behandler diagnosene trikotillomani og dermatillomani ved OCD-spekterpoliklinikken, men at prinsippene i behandlingen nok vil kunne overføres for å trene på å slutte med annen såkalt kroppsfokusert repetitiv atferd.

I denne kategorien kan man for eksempel finne både tvangsmessig neglebiting, gnaging på lepper og i munnhule, og nesepilling.

Hun mener folk kan forsøke sine egne virkemidler for å avlære slike uvaner, dersom det ikke er av et slikt omfang at det krever utredning og behandling i spesialisthelsetjenesten.

– Man må kartlegge og klare å legge merke til når man gjør det og kombinere dette med teknikker som gjør handlingen umulig å utføre. For eksempel at du knytter eller folder hendene dine akkurat når du skal til å nappe eller plukke. Jeg tror man kan få bukt med mye sånne greier hvis man virkelig vil det, sier Meland.

Meglernes triks for å «fyre opp» budrunden

Uvanene som ødelegger arbeidsdagen