kronisk sykdom
Da Camilla (22) fikk diagnosen, endret livet seg totalt. Én dag lå en gladmelding i innboksen: – Trodde det var en spøk
For fem år siden raste verden litt sammen for Camilla (22). I den tøffe perioden fant hun et uventet lyspunkt i hverdagen.
– Jeg vil formidle at du kan nå drømmene sine selv om livet ikke blir som planlagt. Du kan få til ting, selv om det ikke ble akkurat slik du hadde sett det for deg. Kanskje kan det bli enda bedre, sier
Camilla Haugen fra Flateby i Enebakk.
Dette vet 22-åringen alt om. For selv om hverdagene kan variere, gjør Camilla det hun ønsker i livet.
Og rundt seg har hun sine nære og kjære. Spesielt farmoren har vært en uvurderlig støtte. Og det fyller henne med takknemlighet.
– Å ha noen som alltid er der, og som jeg kan spørre om råd og hjelp når jeg trenger det, betyr alt for meg. Jeg vet ikke hva jeg skulle gjort uten farmor, farfar, mamma og pappa!
Når hun har en tung dag, kan Camilla ta tingene i sitt eget tempo.
– Da klarer jeg å jobbe. Jeg kan skape det jeg vil, og det som gir meg glede. Å strikke er mitt fristed, der jeg kan slappe av, samtidig som jeg får gjøre noe kreativt.
– Så jeg føler meg heldig. Og ikke minst er jeg stolt over at jeg har skapt min egen arbeidsplass, sier hun og smiler.
Designer strikkeoppskrifter
Nå designer hun nemlig strikkeoppskrifter for garnprodusenten Viking Garn. Planen var overhodet ikke å bli strikkedesigner.
Men hun ville ikke bare ligge på sofaen og trengte noe å gjøre. Moren foreslo å prøve litt strikking.
– Jeg var jo 17 år og tenkte at strikking var «bestemorsaktig». Litt flaut, rett og slett. Men en dag fikk jeg se en veldig fin strikkegenser på H&M. Den var litt dyr, så mamma foreslo at jeg kunne prøve å lage den selv.
Det ble mange timers research på YouTube. Det var komplisert flettestrikk, og Camilla måtte lære seg metoden selv.
– Mamma kan jo strikke, men ikke flettestrikk, så jeg måtte bare prøve og feile. Det tok meg en måned med strikking hver dag før jeg klarte det. Og da var jeg bitt av basillen!
Frykten for å falle utenfor
Camilla ble diagnostisert med kronisk sykdom for fem år siden. Det var etter at hun hadde startet på helsefag på videregående at hun stadig holdt på å sovne i timen.
Hun kunne besvime inne hos pasientene på sykehjemmet hun var utplassert ved. Hun følte det som hun alltid hadde influensa, og hadde ofte lange perioder med feber.
Etter et år fikk hun diagnosen ME, eller kronisk utmattelsessyndrom, og etter hvert også betennelsessykdommen Behçets sykdom.
Da raste verden litt sammen.
– Det å se vennene mine reise til andre byer for å studere, begynne å jobbe eller realisere seg selv på andre måter var tungt. Min store frykt ble å falle utenfor samfunnet, ikke å kunne bidra.
Dagsformen går mye opp og ned. Noen dager orker hun nesten ikke stå opp. Det gjør det vanskelig for henne å legge planer.
– Jeg blir spesielt dårlig hvis jeg opplever stress og bekymring. Jeg har lett for å overtenke, derfor er det godt å ha strikkingen å konsentrere seg om. Da forsvinner alle tankene, sier hun.
Det har blitt mye å gjøre med strikkingen etter at hun delte den første genseren i sosiale medier.
– Da jeg la ut et bilde av genseren på Instagram, var det mange som spurte om de kunne få oppskriften. Jeg hadde jo ingen oppskrift, så da måtte jeg lage den. Det var slik det begynte, sier Camilla og smiler.
Hun er glad i å eksperimentere med farger og leke seg med spennende strukturer skapt av garnet.
– Det har blitt min egen stil etter hvert, hvor jeg har tatt med meg flettestrikken fra den første genseren videre, sier hun.
Les også: – Jeg følte på en hjelpeløshet og leste alt jeg kom over om denne sykdommen
Trodde det var en spøk
I starten la hun ut strikkeprosjektene på sin private Instagram-konto. Så ble kontoen hennes hacket.
Selv om det var en tung opplevelse, valgte hun å snu det til noe positivt.
– Det ble et spark bak. Jeg bestemte meg for å opprette en offentlig konto. At jeg skal stå for det jeg gjør, og være stolt av det. Det har jeg ikke angret et øyeblikk på, sier hun.
Nå har hun nemlig 30 000 følgere på kontoen sin @camilla.strikker. Og tilbakemeldingen har vært god. Spesielt den hun fikk fra sin nåværende arbeidsgiver Viking Garn.
– De sendte meg en melding på Instagram, og jeg trodde først det var en spøk. De ba meg sende over noen genseroppskrifter slik at de kunne få se på dem.
– Og plutselig hadde jeg fått en invitasjon til kontoret deres i Stavanger! Da begynte det å gå opp for meg at jeg kanskje hadde fått meg jobb, forteller Camilla.
Fortsatt må hun klype seg i armen for å skjønne at det er virkelig. Derfor har hun også rammet inn arbeidskontrakten på kontoret sitt.
– Jeg er dessverre god til å snakke meg selv ned, så den er der for å minne meg på hva jeg har fått til. At jeg har klart å skaffe meg en jobb helt på egen hånd, sier hun stolt.
Les også (+): Mamma og pappa oppdro meg slik de mente var best. Når jeg tenker tilbake på det nå, blir jeg trist
Gode råd fra farmor
Nå er Camilla også selv modell for klærne sine. Bildene er det mamma som tar. Også farmoren Astrid Haugen (76) er med som modell.
Som inspirasjon og støtte har farmoren vært uvurderlig. I 25 år var hun sjef i en klesbutikk, og Camilla pleide ofte å være med i butikken.
– Farmor har vært bestevenninnen min hele livet! Jeg har gått inn og ut av huset deres helt siden jeg kunne gå. Jeg har fått interessen for klær og mote via henne og mamma.
Spesielt husker hun moteshowene hun hadde sammen med farmoren i stuen. Det var også hun som lærte Camilla å strikke sine første masker da hun var åtte år, selv om det ble med det ene skjerfet den gangen.
– Designene mine er populære både hos mammas og farmors venninner. Og jeg spør ofte farmor når jeg trenger råd om fargebruk og slikt, sier hun.
Nå skal Camilla bryne seg på nye oppgaver. Snart tar hun nemlig fatt på herremote.
– Mange av kameratene mine har spurt meg om jeg ikke snart kan designe noe for dem. Det blir veldig spennende å prøve seg på noe helt nytt.
En annen ting Camilla drømmer om er å skrive bok. Hun har latt seg inspirere av farfaren som alltid har vært glad i å skrive.
Og hun har allerede skrevet leserinnlegg om hvordan det er å leve med en kronisk og usynlig sykdom.
– Jeg håper å inspirere andre til å se lyset i enden av tunnelen, at det ikke er håpløst, og det kan snu.
Hun får allerede mange meldinger fra andre som er kronisk syke, og som setter pris på at hun er åpen om sykdommene.
– Det betyr veldig mye for meg, for det var skummelt å stå frem. Siden sykdommen er usynlig, var jeg redd for å ikke bli trodd.
– Jeg vil vise at du ikke trenger å gi opp drømmene dine selv om du blir syk. Og etter at jeg delte, har jeg blitt flinkere til ikke å bry meg om hva andre mener. Jeg følger hjertet mitt!
