Ulykken som endret alt
Christian hadde det livet han ønsket seg. Ulykken endret alt
Han var ung, sterk og nybakt pappa. I løpet av noen hundredels sekunder mistet Christian det friske livet. Sønnen fikk ham til å kjempe.
En vinterdag tidligere i år: Pappa Christian Gyldenøhr (38) skal levere sønnen Lucas (4) i barnehagen. Brøytekanter overalt har skapt kaos på og langs veiene.
Først får han ikke ut heisen på bilen, slik at han får seg selv og rullestolen ut, og når han endelig kommer seg ut, ser han en høy brøytekant som må forseres for å komme seg til barnehagen.
En vennlig dame kommer forbi og spør: «Skal jeg hjelpe dere?» Lille Lucas tråkker frem, svarer: «Nei, dette kan vi fikse selv.» Han har allerede lært seg å tenke at vi gutta får til det vi vil.
At pappa, som er lam fra livet og ned og ikke kan gå, likevel skal komme seg over den kanten, det bare vet han. Pappa trener jo for å få representere Norge i håndsykling i OL i Paris til sommeren.
Historien om den tøffe pappaen som legger sin sjel og kraft i å være et forbilde for sønnen, kunne fort ha fått et tragisk utfall augustdagen i 2019.
– Jeg hadde høy fart da hjulet på sykkelen kilte seg fast i en sprekk i asfalten. Jeg stupte over styret og havnet i veikanten, med en tilhørende bratt skråning som gikk rett ned i en foss. Der ble jeg liggende i to timer før jeg ble funnet. Ingen kunne se meg der jeg lå, minnes Christian.
Klarte å ringe
Hva farer gjennom hodet når du ligger alvorlig skadet i en grøft og vet at ingen kan se deg? Dette går til helvete, tenkte han.
Han prøvde å reise seg, men kroppen responderte ikke. Med ekstremt sterke smerter jobbet han iherdig med å få tak i mobiltelefonen, som lå i en lomme.
– Min største frykt var at ingen skulle finne meg. Kroppen ville ikke ha klart å bli liggende mye lenger enn jeg gjorde. Da jeg endelig klarte å få ringt til samboeren min, sa jeg bare: ‘Jeg har knekt ryggen og trenger hjelp.’ Den ene lungen kollapset, og jeg måtte spare energi til å få sendt lokasjonen, forteller han.
Lucas skal ikke miste pappaen sin nå.
Det sa Christian til seg selv. Tanken på sønnen som ble født ti uker tidligere, flere uker før termin, ga ham kraft til å klamre seg fast i veikanten, slik at han ikke falt ned i fossen.
Tjuvstart på Black Friday-salget: Sjekk hvilke utrolige kupp du gjør nå" />
– Jeg er heldigvis praktisk i nødssituasjoner. Dessuten hadde jeg en bakgrunn fra toppidrett. Jeg visste at jeg måtte holde meg bevisst. Og jeg talte til ti hver gang jeg tenkte at jeg ikke ville klare mer. Idrettshodet mitt fortalte meg at det ville bli lettere å holde ut om jeg delte det tunge intervallet opp i småheat, forklarer han.
To uker i respirator
Allerede før ambulansen kom, visste han at han hadde brukket ryggen, mistet førligheten og ville bli avhengig av rullestol. Men han visste ikke hva som følger med et liv i rullestol og hvor tungt det skulle bli å trene seg opp fra sykesengen.
– På sykehuset ble jeg lagt i respirator, og i to uker var situasjonen veldig alvorlig. Da jeg endelig våknet, sto familien min rundt meg, minnes han.
Jeg har aldri vært så nær en OL-billett som nå, var ordene han ga sine nærmeste. I dag tenker han at det mest var ment som en spøk. Han var ikke helt seg selv, var full av medikamenter. Men etter hvert ble OL et mål.
Nå i mai 2024 har han allerede sikret seg tredjeplassen i et World Cup ritt i Belgia. Forhåpentligvis blir dette oppkjøring til Paralympics i Paris. Han prepper formen, trener hardt, er profesjonell idrettsutøver.
Han innrømmer at den første tiden etter ulykken var tung og brutalt tøff, men han husker også hva han bestemte seg for.
– Jeg sa til leger og sykepleiere at jeg ikke ville høre om begrensningene og hvor tøft det ville bli. Jeg ville ha fokus på å bli så frisk som mulig. Jeg har tidligere i livet bygd opp et tankesett som forteller meg at jeg får til det jeg har bestemt meg for. Det skulle komme til nytte igjen.
Dreven i å kjempe
Christian ble født med klumpfot og ble fortalt at han ikke ville kunne klare å drive med idrett på høyt nivå – men han ble profesjonell fotballspiller i Danmark.
Karrieren tok slutt da klumpfoten fikk tretthetsbrudd og ble for smertefull til at det lot seg gjøre å fortsette. Da vinklet han om til å begynne å delta i ekstremritt på sykkel.
– Hele livet har jeg hatt smerter, men gleden over å presse kroppen til sitt ytterste har jeg hatt likevel. De siste fire årene har dette kommet mer til nytte enn noen gang tidligere. Det meste innenfor rehabilitering ligger i toppetasjen. Det fysiske kan du ofte trene opp, sier han.
Lucas er inspirasjonen. Hos ham henter pappaen motivasjon og kraft.
Far og sønn bor sammen annenhver uke etter at Christian og samboeren gikk hver til sitt, og pappaens tid til å drive med toppidrett planlegges ut fra sønnens behov.
– Jeg er på Olympiatoppen og på treningsleirer når jeg ikke har Lucas. De ukene han er hos meg trener jeg om kvelden, etter at han har lagt seg. Han er en utrolig fin og herlig gutt, sier han og blir myk i stemmen.
Les også: (+) Det var kona som slo alarm da Jan Runar (48) begynte å si og gjøre merkelige ting
Lucas er viktigst
Før ulykken: Christian hadde det livet han ønsket å ha. Å bli pappa var det største han hadde opplevd.
Han var i lykkerus. Han var sterk og frisk og så lyst på fremtiden. Som person var han ikke typen som bekymret seg.
– Bekymringene kom etter ulykken, men de handlet ikke om meg. Det som bekymret meg mest var at mitt liv i rullestol skulle begrense Lucas i hans oppvekst. Jeg vil gjøre det som er riktig for ham. Jeg vil gi ham de samme fine barndomsminnene som jeg fikk, og jeg vil vise ham at vi kan få til det meste, selv om jeg ikke lenger kan gå eller løpe.
Det ble Lucas som reddet Christian. Først da han lå i grøften og ikke visste om han ville klare å holde seg fast. Så da han skulle trene for å bli sterk nok til å være pappa.
– Det var et mål å komme tilbake i jobb også, men mitt sterkeste fokus var å komme hjem og fungere der. Etter en måned på intensivavdelingen på Ullevål og to og en halv måned på Sunnaas sykehus, klarte jeg å komme meg hjem før jul. Lucas var da 4-5 måneder gammel og hadde ingen minner om en frisk pappa.
Christian stopper opp, sier at Lucas er det viktigste han har. Målet er å vise sønnen at du kan få til det du har lyst til selv om det er humper på veien.
Han ønsker å vær er forbilde. Å vise sønnen at det å sette seg mål og måtte jobbe hardt for å innfri dem, gjør deg sterk og glad.
Les også: Alt gikk på skinner for Håkon. Så fikk han den verst tenkelige beskjeden av legen
Helt naturlig
– Lucas og jeg har sykling som en felles arena. Han har lært seg å sykle med og uten støttehjul. Når jeg er ute og reiser og vi snakker sammen, vil han vite hvordan det går, sier Christian.
Når de to er ute sammen og de møter folk som spør Christian hva som har skjedd med ham, svarer Lucas.
For ham er det helt naturlig å ha en far i rullestol.
– Og når vi står på ski sammen på helt ulike måter, er det på samme måte. Vi to skaper gylne minner sammen, slik andre foreldre og barn gjør, sier pappaen.
Tidligere jobbet Christian med å bygge opp et dansk coachingfirma i Norge. Nå jobber han i Sunnaasstiftelsen, og han møter mange mennesker som står i tøffe livssituasjoner. Han er opptatt av å formidle til dem at de må ta aktive valg.
– Det er viktig å finne frem til det som motiverer deg når livet tar dramatiske vendinger. Hvis det motiverer å gå på jobb, så ha fokus på det. Det viktige er å finne noe som gjør deg glad og lykkelig i hverdagen, poengterer han.
Christian har tunge stunder, han også. Hans største hjertesukk er utfordringene og sendrektigheten i NAV-systemet. Det at ting tar så lang tid fører til energilekkasje.
Ut på tur
Men det mentale stupet har han ikke tillatt seg å stå ved. Han har Lucas og kan ikke bare tenke på seg selv. Han vil ikke at fireåringen skal vokse opp med en pappa som synes synd på seg selv.
– Det er min erfaring at du må være streng mot deg selv når det friske livet tas fra deg. Hver gang jeg kjører ritt, har jeg Lucas i tankene. Når jeg tenker på hva jeg viser ham, klarer jeg å presse meg selv til det ytterste. Det handler ikke om å vinne VM, World Cup eller OL, men å synliggjøre for ham hva jeg kan oppnå selv om jeg ikke har to friske ben.
Å ha et godt liv, til tross for alt, er en kunst Christian behersker. Han sier at venner og familie har vært til uvurderlig støtte. Uten dem ville han ikke ha klart å satse på idretten.
Når far og sønn skal kose seg, drar de ut på tur. Da pakker de sekken med mat og drikke og legger i vei på oppdagelsestur med pappas motoriserte rullestol.
– Da er Lucas i sitt ess og spør og graver om alt mulig. Han er nysgjerrig og en herlig type, skryter Christian.
Paralympiske sommerleker 2024, som er olympiske leker for utøvere med fysisk funksjonsnedsettelse, arrangeres i august og september i forbindelse med de ordinære olympiske lekene.
Christian Gyldenøhr deltar svært sannsynlig for Norge i håndsykling.
Denne saken ble første gang publisert 30/05 2024.
