Trine har i alle år følt seg dum. Da psykologen stilte det avgjørende spørsmålet, ble hun fullstendig satt ut
Hodet var hele tiden fullt av tanker, planer og drømmer, som Trine sjelden fikk gjort noe med. Men da hun fikk en diagnose, ble hun overrasket. Dét hadde aldri vært i hennes tanker!
– Jeg har så lenge jeg kan huske følt meg annerledes og utenfor. Ikke fordi jeg så annerledes ut eller ble holdt utenfor, men fordi alt som virket helt greit for andre, var vanskelig for meg, sier Trine Backmann (39) fra Oslo.
Hun er mamma til to gutter på 5 og 8 år. Da hun var yngre, var hun alltid veldig sjenert og drømmende, som hun selv beskriver det. Det var vanskelig å følge med i skoletimene, siden tankene var alle andre steder.
På fritiden var hun ute med venner og lekte som alle andre, men uten at hun helt klarte å sette fingeren på hvorfor, følte hun at hun ikke var som dem.
– Eksempelvis har oppgaver som for andre er dagligdagse, vært nærmest uhåndterlige for meg. Jeg har hatt mange våkenetter i en slags paralysert tilstand der jeg vet at jeg må skrive ferdig den oppgaven eller gjøre den leksen, uten at jeg har klart det før rett før det skal leveres, forteller Trine, og utdyper:
– Opp gjennom årene har det derfor vært vanlig for meg med skippertak og utsettelse så langt det lar seg gjøre.
Hun mister kontrollen og er ekstremt opptatt av at ting skal være perfekt.
– Hver gang tenker jeg at det jeg leverer eller gjør, er for dårlig, enten det er i jobbsammenheng, i et forhold, overfor familie og venner, og ikke minst overfor barna mine.
Skaper kaos
Det er vanskelig å forklare, synes Trine, men alle tankene og følelsene hun har kjent på innvendig, har hun holdt for seg selv fordi ingen andre har fortalt at de har det som henne. Det har vært et konstant tankekjør og følelse av utmattelse, samtidig som hun kunne være ekstremt hyper og gjøre hundre ting på én gang.
– Ofte kan jeg starte på mange ulike prosjekter samtidig. Blir det ene kjedelig, går jeg kjapt over til det andre. Dette har naturlig nok vært frustrerende for mange.
Før hun vet ordet av det, har hun skapt et salig kaos rundt seg.
– Jeg kjeder meg fort, og det å motivere seg selv til å fullføre, kan føles umulig.
Konstant går hun rundt med mange tanker, planer og drømmer i hodet.
– Jeg ender fort opp med ikke å fullføre noen av dem fordi det blir for overveldende. En plan eller et prosjekt som har vært skikkelig bra dagen før, kan jeg allerede ha glemt dagen etter, sier Trine ærlig.
Hun er alltid på leting etter noe bedre og større. En konstant jakt på dopaminet – det som kan gjøre at hun får en slags indre ro, om det så bare er for et lite øyeblikk. Det kan være seg penger, materielle ting eller oppmerksomhet fra andre.
– Jeg visste jo ikke selv hva som var feil med meg, men jeg var sikker på at noe ikke stemte.
Hun forteller at hun aldri har hatt noen egne mål, men heller gjort det hun tror andre, og ikke minst samfunnet, forventer av henne.
– Jeg har aldri følt at jeg hører til, men alltid følt meg alene og utenfor meg selv.
Hun har følt seg mer som en tilskuer i eget liv.
– I forsøket på å følge strømmen og være som alle andre, har jeg på veien mistet både selvfølelsen og selvtilliten.
Les også: Dette er tegnene på ADHD hos voksne
Fikk ADHD-diagnose
Tanken på at hun skulle ha en ADHD-diagnose hadde aldri slått Trine, heller ikke i voksen alder. Overraskelsen var derfor stor da hun for tre år siden, under en samtale hos psykolog, ble spurt om hun noen gang hadde blitt utredet for diagnosen.
– Jeg ble fullstendig satt ut av spørsmålet, og skjønte ingenting. Som så mange andre har jeg hatt fordommer mot denne diagnosen. Jeg visste ikke om noen jenter som hadde ADHD, og tenkte det liksom var noe som var forbeholdt gutta som var hyperaktive og «klassens klovn».
– Psykologen hadde lyttet og observert meg og la merke til at jeg fiklet sånn med hendene.
Etter en lengre utredning var det ingen tvil om at hun hadde diagnosen.
– Da jeg leste meg opp på det, ble jeg sittende og gråte og forsto ikke hvorfor det ikke var plukket opp før, forteller Trine.
I alle år hadde hun trodd hun var dum som aldri klarte å konsentrere seg eller holde på oppmerksomheten, med vilje brukte altfor mye penger eller selvmedisinerte seg når ting ble for vanskelig.
Vissheten om at hjernen var koblet litt annerledes enn hos andre, gjorde at så mye med ett falt på plass.
– Nå fikk jeg etter hvert en forståelse for at ting kunne takles på andre måter, og jeg måtte bli kjent med meg selv og mine begrensninger.
Ikke minst trengte hun å lære om hvordan hjernen hennes fungerer.
– Jeg kjente på så mange følelser, både sorg, lettelse og håp for fremtiden, erkjenner hun.
De gamle mønstrene har likevel sittet så godt i, og det å lære seg å håndtere livet på en annerledes måte, har ikke bare vært enkelt. Tobarnsmammaen krisemaksimerer fremdeles ofte, har fortsatt problemer med konsentrasjon og oppmerksomhet og har vansker med å tenke konsekvenser av handlinger.
– Det har likevel blitt bedre, og jeg jobber med meg selv hver eneste dag. Fremdeles har jeg mye å lære om diagnosen, og jeg har stor glede av å gå i samtaleterapi.
Men det er godt at brikkene har falt mer på plass.
– Jeg er åpen overfor de rundt meg, også barna mine, og det har vært godt for dem å få en forståelse for hvorfor jeg er som jeg er. Om jeg har mye uro, sover lite, har humørsvingninger, ikke klarer å sitte i ro, sliter med tankekjør eller er litt «mye» – ja, så har det en forklaring.
Les også: Har barnet ditt ADHD eller er det bare urolig?
Veien mot aksept
Trine beskriver hvordan hun i dag kjenner på en større ro, selv om veien hit har vært lang. Medisiner har hjulpet til med å roe ned sinnet hun ofte før kunne oppleve, og hun har blitt flinkere til selv å se hvor hun er på vei humørmessig, og dermed få muligheten til å endre tankegangen.
Mye handler om dagsformen, og det å være ærlig med seg selv om hva man takler, orker og ønsker.
– Jeg har blitt god på å fortelle hvordan jeg føler det og sette grenser for meg selv. Det innebærer at jeg ikke lenger sier ja til alt jeg egentlig ikke orker eller vil. Jeg lyver ikke lenger om at jeg er syk for å slippe å dra til venninnen min om jeg er sliten, men sier som det er; at jeg ikke har overskudd.
Selv om det kan såre, så er det så viktig å lytte til seg selv og sine begrensninger, for å kunne klare å være der for andre, mener hun.
– I alle år har jeg gått med en maske og vært så redd for hva andre mennesker tenker og tror om meg. Nå har jeg blitt bevisst på at ingen skal få tråkke meg ned eller fortelle meg at det jeg føler eller tenker, er feil, sier Trine.
Bevisst har hun tatt et valg om å bruke diagnosen som en styrke: Det er ikke én ting hun ikke klarer å løse, for hun gir seg ikke før hun lykkes, og har en enorm kreativitet. Med hyperfokus kan Trine jobbe mer effektivt og raskere enn mange andre, og i den fasen er det få ting som kan stoppe henne når hun er fullt fokusert. Der andre blir slitne av oppgaver eller gjøremål, får 39-åringen ofte mer energi.
– Omsorgen jeg bærer på, gjør at jeg blir veldig fort glad i mennesker. Jeg tror jeg føler sterkere enn en person uten ADHD og kan kjenne sterkere på både glede, sorg og kjærlighet.
Hun snakker mye og har mye humor rundt dette med diagnosen og hvordan hun fungerer.
– Selv om det til tider er veldig slitsomt, er det så viktig også å kunne le av alle disse rare tingene som jeg finner på, sier Trine med et smil.
Fremtiden ser lysere ut nå, og hun våger endelig å snakke høyt om fremtiden: Etter å ha vært utbrent flere ganger, og til tider mye sykmeldt, er drømmen å få en jobb hvor hun blir akseptert uten å være helt A4. Målet er å jobbe med mennesker og i helsevesenet innen psykisk helse.
– Jeg vil føle at det jeg bidrar med, betyr noe for andre. Det hender vi med ADHD også må lade, tro meg, men vi er også en stor ressurs og kan bidra på alle områder i livet, sier Trine.
Les også: (+) Siv levde med sykdommen i 27 år. En enkel operasjon ga henne et nytt liv
Vanlige utfordringer
Psykolog Vidar Kristiansen, forteller at flere med ADHD opplever at symptomer gjør at man ikke passer helt inn i «adferdsmalen» en tenker at andre forventer.
– Det kan føre til at man forsøker å retusjere seg selv til det man tror er en tålbar versjon av seg selv. Det kan koste skikkelig mye, både mentalt og fysisk. Å gå rundt og frykte at man ikke passer inn, er ofte noe som genererer stress, som igjen kan forsterke ADHD-symptomer og ikke minst gjøre deg og kroppen din fysisk utmattet, sier han.
Å ikke helt få til det sosiale samspillet, kan gjøre en usikker og føre til at en unngår å være sosial, sier han.
– Andre opplever eksempelvis utfordringer med at de går lei om det ikke skjer nok, glemmer avtaler og sliter med oppmerksomhet i så stor grad at bare det å se en serie eller lese en bok, oppleves umulig, sier han.
Mange vil nok prøve å «ta seg sammen».
– Men det kan i lengden både bli skikkelig slitsomt og også gå ut over ens egne forutsetninger, sier psykolog Kristiansen.
