Bjarne var sin tids «Reodor Felgen» – 90 år senere er oppfinnelsen hans like aktuell

– Han var nok en ordentlige «Reodor Felgen», som nok likte bedre å fiske enn å være bedriftsleder, sier Kristin Zachariassen, barnebarnet til Bjarne Zachariassen, som grunnla Sølvkroken og fant opp den legendariske ørretsluken Sølvkroken Classic nr. 40 rundt 1930.

Både Kristin og hennes yngre bror, Bjarne, husker farfaren som en som likte godt å være utendørs – og som krevde at man måtte være stille når værmeldingen ble sendt.

– Jeg husker bestefar veldig godt. Han var en ihuga sportsfisker og på mange av de gamle bildene kan vi se ham fiske, enten det er i Femundsmarka eller på sjøen.

– Han hadde to sjekter på hytta i Fevik. Når han fikk mye makrell, husker jeg han satte fram kasser som de andre hytteeierne i området kunne forsyne seg av, forteller Kristin som selv jobbet på Sølvkroken hver sommer fra hun var rundt 15 år.

– Jeg fikk én fisketur med farfar, forteller Bjarne Zachariassen, som har arvet både fornavn og etternavn etter sin bestefar.

– Vi var på vei ut for å fiske, da motoren stoppet. Det var kanskje to meter høye bølger, men alt farfar sa var «Nådda», før han gikk i gang med å få start på motoren igjen.

Noe han klarte etter kort tid og fisketuren kunne fortsette.

– Jeg mener dette beskriver bestefar ganske godt. Han var en rolig og sindig kar, som ikke sa altfor mye, sier Bjarne.

Skogsmann

Historien om Bjarne Zachariassen starter i Oslo 28. mars 1902. Tretten dager senere blir han hjemmedøpt.

– Det tyder på at han måtte ha vært lite levedyktig ved fødselen, forteller Bjarne Kjøs, som viser til en familiehistoriebok ført i pennen av hans far, Erik Kjøs.

På høsten ble Bjarne Zachariassen døpt på «ordentlig». Frykten for hans antatt svake helse viste seg å være grunnløs.

Bjarne vokste opp med en far som jobbet i postverket. Det førte til at familien flyttet på seg hver gang faren, Kristian Karl Eberhardt Zachariassen, fikk nye og antatt bedre stillinger. Dette førte familien til Trondheim, der Bjarne, ifølge familiehistorieboka til Erik Kjøs, tok handelsgymnas og Statens skogskole i Steinkjer.

Frem til 1953 var skogskolen et kurs på ni måneder, der kandidatene fikk fagopplæring i stell og drift av skog og i skogsarbeid. Karene som gikk på skolen, ble gjerne kalt for skogstuter.

Utdanningen var nok en forløper til det som i dag heter skogtekniker. Senere flytter familien til Skien, der faren fikk jobb som postmester.

Les også: (+) Dette skipet er det nærmeste man kommer en ekte tidsmaskin

Til New York for å jobbe

Rundt 1924 reiser Bjarne til New York, der han blant annet har en morbror som emigrerte i 1910.

Hva Bjarne faktisk jobbet med i New York vet vi ikke helt sikkert, men historien vil ha det til at han var med å bygge Empire State Building. I familiehistorieboka til Erik Kjøs står det at han trolig jobbet med trelast og tømmer.

I 1927 har er han hvert fall tilbake i Norge, for da har han rukket både å gifte seg med sin Randi, og Ebba, parets første barn, blir født i slutten av mars samme år. Da har paret tilhold i Eidanger i Telemark.

– Det ble alltid sagt at man var sikre på at Bjarne ville komme hjem fra Amerika, fordi han var så forelsket i Randi, forteller Bjarne Kjøs, sønn av Bjarne og Randis første datter, Ebba.

Hvorvidt han faktisk jobbet med å bygge Empire State Building kan nok diskuteres, siden den ble oppført i 1930–1931. Det kan være at Bjarne reiste tilbake til New York for å jobbe, men det vet vi ikke. I 1930 var Bjarne uansett i gang med det som skal bli til eventyret Sølvkroken.

Gründeren

Etter New York er det gründeren Bjarne Zachariassen som kommer fram i dagen. Hans første forsøk på å etablere egen bedrift skjer i nevnte Eidanger.

Der er han i kirkeboka ved Ebbas dåp oppført som brukseier. Trolig eide og drev han et sagbruk. Dette var i «de harde trettiårene» og bedriften var åpenbart ikke levedyktig, og ble lagt ned eller solgt.

– Det var trolig ikke snakke om en konkurs, men heller en styrt avvikling, forteller Bjarne Kjøs i dag.

Elektro-Sølv

Bror til Bjarne, Sverre Zachariassen, var utdannet ingeniør fra Trondheim, men tidene gjorde at han ikke fikk seg jobb. Sverre startet da en bedrift i Skien, der han drev med forsølving – eller galvanisering.

Dette skal ha vært en etterspurt tjeneste, siden hvalfangsten i Sørishavet, som nådde en topp rundt 1930, trengte utstyr som ikke rustet. Eksakt hvor godt bedriften går, kan sikkert diskuteres.

Sverre finner det uansett mer fristende, og kanskje mer spennende, å mønstre på en hvalfangstskute. Bedriften etterlater han til broren – og gründeren Bjarne lar seg ikke be to ganger.

Sølvkroken blir til

– Vi har alltid hørt historien om hvordan han begynte med tre sluker i badekaret hjemme, forteller Kristin Zachariassen.

Ifølge nettsiden til Nordic Outdoor, som i dag eier merkevaren Sølvkroken, skjedde mye av testingen i Velavassdraget, der han leide Vierstua sammen med en kamerat.

Velavannene ligger i Skrimfjella, som ligger sør for Kongsberg og nord for Skien. Åpenbart var det en sølvblank sluk med røde prikker som fisket godt. Den fikk navnet Sølvkroken Spesial Classic nr. 40 – en sluk som har vist seg å tåle tidens tann godt.

Sluken har vunnet flere av Villmarkslivs sluktester, seinest i 2022. Da utkonkurrerte Spesial Classic nr. 40 flere andre sluker som enten hadde vunnet eller gjort det svært godt i Villmarkslivs sluktester de senere årene.

– Fisking var ikke et arbeid for ham, det var en lidenskap, sier Bjarne Kjøs, som har et utvalg prototyper fra bestefarens verksted.

Kjøs sier at Bjarne åpenbart var en dyktig sportsfisker, og denne kunnskapen overførte han til fiskeredskapene de produserte.

– Det var ingen slukproduksjon da Bjarne tok over Elektro-Sølv, sier Kjøs.

Voksesmerter

Slukene til Elektro-Sølv ble i starten markedsført under merkenavnet «Sølv-Kroken», som senere blir skrevet i ett ord, Sølvkroken, som også blir bedriftens navn.

– En ting var dette med metallsløyd og forsølving, men farfar var nok også god på markedsføring. «Sølvkroken i vann, gir fisk på land», var et av de første slagordene, som nok klang godt i en tid der kanskje mange måtte ty til matauk fra naturen for å få endene til å møtes, mener barnebarnet Bjarne Zachariassen.

– Han hadde nok stor troverdighet som sportsfisker, noe som har hjulpet både på markedsføring og salg, tror Bjarne Kjøs.

Og sluksalget går åpenbart bra. Fra Skien flytter Sølvkroken inn i en bygård i Nygata i Arendal i 1954. Der har Bjarne og Randi leilighet i tredje etasje, med produksjon i etasjene under.

– Jeg husker godt turene til Arendal, sier Bjarne Kjøs, som fortatt ikke orker å spise makrell, siden det ofte var makrell som ble servert hjemme hos Bjarne og Randi sommerstid.

– Etter ni timer i baksetet i en Volvo PV på dårlige veier og foreldre som røykte i forsetet, var ikke lukten og smaken av røykt makrell det en guttunge satte mest pris på, ler Bjarne.

I 1974 har Sølvkroken vokst ut av bygården i Arendal sentrum og ferden går videre til industriområdet Stoa i Arendal. Da er det Bjarnes sønn, Kristian, eller «Kekkan», som har tatt over.

Kristian Zachariassen er den som gjør Sølvkroken til både en stor produksjons- og handelsbedrift. Han er også den som i 1993 selger bedriften til Per Trone Holst.

Eventyrere

Bjarnes eventyr i New York var kanskje et frampek på livet han og Randi skulle leve. Begge var «eventyrere» og familien forteller om flere reiser, både om motorsykkelturer over Finnmarksvidda og tidlige reiser til Afrika.

– Vi hørte jo alltid om at farfar var en «forester» og hver gang han var ute og reiste, kom han hjem med kongler som ble plantet på hytta. Til slutt hadde vi en skog av eksotiske trær bak hytta, forteller både Kristin og Bjarne om sin bestefar.

Siste kast

Ifølge Kristin Zachariassen eksisterer det et dokument som avklarer lederskiftet mellom Bjarne og sønnen Kristian.

Det hersker noe usikkerhet om hvor aktiv Bjarne var i driften etter at Kristian hadde tatt over, men trolig var han innom i ny og ne.

Pensjonisttilværelsen ble brukt til reiser i Norge med kona Randi, ikke minst på hytta og om bord i sjektene på jakt etter makrell.

En ruskete høstdag i september 1977 dør Bjarne av kreft. Samme natt sliter den ene sjekta seg fra fortøyningene. Som en symbolsk handling på at Bjarne ikke skal fiske mer makrell i dette livet, knuses sjekta og forsvinner til havs.

En spesiell detalj ved ubåten gjorde at de allierte ikke trodde sine egne ører

Fisket opp overlevende i mørket mens en ny trussel ventet fra dypet