Norske Jan bodde to måneder på en av verdens mest isolerte øyer
Norske Jan bodde på en av verdens mest isolerte øyer: Får du et illebefinnende her, er hjelpen langt unna
Øya er en av verdens mest isolerte. I tillegg ligger den ikke langt unna Sydpolen, med bitende vind og lave temperaturer året rundt. Skjer det noe galt her, er det du overlatt til deg selv. Norske Jan har vært her.
3.500 kilometer sørøst for det afrikanske fastlandet og 4.800 kilometer sørvest for Australia ligger den vulkanske øygruppen Kerguelen, del av de franske sørterritorier. Klimaet her nede er «en verden unna» naboene i nord.
–Selv på sommeren blir det sjelden varmere enn ti grader her, sier forsker ved NTNU Jan Grimsrud Davidsen. - Den evige vinden gjør dessuten at man gjerne må se an været før man kan bevege seg utendørs, legger han til.
Jan vet hva han snakker om. Han har nemlig gjort noe svært få andre nordmenn har: han har bodd på Kerguelen.
Blant verdens eldste
At det er kaldt på Kerguelen er ikke egentlig overraskende.
Øyagruppa ligger vesentlig nærmere Sydpolen enn Afrika og Australia. Avstanden ned til naboen i sør er allikevel velvoksne 2.100 kilometer. Med andre ord 300 kilometer lengre enn fra Nordkapp til Lindesnes. Og det er ikke mange naboer i nærheten heller.
Nærmeste øygruppe er det ubebodde australske territoriet Heard Island and McDonald Islands 450 kilometer unna. Nærmeste beboelse er Madagaskar i Afrika, 3.300 kilometer lenger nord. Øygruppa er en av verdens mest isolerte, og kalles gjerne for «The Desolation Islands» («De øde øyene»), forklarer Jan.
– Skjer det deg noe her, risikerer du at hjelpen er langt unna, sier Jan til klikk.no.
Øygruppa Kerguelen består av rundt 300 øyer, med hovedøya La Grande Terre, ofte bare kalt Kerguelen som den klart største. Øya som er 134 kilometer fra sør til vest og 120 kilometer fra nord til sør, er med sine 6.675 kvadratkilometer nesten like stor som en annen og mer kjent fransk øy - Korsika.
Øygruppa regnes som en av verdens eldste, og ble formet av vulkansk aktivitet for cirka 40 millioner år siden. Øyene var tidligere helt isbelagt, men har i dag kun enkelte iskapper igjen.
Ble fransk
Kerguelen ble offisielt oppdaget av franskmannen Yvs-Joseph de Kerguelen-Tremarec i 1772. Det tok da heller ikke lang tid før franskmennene hadde erklært Kerguelen som fransk territorium. Fire år senere stoppet den britiske kapteinen James Cook innom øyene på sine verdenskjente oppdagelsesreiser.
Cook fant et brev Yvs-Joseph de Kerguelen-Tremarec hadde lagt igjen vedrørende fransk eierskap. James Cook navnga derfor øyene nettopp etter mannen som oppdaget dem: Kerguelen.
Norsk hvalfangst
I årene som fulgte, ble øygruppa populær blant oppdagelsesreisende. Men også blant hval- og selfangere.
Noen av dem norske. A/S Kerguelen ble stiftet i Kristiania i 1908 med formål å drive sel- og hvalfangst på nettopp Kerguelen. På Kerguelen lot A/S Kerguelen oppføre «en moderne og rasjonell landstasjon» med kokerianlegg og guanofabrikk.
Selskapet kjøpte damplasteskipet D/S «Jeanne d'Arc» av Fred. Olsens Ganger Rolf Shipping Line. D/S «Jeanne d'Arc» satte av sted fra Tønsberg til Kerguelen i august 1908 med en ekspedisjon på 63 mann om bord med forsyninger til den nyopprettede stasjonen de like gjerne hadde gitt navnet Jeanne d'Arc. Stokke-mannen Petter Ellefsen var fangstbestyrer. Avisen Tunsbergeren skrev om ekspedisjonen at «dette er sikkert, hva proviant og utstyr angår, den største hvalfangstekspedisjon som noensinne har avgått fra Tønsberg, vel også Norge».
Gikk dårligere
A/S Kerguelen konsentrerte seg etter hvert om selfangst som ga godt utbytte de neste par sesongene. Men så kom 1. verdenskrig. Forretningene gikk dårligere. A/S Kerguelen ble etter hvert avviklet, og hvalbåtene samt fangstrettigheter og landstasjon ble solgt til et selskap i Sør-Afrika.
Hvalstasjonen på Kerguelen ble gjenopptatt på 1920-tallet men med nytt selskap som driver. Men området stasjonen lå på heter den dag i dag Port Jeanne d'Arc.
Hvalfangsten tok slutt, men selfangst foregikk allikevel på øya helt frem til 1963. Da var bestanden nesten utryddet. Spor etter dem som bodde her i kortere perioder for å fange hval og sel, kan fortsatt finnes.
Slik som hvalfangststasjonen, som i dag hovedsakelig er ruiner bortsett fra hovedbygningen som ble restaurert på begynnelsen av 2000-tallet. Ellers finnes det spredte rester etter de tidligere spekk-kokerianleggene og vitenskapelige stasjonene, varder, hytteruiner etter sjømenn som havarerte på øyene og mange graver, ifølge Store norske leksikon.
Les også: (+) Seilasen skulle bli et eventyr for Erling og vennene hans. Den ble et mareritt
Forskningseldorado
Kerguelen ble raskt populær til annet bruk: I 1949 anla franske myndigheter en forskningsstasjon på Kerguelen, samt en militærbase.
– I begynnelsen var stort sett bare franske forskere her i sommerhalvåret, samt soldater og lignende, forklarer Jan Grimsrud Davidsen.
Men etter hvert ønsket franske myndigheter helårsbetjening av forskningsstasjonen.
– Dette banet vei for forskere også fra andre land, sier han.
Geologi, biologi og klima er bare noen av feltene som de siste årtier har tiltrukket forskere til Kerguelen.
Les også: (+) «Her vil jeg bo», tenkte nordmannen og slo seg ned på verdens mest ensomme øy
Intet bysentrum
Utover en kirke, en kafeteria og en bar, har Kerguelen ingen butikker og er avhengig av forsyninger utenfra. For å gjøre Kerguelen mer selvforsynt, satte franske myndigheter på 1950-tallet ut flere dyr, forteller Jan.
– De satte ut blant annet reinsdyr, sau og laksearter. Noen av artene døde ut ganske raskt, mens andre klarte seg.
Sauen tilhørte sistnevnte kategori. Saueholdet som ble forsøkt her på 1920-tallet, ble riktignok raskt avviklet. Men fortsatt går de firbente, ullkledde etterkommerne fra den tid fritt rundt på øya. Sammen med et stort antall harer, 30 arter sjøfugl, pingviner, sel og sjøelefanter. Selbestanden tok seg nemlig markant opp etter at selfangsten tok slutt.
Menneskelig svikt stoppet ørret-beskuelsen
Jan Grimsrud Davidsen, som har forskning på ørretens migrasjon som sitt spesiale, var på øyene i årsskiftet 2016/2017 som del av et forskningsprosjekt NTNU delte med franske myndigheter.
– Sjøøretten franske myndigheter satte ut, hadde klart seg bra og spredt seg til flere vassdrag på øyene. Men i ett bestemt område hadde spredningen stoppet. Vi forsket på hvorfor den ikke jobbet seg videre til nye vassdrag, forteller han.
– Denne forskningen gjøres ved at vi fanger ørret og merker den. Via elektroniske lyttestasjoner kan vi følge fisken og se hvor langt den vandrer, sier han og legger til at forskningsteamet hans har gjort samme type forskning både på Grønland og Svalbard.
Men Jans opphold på Kerguelen ble kortere enn ventet. Takket være noen som ikke greide å holde stø kurs.
Innstilt
En dag forskerne skulle ut med båten, var uhellet nemlig ute.
– En menneskelig feil, rett og slett, sier Jan.
– Båtmannskapet greide å kjøre på en av de mindre øyene. Siden grunnstøtingen var en menneskelig feil, og det allerede hadde vært flere tegn til dårlig sjømannskap, sa den franske administrasjonen opp kontrakten med båten. Problemet var at uten båten, kunne vi ikke komme oss rundt på Kerguelen.
Det finnes intet veinett på øya, utenom rundt forskningsstasjonen. Og Kerguelen er for stor og for ugjestmild til at man kan bevege seg rundt til fots i særlig grad, forklarer Jan.
Men når forskningsskipet fra franske myndigheter anløper, er ting enklere.
– Skipet har helikopter som kan frakte deg dit du trenger. Men skipet kommer kun hver tredje måned og ligger her gjerne bare noen dager av gangen. Resten av tiden er man derfor avhengig av en mindre båt som kan ta en rundt.
Ender du opp med et illebefinnende kan hjelpen være langt unna, spesielt hvis forskningsskipet med helikopteret ikke er til stede.
– Vi har lege på forskningsbasen, men ute i felten kan du risikere å måtte klare deg selv. Man må rett og slett vite hva man driver med her ute.
Les også: (+) Hilmar, Isak og Nils ble igjen da 29 mann gikk i livbåtene. Ingen kunne ha forutsett det som skjedde
Fra vinter til sommer på ti dager
Uten båt eller helikopter, måtte Jans forskningsprosjekt innstilles for sesongen. Dermed måtte han reise hjem igjen etter bare halvannen av de tilmålte tre månedene.
– Vi fikk sitte på med en annen båt til Reunion (en franskstyrt øy ved Mauritius som også er hovedsete for de franske sørterritorier journ.anm.). All transport til og fra øyene foregår med skip nettopp fra Reunion. Båtturen tar ti dager, sier Jan som legger til at det fortonet seg noe merkelig å reise fra temperaturer så vidt over frysepunktet til 35 grader og stekende sol bare dager senere.
Gode minner
Oppholdet på Kergeluen husker Jan med glede.
– Det er et fascinerende sted. Her er du overlatt til naturkreftene når du ikke er på forskningsstasjonen eller i en av felthyttene som er satt opp rundt på Kerguelen. Vi pleide å spøke med at når det blåste for mye, noe det gjør så å si hver dag, måtte man legge seg på bakken og vente til vinden avtok.
Også andre forskere har gitt lignende beskrivelser av Kerguelen.
– Du er virkelig helt for deg selv, langt vekk fra resten av verden. Jeg finner en egen ro her ute, sa en fransk forsker til TV-dokumentaren «Kerguelen: Living on One of the World's Mist Isolated Islands».
Gemyttlig
Samholdet forskerne imellom var bra, forteller Jan.
- På fritiden kan man se film, trene eller ha sosialt samvær i fellesrommene. Alle spiste sammen i messen. Etterpå hjalp vi hverandre med oppvasken. Jeg hadde en fin tid på Kergeluen, sier han.
For å fullføre forskningsprosjektet, sendte Jan en student av seg ned året etter, og en annen student ned det påfølgende året.
– Takket være dem kunne forskningsprosjektet fullføres, sier Jan Grimsrud Davidsen, en av få nordmenn som har bodd på en av verdens mest isolerte øyer.
Kilder: snl.no, Wikipedia, Kerguelen: Living on One of the World’s Most Isolated Islands, sfi-cybium.fr, blogg.vm.ntnu.no, sandefjordshistorie.no og boka «Den Moderne Hvalfangsts Historie», bind 2, Tønnessen 1967. Samlet og bearbeidet av Ulf W. Gustavsen, juli 2008
