Legendariske norske jegere
Hilmar bygget 2700 revefeller, skjøt 300 isbjørn og tusenvis av ryper – likevel ble han aldri rik
Mellom år 1900 og 1965 ble det registret over 1000 fangstovervintringer på Svalbard. Omtrent 15 prosent av disse overvintringene ble gjort av noen fra Nøis-familien fra Andøya. Den mest framtredende av disse var Hilmar.
De var en hardfør gjeng – Nøis-familien. Barske fiskere og fangstmenn på ishavsødet – furet, værbitt med saltvann i årene.
Blant disse vokste Hilmar Andreas Nilsen Nøis opp. Han ble født den 8. mars 1891 ved Risøyhamn på Andøya i Vesterålen, som nummer to av tolv barn i en familie med tette relasjoner til sine tanter, onkler, fettere og kusiner. Det var en fattig periode i norsk økonomi med høy arbeidsledighet, og i storfamilier delte alle maten og ressursene seg imellom.
Nøis fikk fem års skolegang, og ble satt til arbeid fra han var tolv år gammel. Det var lofotfiske og finnmarksfiske sammen med karene i familien. 11 år gammel felte han sin første rype, og en ny jeger ble således innviet i Nøis-familien.
Tilbake år etter år
Da Hilmar er 15 år gammel vender onkelen hans, fangstmannen Daniel Nøis, tilbake til Vesterålen etter en overvintring på Svalbard. Historiene Daniel har å fortelle vekker eventyrlysten i Hilmar.
Livet som fangstmann virker forlokkende, og 18 år gammel trår han og Daniel, og to andre onkler, Johan og Martin, om bord på den 34 fot lille motorkutteren MK Nord.
Med mors nystrikkede sokker og votter i bagasjen, ankommer Hilmar Svalbard den 24. juli 1909. Her skal han tilbringe 38 vintre av sine i alt 84 år, og bli en av de mest legendariske fangstmennene i polarhistorien.
Her skal han jakte, sette feller og bygge mellom 20 og 30 fangsthytter. I havet rundt Svalbard skal han også forlise, og miste nesten alt, tre ganger. Likevel vendte han tilbake år etter år.
Som han sa til forfatteren av boka «Kongen av Sassen», Kjell Fjørtoft: «Husk, aldri har jeg spurt noen om hjelp hvor mange ganger enn det har vært nødvendig. Men jeg har på mange måter krøpet igjennom noen små hull».
Les også (+): Sagnomsuste "Elg-Johansen" drev med tjuvjakt og bodde i huler og skur i villmarka
Holder kontakten
Den første turen til Svalbard skulle vare i 14 måneder. Daniel og Johan stasjonerer seg på Heerodden, mens Hilmar og Martin overvintrer i Coles Bay med tanke på å jakte i Bjørndalen.
Med seg har de fuglehunden «Viggo» og Sankt Bernhardshunden «Frey». Senere skal de også få to hunder i gave av polfareren Hjalmar Johansen, som var på ekspedisjon på Svalbard i det tidsrommet.
De første månedene går med på å reparere og klargjøre hyttene, og skaffe mat til vinteren. Det de har med seg av proviant fra Norge er så vidt nok til å klare seg, gitt at de kan være selvforsynte med kjøtt.
Det jaktes rein, sel, rype og ærfugl. Kjøttet bæres i hus, og det settes opp en postkasse midt mellom Heerodden og Coles Bay, hvor de to jaktlagene kan holde kontakten med hverandre.
14. september går gradestokken for første gang på blått, 10. oktober er alt klart for vinteren og 26. oktober tar Hilmar en høytidelig avskjed med årets siste solstråler. Det skal bli et ritual han gjør hver vinter han tilbringer på Svalbard.
Instinkt og stahet
Livet som fangstmann er rutinepreget og hardt. Hver dag gjennom hele vinteren går gutta ut for å sjekke revefellene. Det er en tur som tar åtte til ti timer. Så kommer de tilbake til hytta, hvor de får seg et varmt måltid og henger klærne til tørk. Så legger de seg, og dagen etter er det på'n igjen.
I desember går det nesten galt. Under en av turene blåser det opp til storm. Temperaturen ligger nede på 25 minus, sporene i snøen viskes ut og sikten er minimal. I seks timer går Hilmar og Martin nærmest på instinkt med kun stahet som brennstoff.
Hilmar går først, og da Martin legger seg ned i snøen, klar for å overgi seg til naturen, drar Hilmar ham med videre etter jakkeslaget. Det er umulig å se noe – umulig å vite hvor de er.
Plutselig stanger Hilmar borti noe hardt. Det er hytteveggen. Etter den hendelsen var det alltid Hilmar som gikk først.
Mot slutten av juli 1910 drar MK Nord tilbake til Norge. Store deler av fangsten, som består av blant annet fire fat med spekk, 130 reinskinn og 60 storkobbeskinn, blir fraktet til fastlandet av et hvalkokeri.
Kona fikk psykisk sammenbrudd
Det ble en kort sommerferie på Andøy for Hilmar. Allerede tidlig på høsten drar han tilbake til Svalbard, denne gangen for å prøve seg som gruvearbeider.
Livet i gruvene var ikke noe for friluftsmannen Hilmar. Det holdt med en sesong, og de neste vintrene han tilbrakte på Svalbard var som fangstmann.
I desember 1913 giftet Hilmar seg med Elen Dorthea Johansen. Angivelig fikk de fire barn, hvorav to gutter døde like etter fødselen.
Elen Dorthea var med på en overvintring på Svalbard i 1921. Da bodde de i en hytte på Bohemanneset, hvor Elen Dorthea fødte en sønn alene. Angivelig fikk hun et psykisk sammenbrudd like etterpå og dro hjem til Norge ved første anledning. Ekteparet skilte seg på begynnelsen av 1930-tallet.
Les også (+): Jo levde et liv selv Lars Monsen ville misunt
Deltok i redningsaksjoner
Det var i Sassendalen omtrent midt på Spitsbergen at Hilmar tilbrakte mesteparten av tiden som fangstmann. Han ble tidlig var for naturens skjørhet og jobbet for å få etablert ulike vernetiltak. Blant annet etablerte han et privat naturreservat hvor planter og dyr fikk leve i fred.
Alt i alt bygde og reparerte han et sted mellom 30 og 40 hytter på Svalbard. I 1924 begynte han på det som skulle bli den største og mest herskapelige fangsthytta, nemlig Slottet i Sassendalen.
Slottet, som ble døpt om til Villa Fredheim i 1930, sto ferdig i 1927. Villa Fredheim skilte seg fra andre typiske fangsthytter ved at det minnet mer om et vanlig hus enn en funksjonell hytte. Dette ble Hilmars foretrukne overvintringsplass, og hit tok han med seg sin andre kone, Helfrid, som han giftet seg med i 1937.
Da krigen kom ble Hilmar evakuert til Skottland hvor han jobbet som kvartermester i marinen, og umiddelbart etter at tyskerne hadde kapitulert dro han tilbake til Svalbard. Denne gangen med datteren, Else-Marie, som han og Helfrid hadde adoptert.
Det hører også med til historien at Hilmar deltok på to redningsaksjoner. Den første var i 1913, da de lette etter overlevende fra den tyske Schröder-Stranz-ekspedisjonen til Nordaustlandet. Hilmar hadde også en sentral rolle i leteaksjonen etter Umberto Nobile i 1928. Han fikk Kongens fortjenstmedalje i 1957, og over 20 plasser på Svalbard er oppkalt etter en Nøis.
Ikke penger som motivasjon
Hilmars siste overvintring på Svalbard var vinteren 1962–63. Da var han 72 år gammel. I løpet av sin tid på Svalbard skal han ha bygget omtrent 2700 revefeller og skutt minst 300 isbjørn.
Trolig felte han flere tusen ryper. Likevel ble han aldri en holden mann. Han solgte hyttene til Sysselmannen på Svalbard for 5000 kroner før han dro, og måtte ta opp lån for å kjøpe hus på Nordmæla på Andøya.
Når det er sagt var det trolig ikke pengene som var motivasjonen til Hilmar. Som han selv skal ha sagt: «Alltid vil jeg huske friheten inne på de store viddene».
Hilmar Nøis døde på Stokmarknes sykehus 16. desember 1975, og ligger begravet på Nordmela i Andøy, side om side ved fire av hans fangstkamerater.
