Norske dyrespor
Gaupe, elg eller bjørn? Slik tyder du dyrespor
Alle som ferdes i naturen, har glede av å kunne tyde dyrespor. Dette må du se etter når du kommer over ulike spor.
Et dyrespor forteller deg hvor det er gått dyr, i hvilken retning dyret har beveget seg, og hva slags dyr det er snakk om.
I mange tilfeller kan sporet si noe om hvorvidt dyret har vært på flukt fra noe, eller om det bare har trasket rolig av sted.
– Spor av ulv og gaupe kan se ganske like ut, men ulvebeina går gjerne dypere ned i snøen enn gaupebeina. Om du går på ski, vil skisporene og gaupesporene være omtrent like dype. Men tar du av deg skiene og setter ned foten, vil foten gå omtrent like dypt som ulvesporene, sier Geir Skillebæk som i mange år jobbet for Statens Naturoppsyn.
Gaupespor
I Julieåsen i Alvdal fant Skillebæk et spor.
Han identifiserte fort sporene som gaupespor, men han var usikker på hvor mange gauper det var snakk om. Han fulgte sporene et stykke, og snart så han at det var snakk om flere gauper.
– Gauper kan gjerne gå i hverandres spor for å spare energi, men av og til deler de seg, dersom de for eksempel kommer til et sted hvor det er mindre snø. Og på et tidspunkt så jeg at det måtte være snakk om en hunngaupe og én eller to unger, sier han.
Han fulgte sporet videre, og snart befant han seg på en brøytet vei i Kvebergsvangan.
– Da så jeg at det måtte være snakk om ei gaupemor med tre unger. Mora gikk rasjonelt og rolig, og ved siden av henne gikk den ene ungen. Mens de to andre ungene var mer lekne og hoppet litt inn og ut av veien, sier Skillebæk.
Han husker ikke hvor lenge han fulgte sporet, men han gikk et stykke og fantaserte om gaupefamiliens ferd mot Storfjellet natta før.
– Å følge et dyrespor er litt som å lese ei bok. Du finner sporet, og da er du på side én. Så blar du deg framover mens du følger sporet, og lærer mer og mer om dyret underveis. Så kommer du kanskje til et sted hvor snøføyken har visket vekk resten av sporet, og da er boka over, sier Skillebæk.
Les også: (+) Test av vinterkamuflasje: Dette er de beste jaktdressene for snø
Ha kjennskap til været
– For å avgjøre hvor gammelt et spor er, må du se på typen underlag og kjenne til værforholdene, sier viltforvalter Åsmund Fjellbakk hos Statsforvalteren i Oslo og Viken.
– Været bestemmer hvor fort et spor endrer seg. Om sporet er satt i tørr bakke, kan du si at det er satt etter at bakken tørket opp etter siste regnskur. Er det satt i våt bakke og har tørket, kan du si at det ble satt før tørkeperioden, sier han.
Fjellbakk forteller at halvfuktig leire om sommeren og kram snø om vinteren er det beste underlaget hvis du vil tyde spor.
– Det beste er tett materie som ikke er grovkornet, slik at avtrykket er mest mulig detaljrikt. Da kan du for eksempel se om det er en liten skade i klauven på et rådyr, og du kan kjenne igjen individet, sier Fjellbakk.
- Klør: Det vi som mennesker kjenner som negler. Dyr med poter har klør.
- Klauver (bildet): Klør som gjennom evolusjonen har blitt større og buttere.
- Hover: En fot hvor en klo gjennom evolusjonen har blitt det dyret tråkker på.
- Pote: Dyr som ikke har klauver eller hover, har poter.
- Tråputer: Puter under potene som har som primæregenskap å beskytte potene.
Fottyper
Ulike dyr har ulike føtter. De første pattedyrene hadde fem tær med klør på alle fire lemmene.
Om vi sammenligner en sålegjengers fot med en menneskehånd, kan vi nummerere tærne fra 1 til 5 der innertåa (som tilsvarer tommelfingeren) er tå nummer 1.
De første pattedyrene var sålegjengere, noe som betyr at de berørte bakken med hele foten. Felles for sålegjengerne er at de er relativt kortbeinte og beveger seg sakte.
Føttene egner seg ikke til å løpe fort over lengre avstander, ei heller til å hoppe. De fleste insektsetere har fortsatt denne fottypen, men også bjørn og grevling er sålegjengere.
Etter hvert utviklet noen dyr føtter som er bedre egnet til å hoppe og å løpe hurtig. Dyr som løper fort, er tågjengere eller tåspissgjengere.
Gaupa er for eksempel en tågjenger, mens rådyret er en tåspissgjenger. Disse dyrene har noen tær som er forlenget, samtidig som noen tær enten har forsvunnet helt eller blitt redusert til biklauver.
Hos hjortedyrene har tå nummer 1 forsvunnet, mens tå nummer 2 og 5 er blitt redusert til biklauver som sitter litt oppå foten. Hos hesten har samtlige tær, bortsett fra tå nummer 3, forsvunnet. Den gjenværende tåa er blitt til det vi nå kaller hoven.
Dyretråkk
Store planteetere kan lage tydelige tråkk til ulike beiteområder. Smågnagere lager tydelige veier mellom hullene inn til underjordiske ganger eller til fôrplasser. Hønsefugler bruker gjerne stier laget av andre dyr, men om vinteren kan du tydelig se spor som bare er laget av orrfugl, rype eller storfugl. Bever lager tydelige kanaler i myrområder.
De fleste dyr som ikke har klauver har tråputer, har som primæroppgave å beskytte potens underlag. Samtidig skiller de ut sekreter som avsetter lukt i sporet.
Det finnes en tråpute fremst under hver tå, og disse kalle tåputer. Litt lenger inn på foten finnes mellomputene.
Hos noen dyr, som for eksempel katt, hund, grevling og rev, går disse mellomputene i ett og blir til en større mellompute. Bakerst på forpotene til noen dyr finnes det også én eller to håndrotsputer.
Les også (+) «Fenrikens» beste tips: – Du trenger bare disse to tingene for å overleve i villmarken
Sportyper
Vi kan skille mellom spor avgitt av poter og spor avgitt av klauver. Det vi bør se etter når vi kommer over spor laget av poter, er hvor mange tær vi ser, hvilken form og størrelse klørne og tråputene har, og hvordan de står i forhold til hverandre.
Det er ikke alltid vi kan se klørne, ettersom det gjerne er avhengig av underlaget og hvor de er plassert på tærne. Katter og gaupe setter sjelden spor med merke etter klør, mens de lange graveklørne til grevling alltid vil sette spor.
Det er spor etter grevlingen som er avbildet øverst i saken.
Med unntak av gnagerne, vil alltid sporet etter forføttene være bredere og dypere enn sporet etter bakbeina.
Hos klauvdyrene er sporene lett gjenkjennelige. I de fleste tilfeller trår de bare på de to fremste klauvene, som i virkeligheten er omdannede klør. Hos villsvin og rein sitter imidlertid de to biklauvene så lavt på foten at de også berører bakken.
Klauven består av en klauvplate og en klauvsåle. klauvsålen er den krumme glatte oversiden, mens klauvsålen er undersiden av klauven.
Klauvsålen vokser som regel utover og skaper en tydelig kant i sporet. Klauvene på forbeina vil som regel være litt spredt fra hverandre, mens klauvene på bakbeina vil nesten slutte seg sammen.
Det er først og fremst klauvens form og størrelse du må legge merke til om du skal bestemme hvilket klauvdyr som har avgitt spor.
Visste du at...
- ... det ikke finnes ville dyr med hover i Europa? Hestedyr, som vanlige hester og sebraer, er hovdyr. Det samme er neshorn og tapirer.
- ... fugleføtter aldri har mer enn fire tær? Som regel er tre tær rettet framover, mens én tå er rettet bakover.
- ... verdens største fotavtrykk ble funnet i Australia i 2017 og tilhørte en dinosaur av typen sauropod? Det var 1,75 meter langt.
Sporstillinger
Hvordan de ulike sporavtrykkene står i forhold til hverandre, kan fortelle deg hvilken retning dyret har beveget seg i, om det har gått, stått, løpt, hoppet eller galoppert.
Videre kan du se for deg hvorvidt dyret har sneket seg inn på et bytte eller om det har vært på flukt fra et rovdyr.
I vanlig gange løftes og settes de fire beina opp og ned igjen til ulike tidspunkt.
Bakbeinet settes alltid tett opp til sporet av forbeinet, slik at det enten står like bak, litt foran eller oppå forbeinssporet.
Hos hjort, eller hos dyr som går i dyp snø, er det siste ganske vanlig. Dyr som går i vanlig gange, vil danne to parallelle sporrekker, og skrittlengden vil være kort og sporbredden vil være vid.
Spor etter trav minner om spor etter gange, men skrittlengden er lengre enn ved gange og sporbredden vil være smalere. Jo hurtigere trav, jo lenger foran sporet av forbeinet vil sporet av bakbeinet ligge.
Det som kjennetegner både sprang og galopp, er at dyret i et øyeblikk svever fritt i luften. Under galopp skjer dette etter at forbeina har sparket fra.
Dyret landet på bakbeina – først det ene, så det andre – og deretter på det ene forbeinet og så det andre. Sporstillingen etter et dyr som har galoppert viser enkeltbein jevnt fordelt og så å si på linje.
Under sprang sparker dyret fra med begge bakbeina samtidig og lander først med forbeina, som nesten alltid plasseres på bakken et stykke foran hverandre.
Forbeina bærer så dyret et stykke framover, mens bakbeina lander et stykke foran forbeina. I et sprang vil sporavtrykket vises i grupper på fire og fire.
(Kilde: Dyrespor – Preben Bang og Preben Dahlstrøm, NKS-forlaget 1991)
Denne saken ble første gang publisert 28/02 2019, og sist oppdatert 27/11 2023.
