Historien om Den Norske Turistforening:
DNT ble skapt av eliten, for eliten – så endret alt seg
Den Norske Turistforening ble dannet av eliten for eliten i en tid der Norge opplevde en eksistensiell krise. I dag er DNT om mulig den mest folkelige foreningen av dem alle.
Den Norske Turistforening (DNT) er Norges største friluftsorganisasjon, og i over 150 år har de bidratt til å gjøre norsk natur lettere tilgjengelig for allmennheten. DNT har merket 22 000 kilometer med stier.
De drifter 550 hytter, arrangerer ulike kurs og organiserer flerfoldige turer. Foreningen har rundt 300 000 medlemmer og 57 medlemsforeninger, og med det er de en av de mest folkelige foreningene i landet.
Slik har det ikke alltid vært. Da DNT ble stiftet den 21. januar 1868, var det en forening for og av den rike eliten i Christiania. Dette skjedde i en tid der Norges nasjonale identitet skulle bygges, og landet skulle gjenoppdages, av dem som hadde tid og råd. Vi tar turen tilbake til første halvdel av 1800-tallet.
«Finne seg sjæl»
I årene etter 1814 går Norge inn i en slags eksistensiell krise. Etter 400 år under Danmark ble det på tide å finne sin egen identitet. Hva ville det si å være nordmann, og hva ville det si å være norsk?
Norge skulle gjenoppdages, og en rekke tenkere, skribenter, kunstnere, samfunnsforskere og vitenskapsmenn gikk ut for å kartlegge Norges ytre, og nordmennenes indre. De skulle finne tilbake til det norske språk og historie, og kartlegge landets sosiale forhold. Vi fikk en økende bevissthet rundt vår nasjonale kultur, og dette gjenspeilet seg i kunst- og åndslivet. Norge skulle fødes på ny, og hva definerte vel dette landet mer enn fjorder og fjell, daler og vidder? Norges identitet hang uløselig sammen med norsk natur.
Samtidig skjedde det store omveltninger ute i Europa. Overklassen ute på kontinentet reiste mer, og flere av dem inntok Norge, enten det var for å fiske laks i elvene, eller bestige tindene, eller rett og slett bare besøke det vi i dag kjenner som turistattraksjoner.
Det var også en endring i samfunnsstrukturen fra midten av 1800-tallet. Det oppsto en større sosial bevissthet, og vi så en fremvekst av frivillige og ideelle organisasjoner og foreninger. Disse impulsene kom i bølger, og da særlig fra England og USA.
De første traff Norge på begynnelsen av 1840-tallet. Foreningene hadde flere funksjoner.
De samlet ulike krefter, fungerte som kontaktskapere mellom likesinnede og bygget oppunder en fellesskapsfølelse. Og slik har det seg at konsul og bankmann Thomas Heftye fikk ideen om
å danne Den Norske Turistforening.
«Udvikling af Turistlivet»
Historien skal ha det til at Heftye fikk ideen allerede i april 1866. Konsulen hadde vært på engelskundervisning hos briten Thomas Bennett, som den gang drev reisebyrå i Christiania med hovedvekt på å guide den engelske overklassen rundt i Norge.
Etter denne undervisningen kalte Heftye en rekke sentrale aktører inn på sitt kontor, og foreslo å danne en forening med hensikt å tilrettelegge for turisme i Norge. De 14–15 personene som ble innviet i planene denne aprildagen gikk så sammen og laget en innbydelse som ble trykket i de største avisene. De ønsket seg deltakere og medlemmer i en forening som hadde som hovedmål å « … erhverve Midler til Lettelse og Udvikling af Turistlivet her i Landet», og dette skulle gjøres «dels ved Medlemmenes Contigent – dels ved Udgivelse af foreningens Skrifter».
Dikteren Aasmund Olavsson Vinje var blant dem som var til stede, og han skrev i Dølen den 15. april 1866 at « … det er Synd at det skal vera so vont at koma dit, der det gildeste er at sjaa, og at der, som ligg lengst fra Folk, ikki er Hus at faa over Hovedet sit. Eit slikt Samlag var derfor meint paa at pynta lidt paa ein og annen Fjellstigen, og saa faa seg Fjellhytter her og der paa Viddi. So kunde Folk sjå seg ikring utan Livsfare og baade vintenskapelegt og kunstlegt læra landet at kjenna».
To år senere hadde 223 personer meldt seg på, og dette var i stor grad ressurssterke personer innen vitenskap, kunst og kulturliv fra det øvre sjiktet av samfunnet. 21. januar 1868 ble det første konstituerte møtet avholdt, og Den Norske Turistforening ble grunnlagt. Thomas Heftye ble selv valgt til formann.
By møter bygd
Det var pussig å se jenter ”røge som en beget matros”.
Med statutter og verv på plass kunne arbeidet med å tilrettelegge den norske naturen for turister begynne, og derfor måtte en selv trå ut i naturen. Allerede første året kjøper DNT gården Krokan, rett ved Rjukanfossen, for 400 spesidaler. Dette skulle bli DNTs første turisthytte. Her skulle det også bygges vei, slik at fossen kunne betraktes nedenifra, og det ble satt opp en benk. Det første året hytta var åpen kom det hele 500 mennesker innom, men bare 100 fikk overnatte på grunn av plassmangel.
Medlemsmassen til DNT vokste raskt, og de første årbøkene er i stor grad preget av observasjoner ulike studenter gjorde på sine reiser. Observatørene kom med forslag om stier som burde merkes og hva som burde tilrettelegges. De kunne også melde om et aldri så lite kultursjokk i møtet mellom by og bygd. Særlig var det setesdølene som vekket oppmerksomhet. De hadde en helt egen byggestil, en sær dialekt og var svært storvokste. Dessuten var de glade i tobakk, og som en observatør skrev var det pussig å se jenter «røge som en beget matros».
I årbøkene ble det også gitt råd om skikk og bruk i møte med bygdefolket. Det skrives blant annet at dersom man vil «undersøge Folkets Vilkaar og Forholde», så bør man «istedet for at sky og mistænke det, alvorlig søge at leve sig ind i dets Liv, agte dets Modersmaal og Sæder».
Videre kom DNTs skribenter med råd til hva som bør pakkes i sekken når en skulle ut på tur, og i samarbeid med «Foreningen til dyrenes beskyttelse i Christiania» ble det skrevet om hvordan man best skulle behandle hester på turen.
DNT inngikk også tidlig et samarbeid med ulike utstyrsprodusenter som kunne levere mye av det en måtte trenge til rabatterte priser for medlemmer, og med et apotek som utviklet et lite «turapotek» til å putte i sekken.
DNT-Hyttene
I dag har DNT rundt 550 ulike hytter rundt omkring i hele landet. Disse hyttene deles inn i ubetjent hytte, selvbetjent hytte og betjent hytte.
De ubetjente hyttene er gjerne små og utstyrt med senger og dyner, kokemuligheter og ved.
Disse er enten åpne eller låst med DNTs standardnøkkel.
De selvbetjente hyttene er som de ubetjente, men med et matvarelager bestående av middagsretter, pålegg, knekkebrød og lignende, som kan kjøpes på hytta. Hyttene er åpne eller låst med DNTs standardnøkkel.
De betjente hyttene drives av et vertskap og tilbyr servering og overnatting på to- til firemannsrom eller sovesal.
De fleste hyttene har enkel, god standard med strøm, dusj og tørkerom.
For allmennheten
I løpet av 1800-tallet fortsatte eliten å legge landet under seg. DNT ordnet seg stadig flere hytter, stier ble merket, og tinder ble besteget. På 1920-tallet skjedde det imidlertid noe som gjorde at arbeiderklassen også kunne pakke sekken og komme seg ut på tur.
I 1919 fikk vi nemlig åtte timers arbeidsdag, og i 1937 fikk vi tre ukers ferie.
DNTs nye mål ble «å fremme friluftsliv for alle lag av befolkningen», og dermed økte medlemsmassen betraktelig. I 1932 hadde DNT 12 000 medlemmer.
Selv om DNT var ment å være landsomfattende, ble foreningen ansett for å være mest for Oslofolk. Dessuten fantes det også andre turistforeninger rundt om i landet. I 1927 ble det inngått en gjensidighetsavtale mellom de ulike, større foreningene (som for eksempel DNT og Trondhjems Turistforening), om at de ulike foreningene kunne benytte seg av hverandres hytter. Det ble også inngått samarbeidsavtaler med de mindre foreningene.
Hva ville det si å være norsk?
Etter krigen ble det holdt felles landsmøte, og i 1979 ble Norske Turistforeningers Forbund (NTF) stiftet. NTF og DNT slo seg sammen i 1988, og DNT ble dermed en landsforening. DNTs medlemmer ble dermed flyttet til nærmeste lokallag – de fleste til Oslo og omegn turistforening – og i dag driftes de ulike hyttene, stiene og arrangementene av de ulike, lokale foreningene underlagt DNT.
DNT i dag
Den Norske Turistforening består i dag av 57 medlemsforeninger med tilknyttede lokallag. Det er de ulike medlemsforeningene som har ansvar for hytter, merking av stier, arrangementer, kurs etc.
På DNTs nettsider heter det at «DNT arbeider for å fremme et enkelt, aktivt, allsidig og miljøvennlig friluftsliv og for å bevare natur og kulturverdier».
I skrivende stund har DNT en egen barnegruppe (Barnas Turlag), 50 lokale lag for ungdom (DNT Ung) og 30 lokale fjellsportgrupper, i tillegg til DNT Senior og DNT Tilrettelagt. Sistnevnte jobber for å gjøre friluftslivet tilgjengelig for mennesker med ulike funksjonsnedsettelser.
Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn nr 38 2021
