Historien om Gapahuken
Gapahukens historie: Fra nødbolig til gapahuken med Norges kanskje beste utsikt
Gapskjulet var villmarkingens og skogsarbeiderens enkle nødlosji. Her er historien til det vi i dag kaller gapahuken – og som i noen tilfeller har blitt like bekvemt som et hotellrom.
Har du ligget i gapakjul noen gang?
«Je har løggi i det som er dårligere enn det. I fløtinga ved Ulvåa, da satte vi opp slike nyinger. Drog opp tømmer som var tørt, og da låg vi langsetter på begge sider. Vi hadde ikke tak over eller noe.»
Det er Olaf T. Ødegården som forteller om boforholdene for skogsarbeiderne i tidligere tider i en tekst av Paul Tage Halberg, «Nyingen og gapaskjulet» (Årbok nr. 10 1982–1984 Norsk Skogbruksmuseum).
Dette er en av få tekster som med en viss vitenskapelig tilnærming beskriver bruken av nying og gapaskjul som en midlertidig boform.
Det vi i dag kaller for gapahuk er sterkt knyttet til skogs- og fløtearbeid. Arbeidsstedet lå naturlig nok ofte avsides til, der det ikke fantes mer permanente boliger, som enkle hytter eller koier. Da ble båltypen «nying» og gapaskjulet en midlertidig bolig som sørget for varme og ly.
Nying
Nyingen, som Olaf T. Ødegården beskriver, var den enkleste boformen til skogsarbeideren. Halberg beskriver at en nying består av en eller flere horisontalt- og paralleltliggende stokker, lagt opp og nørt slik at de skal gi en så god og langvarig gløding som mulig.
Antall stokker kunne variere fra én til femten. En nying med 15 stokker ville da gitt fem etasjer, eller floer, der hvert lag var skilt med tverrstokker. Disse tverrstokkene ble kalt for kabber eller betakløler, skriver Halberg.
For å holde stokkene på plass, brukte man det Halberg kaller for «haldemerrer». Disse ble satt skrått i bakken ved det første laget og så spikret fast på den øverste «floen», slik at sokkene ikke skulle rase ut.
For at stokkene skulle ta fyr, ble de gjerne fliset litt opp og det ble lagt mindre vedkubber ned mellom stokkene. Målet med nyingen var at den skulle gløde, ikke brenne som et bål. Vinden ville puste liv i glørne og på den måten holde nyingen i gang hele natta.
Nyingen bidro til at skogsarbeiderne til en viss grad kunne holde varmen og få tørket våte klær. Som Ødegården beskriver i sitatet over, så lå karene langsetter stokkene. I teksten kan man også lese at i gapahuken lå de med beina mot nyingen.
Selv om fløtingen først og fremst skjedde om våren og tidlig sommer, kunne det være ufyselig selv om man lå ved en nying. Rikard Smalberg (født 1901) forteller om livet i skogen til Halberg:
«Vi fløtte i Halåa.Dagen før vi vart ferdig, kom vi til Torkilsforsen. Det fantes itte koier eller noe der, vi måtte ligge ute. Trøtt og kjed var du, så du gjorde en fæl nying, drog opp digre stokker, gjorde varme over hele nyingen og la oss. Om morgenen da vi vaknet, var vi nedsnødd. Helt nedsnødd. Blaut var jeg da jeg la meg. På ryggen hadde jeg tørket, for jeg vendte ryggen mot varmen, men foran på brystet var jeg akkurat like blaut. Da jeg vaknet, fraus jeg så jeg skalv som et lauvblad.»
Se også: Slik takler du kulda - med Jens Kvernmo og Dag Kjelsaas
Midlertidig bolig
Gapaskjulet ble nok først og fremst satt opp der man arbeidet over flere dager. Halberg definerer gapaskjulet som en midlertidig bolig med tre vegger og skråtak – og at den i sammenheng med skogsdrift og fløting alltid ble brukt i tilknytning til en nying.
Halberg skriver at gapahuken skogsarbeideren brukte ofte ble reist med to stokker i front med en tverrstokk rundt 180 cm over bakken. Taket ble lagt på denne tverrstokken ned mot en tverrvegg i bakkant, cirka 80 cm over bakken. Sideveggen ble gjerne laget som en tett skigard.
Den «fjerde veggen» ble nyingen, som sørget for varme gjennom natta.
Gammel boform
Halberg skriver at han tror bruken av nying og gapaskjul er en svært gammel boform for villmarksfolk i Norge. Blant annet vet man at denne boformen har vært vanlig under utmarksslått, myrslått og mosesanking.
I Dalarna i Sverige var «myrbua» ensbetydende med gapaskjul og nying. I Dalarna brukte de også uttrykket «slogbod» som ble brukt i forbindelse med utslåtten. Halberg mener dette viser at gapaskjulet har lange historiske røtter.
Gapahuken – et nyord
Kjært barn har mange navn. Så også for ordet «gapahuk». Halberg selv bruker begrepet gapaskjul, men skriver at det også ble kalt for breskjul, bere, barkskjul og fjølabu. Han peker på at gapahuk er et begrep som er konstruert i nyere tid og at det er brukt i den nyere friluftslitteraturen. Han skriver at skogsarbeideren selv ikke brukte ordet gapahuk og at det heller ikke finnes brukt i gammel litteratur.
Første gang ordet «Gapahuk» er brukt i en norsk bok er i «Speiderliv: Ny norsk speiderbok» av Øyvin Lang fra 1947. I 1982 er «Raumnes» den første avisa som bruker ordet i en omtale av Årnes-speiderne.
– Det ser ut til at man i speideren og Forsvaret la sin elsk på ordet gapahuk kort etter krigen. Hvor langt liv ordet har hatt før den tid, er nesten umulig å si. Ord kan leve lenge på folkemunne uten å komme på trykk. Mye tyder på at gapakoie, gapaskjul og andre ord for lignende bygninger er eldre enn gapahuk, men det kan også være at gapahuk har eksistert lenge med begrenset utbredelse, og at det på et tidspunkt har funnet veien til sentrale moderne friluftsfolk som har funnet det mer fengende enn de andre ordene, sier seniorrådgiver Bård Eskeland i Språkrådet.
Mot mygg og knott
Nyingen, varmekilden til skogsarbeideren, var ikke bare for å varme våte og kalde kropper. Om sommeren nevner flere av dem Halberg intervjuet at røyken fra nyingen hjalp til å holde mygg og knott unna.
Med en nying, eller bål, midt i tømmerskogen en sommerkveld med tørre kvister, lyng og trær på alle kanter, var skogbrann noe som måtte unngås for enhver pris. Hvordan klarte skogsarbeideren dette?
Flere av dem Halberg intervjuet, har beskrevet hvordan de bygde opp et platå av stein og grus der nyingen ble tent. Noen kaller det også for en grue – antagelig en variant der nyingen, eller et mer tradisjonelt bål, ble godt steinsatt slik at glør ikke skulle kunne antenne bakken rundt bålet.
Toskjulet
I et gapaskjul brukt av skogsarbeidere, var det, ifølge Halberg, plass til fire-fem mann. Samtidig skriver han at et hoggerlag på sju til åtte mann ikke var uvanlig. I tillegg kom kjøreren, som gjerne hadde en driftekar med seg. Da skal man brått ha bolig til åtte-ti personer.
Halberg skriver at det i disse tilfellene ble bygd to gapaskjul. Disse ble satt mot hverandre med en nying i midten. Halberg kaller dette byggverket for et toskjul. En variant Halberg mener var et sjeldnere byggverk enn det enslige gapaskjulet.
Det ble også lagt litt mer arbeid ned i toskjulet, ifølge Halberg. Her var det brisker og tak av halvkløyvinger. Taket var gjerne i tillegg kledd med tjærepapp eller granbar. Veggene var laget av raier. Også disse ble isolert med tjærepapp eller granbar.
Ingen vinterbolig
Gapaskjulet og eventuelt toskjulet var ingen vinterbolig. I teksten «Nyingen og gapaskjulet» forteller karene Halberg har intervjuet, at det var sommer og høst gapaskjulene ble brukt. Ikke om vinteren, selv om det kunne bli sein høst, med dertil vær, før arbeidet i skogen ble stoppet for sesongen. Da ble livet i gapaskjulet utrivelig. En skogsarbeider beskriver hvordan det var hos dem de siste fjorten dagene før de avsluttet sesongen.
«Nei, det var kaldt. Da det lei langt utpå, – de siste 14 daga jeg låg der trur je faktisk itte je søv.»
Dette var i 1927 – og da tilsa loven at skogsarbeideren skulle ha koie som losji.
Reiskoier
En variant av gapahuken, kanskje en videreutvikling kalt reiskoie, skal ha blitt brukt utover vinteren. Veldig vanlig var det trolig ikke.
Halberg spør nemlig Morten Brenden, født i 1884 i Gravberget i Våler, om noen lå i gapaskjul om vinteren, noe han sier ikke skjedde, men at en variant, reiskoier, ble brukt.
Her ble raier reist mot en bergvegg og nyingen, bålet eller ei grue inn mot berget sørget for varmen. Når Halberg spør om Brenden har bodd i en slik reiskoie, svarer Brenden:
«Nei, i slike koier har jeg itte løggi, men jeg har sett døm. Varmen vart lagt mot steinen. Da holdt varmen seg lenge. Det var sterke folk i gamle dager. Det er itte tal på da mot nå. Skulle døm lagt seg slik nå var dom daue andre kvelden».
Instagram og luksus
Det finnes mange enkle gapahuker man kan besøke. Statskog har flere og mange kommuner, lag og organisasjoner har satt opp gapahuker – enten ved populære turmål eller at gapahuken i seg selv blir et attraktivt turmål.
Gapahuken «Ørnareiret» i Undredal er et godt eksempel. Her kan du for 900 kroner natta bo med en fantastisk utsikt over Aurlandsfjorden. Utsikten får deg kanskje til å glemme den harde turen opp.
I Orkland kommune i Trøndelag kan Lene Lysklett og Oddmund Løkken i Tenneltunet Spiseri og Glamping ønske gjester velkommen til et komfortabelt opphold i noe en gammel skogsarbeider ville sett på som et lite himmelrike: En vinterisolert gapahuk med dobbeltseng, stoler og en varmende bålpanne utenfor.
– Vi leier stort sett ut til norske par eller single fra Trondheimsområdet i alle aldre. Rundt halvparten benytter vårt tilbud om lokalmat til middag og frokost, mens resten koser seg med å lage maten på bålpanna, sier Lene, som sammen med mannen har overtatt en gård som har vært ubebodd de siste 20 årene. Nå satser hun på heltid med gårdsturisme og lokalmat.
