Villsjøen og Bortjønna
«Ørreten i Villsjøen er den sprekeste jeg har opplevd», fortalte en eldre fisker meg. Slik gikk det da vi dro dit
Villsjøen og Bortjønna i Rendalen østfjell bør vurderes av små og store sportsfiskere. – Dette er et sted en bør ta med barna, for her bør alle klare å få fisk!
Dette er en personlig turhistorie skrevet av sportsfisker, skribent og forfatter Morten B. Stensaker.
Før snaufjellet tar imot oss, preges landskapet av to naturtyper: Barskog så langt øyet rekker – og myr. Fra hvileplassen Kvilfurua garanterer jeg at du blir betatt av utsynet der den blågrønne barskogen strekker seg mot siste blåne.
Hvem gikk opp tråkket vi følger og hvor lenge siden gikk de der? Når ble ørreten introdusert i Villsjøen og Bortjønna, på 902 og 905 meter over havet? Og ikke minst, hvor skal vi fiske?
Området er ødemark av fineste merke. Året før fant vi ulvemøkk i stien. Denne gang har en bjørn satt sitt umiskjennelige fotavtrykk på stien.
Tanker og sanseinntrykk får nye momenter ved å bevege seg i vide og øde områder som dette, langt bort fra fast bosetting. At naturen her lever sitt liv i fred fra oss mennesker, gir en egen verdi. En annen er den gode ensomhetsfølelsen en får sammen med den helt egenartede roen som naturen gir.
Turkamerat Atle Knapp er en god mann å ha med. Han innehar unik kunnskap og erfaring når det gjelder ørret. Siden tidlig på 70-tallet har han årlig fisket i fjellet. Hardangervidda og et fjellområde i Gudbrandsdalen har hatt en særstilling i hans fiskerliv.
Og Mjøsa, ikke minst. Jeg tror ingen har tatt flere pundinger enn Atle, altså mjøsørret over seks kilo. Siste pundingen fikk han kort tid før denne turen. Den veide 7,8 kilo. Godt vant, ja, men Atle sier slett ikke nei til en tur som dette, hvor vi må regne med å få mest pen steikefisk.
Bortjønna
I flere år har tankene mine vært trukket mot Villsjøen, som ligger like sør for Storhøgda (1188 moh.) – områdets høyeste punkt. Mang en gang har jeg drømt meg hit.
«Ørreten i Villsjøen er den sprekeste jeg har opplevd», fortalte en eldre, meget erfaren ørretfisker meg. En annen fisker, som kjenner området svært godt, sa at; «En trenger itte være relliøs når en kan oppleve soloppgangen ved Villsjøen.»
Lettsalta og vellagra
Så fersk at den krøller seg i panna, heter det jo. Feil! Fisk som har fått hvile kjølig et døgn eller to smaker langt bedre og har en annen konsistens enn den som er blodfersk. Garantert!
Nå er jeg ingen biokjemiker, men er helt trygg på at fisken blir mørnet ved lagring. Iselin Bogstrand hos Seafood har svaret.
– Fisken blir bedre etter lagring grunnet det vi kaller dødsstivhet. Musklene i fisken er da anspent og det dannes melkesyre. Melkesyre oppstår når fiskens muskler ikke får tilført oksygen – ikke så rart, den er jo død. Dødsstivheten gjør at musklene til fisken slipper vannet lettere under tilbereding, og den vil oppleves som tørr. Etter et par dager vil de naturlige enzymene i fiskens muskler gjøre at dødsstivheten i musklene slipper opp. Lettsalting og lagring av fisken, hjelper fisken å modne. Den får da en rikere smak og bedre konsistens, sier hun.
Bortjønna er to små tjern som renner ned i Villsjøen. Året før fulgte jeg to fedre med guttungene deres hit. Første kvelden bød på fiskevær og mygg. Selv fikk jeg en meget pen, men ikke stor, ørret. Da den neste morgen ble stekt i smør var min konklusjon at det var en sjelden god smak.
Etter litt mat på Villsjøhytta går turen til det ene av Bortjønna. Været er herlig og fisken er bitevillig. Det blir ingen fotofisker, men Atle mister en han tror er oppunder kiloen.
Valg av sluk, og naturligvis hvordan denne hentes inn, kan være svært avgjørende for resultatet. Mitt valg denne kvelden blir en skjesluk på 12 gram, i messing. En soleklar vinner når den ble hastig og rykkvis sveivet inn like under vannoverflaten. Resten av turen ble samme sluk slett ingen suksess. Det ble heller ikke andre skjesluker jeg forsøkte. Da var det Atles tur med Østbysilda, sluken fra hans hjemby, Gjøvik.
Villa og Villsjøen
Elva som renner ut av Villsjøen heter Villa. «Vill» har kanskje sammenheng med gammelnorsk villr; «vill», «kåt», «styrløs», ifølge boka Stedsnavn i Nord-Østerdal (2015), av Jon Olav Ryen. Navn til vann og elv navnsetter gjerne landskapet rundt. Villa-elva gjør det; Villsjøen, Villfallet, Villdalen, Villdalssætra, Strandvilla og Villoset, og fra vår tid; Villsjøhytta. Slikt gir perspektiver på hvor sentralt elver og vann har vært i bevisstheten til våre fjerne forfedre.
Å tenke at det har vært mennesker her inne i tusenvis av år er slett ingen dum tanke. Jakt og fangst av rein var vel også i disse traktene av stor betydning.
Like nord for utoset til Villsjøen er det også avdekket spor av en steinalderboplass. Kanskje var det en årlig bosetting her i forbindelse med reinsjakta? I så fall var det vel viktig å ha tilgang til fisk så man hadde et bein til å stå på i forhold til mat.
Kan ørreten her ha blitt satt ut den gang? I så fall snakker vi om 5000 år eller enda lenger tilbake. Om vi ser mot Jotunheimen, er dette ingen utenkelig tanke.
«Det kan ha vore fisk i minst 30 vatn i Jotunheimen mot slutten av steinalderen. Det er truleg ein nær samanheng mellom buplasser i yngre steinalder i dette fjellområdet og førkomsten av fisk i nærliggende vatn. Fisken i Jotunheimen må ha vore boren dit av menneske med fleire spreiingspunkt.», skriver Trygve Hesthagen i boka Fjellfiske i fortiden (Portal 2016).
Jeg så en film om indianere i Canada der de ikke bar på fisk, men på befruktet rogn. Den ble transportert i fuktig mose. Jeg funderer på om det var denne praksisen våre forfedre også benyttet seg av.
Streng natur
«Villreinen her har en spesiell historie. Den opprinnelige stammen var skutt ut. Rendølene ønska å gjeninnføre fjellets evige nomade. 200 tamrein – med bjelle på! – ble gjetet fra Valdres til Rendalen av to samer i 1921. Disse dyrene er altså forfedrene til dagens villreinstamme», står det i boka Historien om Rendalsrenen (2001), av Halvor Paus.
Reinen minner oss om hvor ustabilt og tøft klimaet i fjellet er for dyr og vekster. Den ene dagen kan det være vindstille og steikende sol, mens den neste byr på kraftig vind og snø. I lys av forholdene på land framstår en sjø som et mer stabilt miljø.
Østbysilda
For Atle er det særlig én sluk som gjelder i fjellet, og det er Østbysilda. Dette er en kompakt, prosjektilformet sluk i bly som er suveren når det blåser hardt.
Slik kommer du til Villsjøen og Bortjønna
Turen inn: Vi gikk inn fra Flendalen. God parkering like ved Grøsjøbekken. Deretter med kurs mot Grøsjøen og videre innover. Du kan også gå fra Renåtangen. Se inatur.no «Villsjøhytta». Turen til Villsjøhytta tar 2,5 til 3 timer. Stien er stort sett lettgått, men med et parti med myr og to bekker som må forseres. Bomavgift kan betales med mobilen.
Fiskekort: Se inatur.no for priser og regler. Fiske for deg under 16 er gratis.
Villsjøhytta: Fire senger. Propanovn og -kjøleskap, vedovn og kjøkkenutstyr. 30 m² stor. Båt medfølger hytta. For booking, se inatur.no; «Villsjøhytta».
Kart: Engerdal, Norge-serien 10067,1:50:000. nordeca.com
Diverse: Ingen/variabel mobildekning. Ta med kikkert, kanskje får du se villrein. Vinterstammen i 2021 telte 1182 dyr. I området kan det også være kongeørn, jerv, bjørn og ulv. Husk myggnett og myggolje.
Å bli en god fisker med denne redskapen er ikke lært på en-to-tre. For den uinnvidde fisker kan det se enkelt ut når en erfaren fisker bruker disse slukene. Atle gjør et langt kast for så å «nappe» sluken inn. Faktum er at bevegelsene han gjør med stanga er utviklet gjennom mange, mange år.
Villsjøen
Neste dag prøver vi landfiske i Villsjøen. Det blir bare småfisk så vi går over i båten som følger Villsjøhytta. Heller ikke nå blir det mye å skrive hjem om hva størrelse på fisken gjelder, men vi har hørt at det er tatt fisk den senere tid på trekvartkilo.
Gårsdagens fangst gir en herlig middag – lettsalta ørretfilet som har fått hvile et døgn. Når denne blir stekt i smør og servert med rømme og potetstappe kan det ikke bli bedre. Et måltid som dette beriker virkelig fisketuren.
I det sørligste av Bortjønna får Atle en ørret som gjør fotografen glad, men totalt sett er det ikke den helt store turen når det gjelder størrelse på fisken. Men så godt den smaker, så trivelig hytte, og så vakker og spennende natur!
Atle har med et godt poeng.
– Dette er et sted en bør ta med unga, for her bør alle klare å få fisk, mener han.
Dessuten er mobildekningen ofte svært dårlig, så store og små må finne på noe annet enn å glåme inn i en mobilskjerm.
Her er det mulig å score gode pappa- og mammapoeng!
