Elvas lureste fiskeplasser

Årets begivenhet for to helfrelste ørretfiskere står for tur. Endelig skal kanoen settes på elva til en ferd nedstrøms i ei av de mest spennende elvene i landet. Men utlært blir man som kjent aldri, noe vi er ganske klar over når vi setter oss i kanoen et sted mellom Alta og Kirkenes.

Ideelt fiskehøl for ørret

Vi har ikke padlet lenge før vi kommer til en typisk fiskeplass. Hølen er slik vi gjerne vil se en fiskehøl, med ganske rask strøm inn og roligere partier inn mot sidene.

På de ene siden er det antydning til bakevje med de vanskelige strømforholdene det innebærer. Det er ideelt å legge flua i kanten av strømmen inn i hølen, for så å la den drive inn i roligere vann. Korte kast i starten, så lengre for å avfiske hele hølen.

LES OGSÅ: På jakt i Putins bakgård

Ørret og røye

Jeg forventer at det står fisk under det lett krusede vannet på kanten av strømmen litt nedenfor midten av hølen, men den gang ei. Den vil i alle fall ikke ha verken tørt eller vått.

Jeg prøver også en liten spinner, men uten resultat. Elva huser både ørret og røye, så det er ingen overraskelse da Bjørn etter en times får på ei flott røye på kanskje halvannen kilo. Dessverre glipper den like før håving.

Ørret på to kilo

Neste dag gjør vi strandhogg på en idyllisk bredd med ballblomster og frodige grastuer. Elva veksler her på noen hundre meter mellom stryk, kulper og sakteflytende partier.

Bjørn bli sittende lenge ved kanoen mens han stirrer ut over elva. Her er den ganske bred, og ut fra variert strøm med buler og søkk i overflaten, er det tydelig at bunnen er variert med groper og steinrygger.

LES OGSÅ: Fire gode termoskjøp

Bjørn har oppdaget noen små vak ganske langt nede på det fiskbare partiet. Dybden er neppe over trekvart meter. Han kikker på insektlivet og i flueboksen, og gjør et par kast. Plutselig er stanga i voldsom bøy, og han opplever endelig det vi har reist så langt for.

Ørreten veier langt over to kilo, og er så vakker som en ørret bare kan være.

Fine skjulesteder

Det er utrolig at en så grunn og ved første øyekast mindre interessant del av elva kan huse slik fisk! De fine skjulestedene under den småskvalpende overflaten må være en av grunnene.

Jeg minnes mange lignende steder i lakse- og sjøørretelver. Særlig på litt lavt vann og i relativt grunne elver vil fisken gjerne stå under krusende vann, som du finner der strømmer møtes eller der det er spesielle steinformasjoner på bunnen.

Selv om det er litt grunnere enn mange andre steder, kan fisken velge å stå nettopp på et slikt sted der overflaten er så urolig at verken fiskeørn eller andre kan se hva som finnes under.

Presise og lange kast

I denne elva er det dessuten tydelig at mattilgangen i området er veldig bra. Mange ville ha gått rett forbi dette stedet. Selv den garvede elvefiskeren Bjørn må anstrenge seg for å se de små vakene.

Vi ser etter hvert at flere fisker er oppe og forsyner seg av noe som flyter på elva. Det fordres presise og lange kast for å nå stedet, og strømmen på hitsiden vi dessuten raskt før snøret i en bue nedover. Utfordringen er fantastisk!

Før vi nådde denne plassen, som skal vise seg å gi tre flotte fisker, la jeg merke til at kanoen passerte en spesiell og fristende fiskeplass.

Roligere vann

Nesten helt inne ved land lå en stor stein som bremset kraftig på det raskt fossende vannet. I bakkant av steinen hadde det dannet seg en lang, klar stripe med roligere vann.

Da vi feide forbi i kanoen, tenkte jeg at det kunne være bra standplasser for fisk på de ti meterne nedenfor steinen.

Stor og hissig

Jeg rusler oppover langs bredden med ei fortynget nymfe festet til fortommen, og holder god avstand til elva for ikke å skremme fisk mens jeg går oppover.

LES OGSÅ: Hva smaker det egentlig av norsk natur?

Da jeg ser nærmere på elva, blir jeg litt usikker. Kan det virkelig stå fisk på dette partiet, som bare er én meter bredt med sint og rask strøm på begge sider? Nymfa vippes uti, og forsvinner straks ned ved strømkanten.

På tredje draget tas flua av en veldig hissig fisk. Den stanger bare et par sekunder mot bunnen før den forlater standplassen, og så bærer det nedover elva i høyt tempo. Jeg må pent følge med så fort jeg klarer i vaderne.

Fisken havner i hølen der Bjørn i mellomtiden har landet sin fisk nummer to, en flott ørret på over kiloen.

Fra torvkanten ved kanoen får han nå være med på den fantastiske fiskeopplevelsen det er når en vill og stor ørret har kommandoen.

Fisken er både over og under vann, så på én side av elva, så på den andre. Men etter noen utras og hopp må også denne ørreten gi opp mot femmerstanga. Viseren på vekta stopper i underkant av to og et halvt kilo.

Nøyaktig det samme som Bjørns fisk! Dermed er turen allerede vellykket for oss begge.

Helt inntil land

Litt nedenfor stedet der vi omsider slår leir litt utpå kvelden, deler elva seg. Foran oss er den dyp og jevn nedenfor et lite stryk – absolutt en fiskeplass å satse på.

Mens Bjørn prøver noen kast, legger jeg merke til at det dannes ei lita øy bestående av grus og stein. På vår side går det en tilsynelatende lite interessant strøm som ender opp helt inne ved land. Fordi overflatevannet bølger seg fint, som overflaten på et tjern en dag med bris, ville jeg valgt å duppe flua her om dette hadde vært ei lita lakseelv.

Litt usikker på dybden, plasserer jeg nå forsøksvis kastet over strømmen, og legger snøret i bue oppstrøms for å motvirke strømdraget i midten. Etter kort tid danner likevel snøret en bue nedstrøms.

Idet lina retter seg nedstrøms, tar en fisk nymfa med full kraft. Jeg tenker straks at det må være en fisk over kiloen. Ørreten går rett til værs, og er straks fri.

Litt lenger nede langs bredden ser jeg nå at det er temmelig dypt under krusningene på overflaten. Bare en halv meter fra land er det dypt nok til at det kan stå fin fisk. Her er det dessuten noen røtter og vindfall som gir gode skjuleplasser for fisken. Nok en plass det ville vært fort gjort å gå forbi om jeg ikke hadde hatt nysgjerrighet og polaroidbriller!

Fisken skremmes vekk

Etter å ha avfisket området, må jeg innrømme for meg selv at det godt kan ha stått fisk her, men at jeg antakelig har skremt den fordi eneste mulighet var å vade nedover langs land. Ideelt sett burde jeg vært over på den langstrakte øya, men halvannen meter dyp støm ble for vågalt...

Noen kilometer lenger ned i elva, etter spennende padling i brusende vann og hundre kast uten kontakt med fisk, dukker det opp nye og spennende fiskeplasser. Vi legger til rett nedenfor en klassisk fiskehøl med kraftig strøm inn, og småsteinet strand nedenfor. Det er ganske stille vann midt på, og litt bakevje på den ene siden. Hølen er mørk, dyp og fristende.

Gromhølen

Bjørn lader opp med haspelstang, mark og et lite søkke, og tar første kastet. Så starter moroa.

Fisken er stri og tung. Bjørn antyder godt over to kilo. Vel på land etter en tøff strid med ultralett utstyr, viser den seg å være på nærmere tre. Det er høy stemning da den fornøyde fiskeren poserer med fangsten, som skal steikes på bålet til kvelds.

Etter en fotoseremoni tar jeg noen kast i samme høl, og det er fast fisk igjen. Fisken kjennes ikke så stor ut, og kanskje tar jeg den hardere enn hva Bjørn gjorde.

Overraskende nok er denne ørreten nesten like stor som Bjørns, og etter landingen tar jeg for moro skyld nok et kast. Helt fantastisk – fast fisk igjen! Denne gangen en fisk mellom ett og to kilo. Helt rått i en høl på 20 meters lengde!

Da Bjørn like etter tar en kilosfisk på samme sted, må vi bare sette oss i grusen og fyre opp primusen. Dette får være nok. Vi ler, skravler og spiser nytrukket ørret. Maken til fiskeplass i ei såpass lita elv har ingen av oss opplevd før.

Utløpsoset

Det siste døgnet fiskes det for å få med fersk fisk hjem. Vi er nå kommet så langt ned i vassdraget at elva har blitt riktig voksen, og valget faller naturlig på en stor høl midt i elva som får inn vann fra flere sider. Antakelig er den mange meter dyp.

Wobblere, spinnere og fluer danser i strømmende og stille vann, men nappene uteblir. Merkelig. Kanskje har noen vært her for ikke lenge siden, for denne plassen er et sted som naturlig tiltrekker seg enhver fisker.

De hemmelige hyttene

Jeg går i kratt og over veltede trær den snaue kilometeren til vannet ovenfor, der vi tidligere jobbet hardt med padleårene i sterk sidevind. Vi prøvde så vidt å kaste der da vi passerte, men uten resultat.

Nå er det kveld og nesten vindstille ved utløpsoset, som minner om så mange andre utløpsos. Strømmen blir hardere og hardere ned mot et brekk der overflaten er nesten helt uten krusninger. Jeg regner ikke denne delen som særlig fiskbar, da ei flue vil stripe voldsomt, og en spinner eller wobbler antakelig også vil kantre og gå opp til overflaten.

Flere storfisker

Nærmere vannet, der elvestrømmen ikke har fått så godt tak, aner jeg at overflaten buer seg ned mot noe som kan være ei renne nedenfor en stein eller fjellkant.

LES OGSÅ: Dette er det farligste turværet. Slik kler du deg riktig

Her kan det være at ørreten fra vannet våger seg ned i mørket! Wobbleren har bare så vidt rukket å vrikke på kroppen da den første tar. Nesten to kilo! Tre fisker til lar seg lure i den langre renna der vannet går over til elv.

Godt over midnatt er jeg på vei ned mot leiren, og passerer et parti som ved første øyekast ser grunt og uinteressant ut. Det er mye grov stein som stikker opp, mens elva ellers er småskvalpende og jevn. Jeg tenker at andre fiskere ikke har brukt tid her, siden vannet ligger fristende på oversiden, og elva danner fine høler nedenfor.

Nok en plass som er lett å overse, men som viser seg å gi et par flotte fiskeopplevelser. Nedenfor steinene og i kantene på små strømmer står det fisk. Da jeg krabber i posen for å sove for siste gang på denne fantastiske elveturen, er vidunderlig ørretmat til mange gjester forsvarlig nedpakket og lagret i kald torvmose.

Artikkelen ble opprinnelig publisert i Ørretfiske nr 2 2014