Tips til isfiske
Moro og enkelt med isfiske
Det er ingen grunn til å henge med geipen selv om kulda setter inn. Isfiske gir mørketida mening, og er både morsomt, billig og ikke minst enkelt!
Det er nå, når den første stålisen legger seg, du har størst sjanser til å lykkes som isfisker. Fisken utnytter nemlig det gode jaktlyset til å fete seg opp før vinteren. Når snøen kommer, blir fisket som regel tregere.
Husk varme klær
Isfiske er ikke spesielt ressurskrevende. I tillegg til varme, vindtette klær og et par varme og vanntette støvler, trenger du et godt isbor, isøse, ispigger, pilkestikke og noe til å henge i enden av snøret. Hvis du har klær og støvler fra før, kommer du langt med en tusenlapp.
Isboret er den dyreste delen av utstyret, og her er det lurt å bruke en ekstra hundrelapp eller to for å få ypperste kvalitet. Det lønner seg nemlig i lengden. Er du usikker på hva som duger, så les isbortesten vår før du handler. Et godt råd: Kjøp like godt et bor med en diameter på 155 mm, så har du en størrelse som passer til de fleste arter.
Utstyr
Hva du skal ha i enden av snøret, hvor tykt snøret bør være, om du skal velge pilkestikke eller pilkestang med ei lita haspelsnelle, kommer helt an på hva du skal fiske etter - og ikke minst størrelsen på fisken.
De mest populære isfiskeartene er abbor og røye, så i første rekke er det disse vi konsentrerer oss om i denne omgang. Men vi skal også avlive en myte: Det er nemlig fullt mulig å få ørret fra isen også.
Men først noen ord om sikkerhet: Isfiske skal være morsomt og spennende, men spenningen skal ikke være av typen "går dette bra?". Hvis du ikke er isvant, anbefaler vi deg derfor å lese saken "Hva er sikker is?" før du starter.
Abbor - en sikker vinner
Abbor er den mest takknemlige arten å starte med. Er det relativt stabilt vær, er den som regel på hugget. Abboren finner du i de fleste lavereliggende sjøer. Fisker du tett ved land, får du som regel småfisk. Den store fisken finner du gjerne litt lengre utpå, gjerne i tilknytning til frittliggende grunner. I litt mindre sjøer kan det ofte være lurt å bore i nærheten av trær som ligger utover i vannet.
Abboren er en stimfisk, og får du først én, lønner det seg å være rask. Som en hovedregel står fisken ofte ved bunnen på denne årstida, så start fisket der, og fisk deg deretter gradvis oppover i vannsøylen.
Abboren kan tas på en rekke forskjellige metoder. Til mindre eksemplarer er såkalt pimpelfiske populært. Du trenger en enkel pilkestikke, en pimpel (blank eller sølvfarget til klart vann, kobber eller gullfarget til humusfarget vann) og en såkalt limkrok (en trippelkrok med en liten farget limdråpe). Tykkelsen på snøret og størrelsen på pimpelen velges etter dypet på fiskeplassen og størrelsen på fisken. Teknikken er enkel: Slipp pimpelen ned til bunnen, og sveiv opp 10 cm. Gjør et par lokkedrag på 10-30 cm, hold stille, rist litt i stikka. Er fisken treg, kan du forsøke å bytte ut lysproppen med en kort senestump og en enkeltkrok agnet med et par maggot (fås kjøpt i de fleste sportsfiskeforretninger).
Til litt større abbor, som ofte har småfisk på menyen, er balansepilk suverent. Balansepilker på 5-7 cm er et godt utgangspunkt. Til dette fisket bruker du en litt stivere pilkestikke, eventuelt en kort pilkestang med ei lita haspelsnelle fylt med 0,25 mm nylonsene. Slipp pilken til bunnen, dunk den opp og ned et par ganger for å vekke abborens nysgjerrighet, og sveiv den opp en snau halvmeter. Deretter gjør du noen rolige drag med stikka eller stanga, som får pilken til å skjære ut til siden før den faller til ro i sentrum av hullet igjen. Ofte tar fisken akkurat idet pilken står stille. Varier med korte og litt lengre drag, og fisk deg gradvis oppover i vannet. Til klart vann er naturlige farger som regel det beste, men i farget vann gjør du lurt i å prøve litt skrikende farger.
PS! Sprøstekt småabbor er snadder, men de store abborene bør du vurdere å slippe ut igjen. For det første har de en viktig funksjon i fiskesamfunnet ved at de holder bestanden av småfisk i sjakk. I tillegg inneholder de største eksemplarene langt mer miljøgifter enn sine mindre artsfrender.
Røye - nå har du sjansen
Røya er bortimot umulig å komme på talefot med om sommeren, iallfall her sørpå. Men nå har du sjansen. Røya er nå i full gang med gytingen, som foregår på såkalte røyevarp - som regel grunne områder i vannet med grus (her finner du en oversikt over røyevarp i en rekke vann i Oslomarka). På varpene er de fargesprakende hannrøyene aggressive og bitevillige, noe du selvfølgelig kan utnytte til din fordel.
Skal du fiske røye, er det en fordel å være på plass idet sola står opp. Da er fisket uten tvil best. Til dette fisket klarer du deg fint med en pilkestikke eller pilkestang, rundt 0,25 mm sene, en røyeblink (helst med noe oransje eller rødt i seg), en senestump på 10-15 cm og en enkeltkrok agnet med én til tre maggot. Røya er lunefull, og det som fungerer godt en dag, kan gi elendig uttelling dagen etter. Som en tommelfingerregel bør du tilpasse størrelsen på røyeblinken etter dypet du fisker på. En liten blink på dypt vann, lokker dårlig, mens en diger blink på grunt vann, kan skremme mer enn den lokker.
Blinken slippes til bunnen, og heves litt opp. Deretter gjør du noen lokkedrag, før du lar blinken falle nesten til ro. La den gynge forsiktig opp og ned, ta noen korte drag, dunk den i bunnen noen ganger - variasjon er stikkordet. Det er imidlertid viktig at blinken hele tida er i bevegelse. Hvis blinken henger helt livløs i vannet, mister røya fort interessen.
Røyefisket foregår ofte på forholdsvis grunt vann, og det er ingenting som er mer spennende enn kikkefiske. Å stirre ned i pilkehullet, og plutselig få øye på en hvit finnekant som kommer inn fra siden, er uslåelig! Det er dessuten utrolig lærerikt. Når du ser hva som foregår, lærer du raskt hvilke bevegelser som lokker, og hvilke som skremmer. For å bedre sikten og øke kontrasten, kan det være lurt å strø litt eggeskall i hullet.
PS! Hannrøyene kurtiserer hunnrøyene på gyteplassen, og får du ei hunnrøye, så kan det lønne seg å sette den tilbake. Hvis ikke forsvinner som regel hannrøyene også.
Ørret - slett ikke umulig
Ørreten er ikke like glad i kaldt vann som røya, men det er en myte at den ikke biter om vinteren. Den klarer seg imidlertid med mindre mat, og den er mindre villig til å flytte på seg. Hvis målet er ørret, må du derfor være villig til å bore en del for å finne fisken. Det kan også lønne seg å velge metoder som gjør at ørreten slipper å anstrenge seg så veldig for å få tak i maten.
Mormyshka er en suveren metode til ørret (faktisk til de fleste arter, inkludert abbor og røye). Mormyshka er en liten, dråpeformet sak med en enkeltkrok, og i dag er det mest vanlige materialet tungmetallet wolfram, som har den store fordelen at det synker raskt. Kroken agnes med en maggot eller to, og senkes ned til bunnen. Deretter fiskes den sakte oppover i vannet med ørsmå rykk i stikka, fra bunnen og 30-40 cm oppover i vannsøylen. Til dette fisket trenger du en spesialstikke som skiller seg fra de vanlige pilkestikkene ved at den har påmontert en liten indikator ytterst på tuppen. Her ser du med andre ord nappet, og kroker fisken, før du kjenner det.
Meite er også en suveren metode til ørret (fungerer også til abbor og røye). Er du på jakt etter stor ørret, kan du bruke død agnfisk montert på en sylskarp trippelkrok (husk å punktere svømmeblæra). Et par meitemark fungerer også, men husk at marken må byttes ofte på grunn av det kalde vannet. For at fisken ikke skal kjenne motstand når den tar agnet, fester du sena under strikk på stanghåndtaket og åpner bøyla. De avanserte bruker en elektronisk nappvarsler til dette fisket, men hvis du sitter i nærheten av stanga, klarer du deg med å feste en liten sølvpapirbit på sena mellom snella og første stangring.
PS! Balansepilk kan også fungere til ørret. Særlig kan det være effektivt i vann der den lever sammen med røye. Når røya gyter, lurer ørreten ofte i utkanten og gjør lynangrep inn på varpet for å snappe næringsrike røyerogn - eller smårøyer som er ute i samme ærend.
