ISFISKE TIPS:
I flere år har jeg jaktet på en fem kilos ørret – dette har jeg lært
I mange år har Andreas Næristorp ismeitet med agnfisk med ett mål for øyet: Å få en fem kilos ørret. Målet er ennå ikke nådd, men læringskurven har vært bratt. I denne saken deler han sine aller beste tips og råd til blant annet valg av utstyr – og valg av fiskeplasser.
Jeg skal ærlig innrømme en ting: Som sportsfisker har jeg ikke vært noen stor fan av å fiske etter ørret. Derfor er det kanskje rart at det var en ørret som fikk fart på fiskeinteressen min igjen etter at jeg hadde tatt noen års pause.
Det var en sjøørret som jeg fikk på Vippetangen i Oslo og året var 2006. Fisken veide 3,2 kilo, målte 63 centimeter og tok en 50 grams stingsild kastet på måfå fra kaia. Etter denne fisken, som for øvrig var min første ørret noensinne, var ikke ørret så spennende lenger.
Ørretskole (+): Sjekk ekspertenes aler beste triks og tips til ørretfiske året rundt (artikkelserie)
Etter hvert som årene gikk, og med mange fine ørreter som bifangst, begynte jeg å fiske mer og mer målrettet etter ørret på isen med agnfisk. Jeg hadde ett mål for øye: Ørret på over fem kilo tatt på ismeite. Først i sjøen, hvor jeg målrettet utarbeidet en taktikk med rigging av agnfisk, minimalt med motstand når fisken tok og pelagisk fiske over store dyp for å lure de pirkete sjøørretene.
Min erfaring er at sjøørreten oppfører seg annerledes enn de store jagende, pelagiske ørretene som lever i ferskvann. I sjøen er ørreten veldig var på motstand i takkel og oppsett, noe som er strake motsetningen til ørretene jeg har opplevd i ferskvann. De tar ofte bare agnfisken i et jafs og setter av gårde i et tempo som ikke ligner grisen, uten å bry seg om motstand på snelle, takkel, søkker og store agnfisker.
Forsøkene på sjøisen leverte en hel haug av fisk mellom kiloen og rett i underkant av 2,5 kilo i tillegg til to laks på 3,3 og 5,2 kilo. Derfor ble det grove utstyret som jeg bruker til gjedde funnet fram, og taklene ble oppskalert for større fisk. Så dro jeg nordover.
Ørretskolen (+): Slik isfisker du etter ørret
Blanking
De ti siste årene har jeg og noen kompiser reist til områdene rundt Femunden og Engerdal for å jakte etter arter som lake, harr og sik. Det tok en stund før tankene om å fiske målrettet etter stor, fiskespisende pelagisk ørret kom på blokka, men for om lag sju år siden gjorde jeg det første forsøket. Det ble blanking, i snøstorm og frisk bris. I årene som fulgte satset vi sporadisk etter ørret hvert år uten annet enn noen kilosfisker som resultat. Vi hadde ikke mye å gå etter, annet enn rykter om grunner, grunnerygger og gode områder – typisk i åpent vann – som hadde levert fisk tidligere.
Når det omsider dukket opp sjøkart for de aktuelle områdene ble det raskt mye enklere. I 2018 hadde klubben jeg er leder for, SFK-XCPERT, en klubbtur til disse traktene. Med flere folk og flere stenger i vannet blir det enklere å få resultater.
Kompis Jonas og jeg var først på plass. Etter å ha gått én time i 40 cm bløt snø og overvann kom vi fram til dagens utvalgte plass. Stengene ble satt ut, og vi jekket en pils i sola og fyrte opp primusen for å steke karbonader. Campen ble etter hvert så våt at vi kunne crawlet femtimeters-runder og fisken var som vanlig totalt fraværende.
Den påfølgende dagen var vi fire personer, og igjen ble det blanking. Det var ikke overraskende, for specimenfiske etter ørret skal visst være tregt.
Ny dag og nytt forsøk. Denne dagen hadde vi gått fra å være to personer til å bli sju. Nå var det så mange agnfisk i vannet at det må ha sett ut som en stim med sik under isen, og endelig begynte det å skje ting.
Utstyr
- Stang: Skal du ismeite etter ørret med agnfisk kan du bruke det du selv ønsker av stenger, men jeg velger de tyngste stengene, og de er 135 cm lange og har en kraftig rygg. Det gir meg full kontroll om den virkelig store fisken skulle bite på.
- Snelle: Jeg velger alltid multiplikatorsneller med god brems. Med disse er det enkelt å frikoble spolen og justere den slik at sena sklir fritt av uten at det blir overløp og for mye motstand når fisken tar. Snella fyller jeg med 0,45 mm monofilament; da unngår jeg at sena fryser på spolen. Du kan også bruke baitrunner-sneller med frikoblingsfunksjon.
- Takler og kroker: Jeg liker å bruke et enkelt takkel på rundt én meter som består av 0,50 mm fluorkarbon. Du kan til nød også bruke tynn wire om det er mye gjedde i områdene. Treblekroker gir en mer sikker kroking, men også større sjanse for at det blir vanskelig å få krokene ut av fisken igjen. Du kan også bruke enkelkrok, både vanlig J-krok og sirkelkrok. Dette er smak og behag. Treblekroker i størrelse #6 er en fin allround størrelse, og J-kroker i størrelse #1 til #2\O.
- Annet: Er det mye snø på isen bruker jeg små tripoder kombinert med en såkalt «buzzer-bar» som stanga hviler på. I den ene enden av denne har jeg nappvarsleren, og stanga i en stanghviler som griper rundt enden på stanga. Om det blåser kraftig, eller om fisken tar så hardt at stanga velter, vil den henge fast i hele oppsettet slik at ting ikke forsvinner ned i hullet.
Endelig forløsning
Først ute var Viggo med en trehektos ørret tatt på balansepilk. Deretter fulgte Anders opp med en femhektos tatt på en agnfisk som var nesten like stor som ørreten.
Tre kvarter senere satt jeg i stolen og skulle til å jekke en pils. I det samme sekundet som jeg spratt ølen, og den bruste over så jeg fikk øl over hele meg, dro det av gårde på en av stengene mine. Sju år etter at jeg startet med dette prosjektet hadde jeg nå mitt første run.
Valg av plasser
- Jeg liker å plassere stenger fra det grunneste og nedover kanten i området du fisker. Byttefisken samle seg gjerne i store stimer i kantene på strukturer hvor det også vil være strøm, så dette er potensielt gode plasser. Du kan også fiske pelagisk over større dyp (10-30 meter), men det varierer såpass fra sjø til sjø at det er vanskelig å gi noen konkrete råd. Jeg har også fisket ganske mange timer på grunne flater (3-8 meter), og inntrykket er at du der vil få mer fisk, men med mindre snittstørrelse.
- Når det kommer til plassering av agnfisk, så liker jeg ikke å sette denne dypt. På fem meters dyp, plasserer jeg agnfisken på to meter, er det ti meters dyp, så setter jeg den på fire meter. Er det 15 meter, så setter jeg den på seks meter. Husk at ørret som kommer langs en kant på seks meters dyp ikke ser agnfisken din som står på 10 meters dyp over 15 meter vann.
- Bruk alltid stedegen agnfisk, og får du ikke tak i det, så sjekk med grunneiere eller plasser hvor de selger fiskekort; kanskje de har noe på lur du kan kjøpe av dem.
Det var ikke snakk om noe annet enn ørret da nappvarsleren nesten smelta før jeg kom meg bort til stanga og fikk klint til i et mothogg. Fisken jobbet bra under isen og hadde allerede rukket å svømme langt, så det ble en god fight med flere morsomme utras. Jeg kjente kjapt at dette ikke var den femkilosen jeg hadde håpet på, men det var et resultat.
Da den omsider kom opp av hullet ble den veid til 2,76 kilo, og målt til 65 centimeter.
Ny dag, nye muligheter
På den fjerde dagen samlet hele klubben seg på et annet område som vi ikke hadde fisket på tidligere, og det beit fra første minutt.
Vi landet sju ørreter den dagen, og alle ble tatt på pelagisk ismeite med agnfisk. Anders fikk den største på 2,84 kilo og jeg fikk den nest største på 2,64 kilo.
Med en kjempetur i boka hadde jeg tenkt å reise opp igjen litt senere, men en rask og effektiv vår satte en stopper for det. Uka etter at vi reiste hjem gikk nemlig isen, og da var det ikke annet å gjøre enn å planlegge for neste år.
Nytt år, nye forsøk
April er en fantastisk måned for isfiske, og da vi igjen reiste oppover i april 2019 var værmeldingene perfekte. Sol, varmegrader og relativt lite vind. Perfekte forhold ute på isen var det også, helt uten snø.
Den første ettermiddagen tok det ikke lang tid før vi var i kontakt med fisk. Anders fikk først en halvannenkilos på agnfisk som raskt ble returnert. Det var stille på mine stenger, så jeg tok med meg stolen, ekkoloddet og en balansestang, og satt meg ute på 14 meters dyp.
Plutselig ser jeg et stort ekko på skjermen nede på 10 meter, og dette ekkoet viser umiddelbart interesse for balansepilken. Vanlige pilkebevegelser var den ikke interessert i, så jeg var nødt til å bli litt kreativ. Slippe ned, stoppe, pilke to runder, sveive opp et par meter, pilke, slippe ned igjen, dunke balansen i bunnen, sveive fort opp mot hullet igjen. Jeg fant til slutt ut hvordan jeg skulle få den til å ta, og den klinte til balansen med et smell. Min største ørret tatt på balansepilk var en fin fisk på halvannen kilo. Ved nærmere studering av bilder i etterkant, viste det seg at dette var den samme fisken som Anders fikk en time tidligere.
Gull-hullet
Nytt for denne turen var at sjøkartene hadde blitt oppdatert igjen med mengder av nye data. På disse fant jeg en plass som så veldig bra ut, så like etter soloppgang dagen etter var vi på vei utover på isen.
Etter en gåtur på flere kilometer var vi på plass og stengene ble raskt satt ut. Når jeg ismeiter ørret med flere stenger, setter jeg gjerne den første stanga midt oppå en struktur. I dette tilfellet satt vi stanga på en frittliggende grunne. De neste stengene satt jeg gradvis lenger og lenger utover kanten. Den siste stanga ble plassert helt ute i frivannet hvor det var ganske dypt.
Tre timer senere dro det av gårde på stanga lengst unna hvor agnfisken har gjort jobben sin fem meter under isen, og over 16 meters dyp. Fisken har tatt agnfisken, sena fosset av snella og nappvarsleren hylte.
Tilslaget satt og fisken svarte med å fortsette i et nytt langt utras. Det var ingen tvil om at det var en fin ørret. Etter en kamp på noen minutter kapitulerte den, og min tredje største ørret fant veien opp på isen. Det var en flott ørret på 3,2 kilo og 66 centimeter. Dette var min største ørret tatt på ismeite til dags dato, men det stoppet ikke der.
En time senere ble stillheten avbrutt av en ørret på 900 gram som hogg til på agnfisk, og nye fire timer senere hylte det igjen i en nappvarsler. Det var på den samme stanga som den første fisken tok. En liten løpetur senere sto jeg igjen og fightet en fisk som ville alt annet enn opp av hullet. Jeg fikk noen meter, den tok noen meter, og jeg vant til slutt. Fisken var en velkondisjonert kubbe som veide 3,52 kilo og målte 69 centimeter.
Den siste dagen prøvde vi oss på den samme plassen, og det endte med at jeg fikk den samme ørreten to ganger på samme hull med en halvtimes mellomrom, noe som viser at fang-og-slipp på ørret fungerer helt fint om det blir gjort riktig. Denne fisken veide 2,18 kilo.
Hvorfor?
Så hvorfor ikke bare dra ut på Mjøsa hvor du får flere og større fisk? Vel, det er noe med å sette seg mål på spesifikke sjøer og gjennomføre planen.
For meg er dette området helt spesielt, og jeg stortrives med å reise et stykke, og fiske på mange forskjellige vann og innsjøer, og være i et område med muligheter for variert fiske. Neste tur er allerede planlagt, og da skal vi fiske etter storørreten på to forskjellige innsjøer. Om vi lykkes eller ikke gjenstår å se, men om jeg skulle nå målet mitt med å få en femkilos ørret på isen, er det ikke umulig at du kan lese om det snart.
