gode steder for isfiske i norge:
Fiske-ekspert Cato Bekkevolds ti beste plasser for isfiske
For noen sportsfiskere er isfiskesesongen selve meningen med livet. Her følger ti aktuelle plasser med sjanse for store opplevelser dersom vinteren tar tak.
Fiskeskole (+): Her kan du lese flere av Villmakslivs fiskeguider
Lygnin
Lygnin er en av de mest spennende isfiskeplassene jeg vet om. Grunnen er enkel; her svømmer det mange forskjellige arter, og enkelte av dem blir store.
Lygnin er en sidefjord til Namsfjorden, og kjent for fisket etter bruskfisker som haier og skater. Treffer du jackpot finner du også arter som hvitting, kolje og andre matfisker. Det er også tatt kveiter her på moderat dyp.
Ørretskole (+): Sjekk ekspertenes aler beste triks og tips til ørretfiske året rundt (artikkelserie)
Det er vrient å anbefale noen helt spesifikke plasser på Lygnin ettersom fjorden stort sett er preget av temmelig flat og pregløs mudderbunn. Et mye brukt utgangspunkt er Leirvika (Gryta) mellom Sjøåsen og Bangsund. Her er det en langgrunn bukt hvor isen ligger på tørt land ved lavvann. Og akkurat tidevannet må man ha stålkontroll på her; både når det gjelder å komme seg utpå isen, og ikke minst når man skal inn igjen. Ved full flo ligger nemlig oppbrutte isflak og flyter. Flytedress, ispigger og gjerne også kasteline er noe man bør ha med seg. I tillegg bør man absolutt ikke fiske alene. Helt innerst skal man passe seg for strømmen fra elva. Disse kan gjøre isforholdene skumle, og desto lenger ut man drar, jo tynnere blir isen.
Å borre hull i sjøisen er en fornøyelse; den er langt mykere enn ferskvannsisen, og aldri særlig tykk. Med tanke på stor fisk bør man ha digert isbor, og til skater og kveiter borrer man opp en rad med hull for å få fisken opp.
Til skatene er det vanlig å bruke glidetakler med agnfisk på bunnen, og nappalarmer. Fortom på 0.70-0.80 er smart ettersom det også kan hogge på både pigghå og kveite. Multisneller med 0.40–0.50 mono på kraftige ismeitestenger med lengde på fire fot utgjør utstyret. I mudderet finnes det slimål som fort gjør tar agnet, så sjekk det ofte.
Til annen fisk funker hekle agnet med sild, makrell, reke eller lignende. Treffer man stimene med hvitting kan det bli mye fisk, og trønderhvittingen er storvokst. Fisken hogger gjerne i perioder, så innimellom kan det være ganske stille før det braker løs. Det regnes som god kutyme å slippe bruskfisken ut igjen, men sjekk om den er merket. Får du en merket skate vil gjerne Arve Lynghammar vite om det (mail ham på [email protected]).
Unikt innhold for plusskunder: Les alt om isfiske her
Verrabotn
Helt innerst i Trondheimsfjorden ligger Beitstadfjorden, og i nordvest strekker det seg en smal fjordarm som heter Verrasundet. Innenfor Trongsundet, inn mot Verrabotn, har vi opplevd høytidsstunder med balansepilk etter sei og lyr. De største seiene har veid opp imot ti kilo, og med tanke på at fisken av og til går så høyt i vannet at kikkefiske er mulig, sier det seg selv at dette ikke egner seg for hjertepasienter.
Over kupert bunn er sjansen størst, så vår metode har vært å fiske oss opp og ned i vannlagene med fargeglade balansepilker på 9–12 centimeter. Her brukes gjerne litt mykere isfiskestenger på en snau meters lengde kombinert med en snerten haspelsnelle fylt med fletteline på 0.15-0.20 mm. En fortom av fluorkarbon på 0.35-0.40 fungerer fint. Jigger har også levert, og her kan man gå fram og tilbake mellom to hull med en stikke i hver hånd.
Sei, lyr, torsk, kolje, hvitting, lysing og annet har blitt halt opp, men dersom man fisker med agn nede ved bunnen kan man også få knurr, flatfisk og annet. Min største opplevelse var ei kveite som tok balansepilken og herjet med meg og utstyret før kroken til slutt løsnet. Lenger ut, i selve Beitstadfjorden, ble det tatt lange på over 35 kilo på isen.
Det sies at det er en egen sildestamme i fjordsystemet, så når silda trekker innover følger mye rovfisk etter. Atkomst er enten fra noen parkeringslommer langs RV 720 på nordsida, eller fra ei brygge innerst i fjorden. Ta en titt på sjøkartet, let opp kupert bunn og fisk fra bunnen og oppover i vannlagene. Da kan belønningen fort bli løftenapp etterfulgt av hissige rusninger når seien eller lyren har fattet interesse.
Øyeren
Øyeren er landets mest artsrike innsjø. Her har jeg opplevd kanonfiske etter gjedde med fangster på 30, 40 fisk om dagen. Øyerngjedda er storvokst, så tikilosfisken kan fort bite på. Metodene er firefots ismeitestenger med bra rygg, multisneller med mono i 0.40-0.50 mm, wirefortom med tokrokstackle, overfortom og nappvarslere. Ofte står gjeddene ved kantene ned mot dypere vann, den hogger typisk i perioder.
Her er det også til dels mye og grov abbor som gjerne biter over en balansepilk på en solrik vårdag med høytrykk. Gjørsen skal vi heller ikke glemme, og den tar gjerne en hel eller delt agnfisk liggende på bunnen. Husk at vintergjørsen ofte er takkelsky, og setter ikke pris på tykke wirefortommer eller takkelløsninger som gir motstand.
En annen art det også finnes mye av på Øyeren er lake. Til lake funker både passivt fiske med agn på bunnen, og aktivt fiske med agnet pilk og bunndunking.
Regn er ofte katastrofe på Øyeren da innløpselvene Nitelva og Leira kan forvandle innsjøen til en leiresuppe med svært dårlig sikt. Det er aktuelle plasser på begge sider av sjøen, og fra Enebakkneset og sørover finner du mange plasser med spennende muligheter. Glem ikke at Glomma renner gjennom sjøen, så i nordenden bør man passe seg for råkene. Det er strøm gjennom hele sjøen, så dersom du ikke er kjent med isforholdene bør du ikke bare vase utpå.
Galtsjøen
Galtsjøen i Engerdal har gitt mange høytidsstunder. Herfra kommer norgesrekorden på sik, og her tok jeg og en kompis 70, 80 sik på en ettermiddagsøkt, uten å anstrenge oss. Ofte har vi fisket nedenfor Galten Gård, som er et naturlig utgangspunkt og en trivelig plass å bo.
Fisket er best under vårløsningen i april. I sprekkene i isen klekker haugevis av steinfluelarver, noe som fører til stor aktivitet blant sik, harr og ørret.
Galtsjøen er svært grunn. Noen ganger kan man finne fisken inne på en halvmeters dyp, andre ganger går de ute på halvannen meters dyp. Dersom man ikke treffer en voldsom vårløsning, er det klart vann og enkelt å kikkefiske, noe som er enormt underholdende. Vi pleier å fôre med fjærmygglarver, og det kan føre til mye action. Er vannet klart, og fisken aktiv, pleier vi å kikkefiske aktivt med mormyshka og maggot.
Siken er forholdsvis rolig og forutsigbar. Den suger gjerne i seg varene, men er myk i munnen, så man mister den lett dersom man er for brutal. Harr og ørret er bråere i bevegelsene, og kommer gjerne i hundre og tar. På en annen side sitter de ofte bedre.
Er fisken mer passiv, bånnmeiter vi gjerne med en sprellende mark på liten krok i enden av en tynn fortom av fluorkarbon. Ultramyke stenger med nappindikatortupp og løs brems er foretrukken metode.
Glomma, Grønsund
I Glommas nedre deler venter store opplevelser dersom Kong Vinter bestemmer seg for å dra på litt, og ved Skiptvet ligger området som benevnes Grønsund. Dette ligger et stykke nedstrøms Vammafossen, og markerer begynnelsen på det som kalles Glommasjøen hvor Glomma vider seg kraftig ut. Lekumelva munner ut i Glomma her, og i bukta nord for Lekumevja har jeg opplevd heftig fiske etter diger gjedde på grunt vann. Når mørket senker seg er det imidlertid stor lake som står på kjøreplanen. Specimen-fiskerne tar disse på grunt vann; ofte bare tre, fire meter. Metoden er gjerne dunking i bunnen med pilken, men ikke sjelden tas de største eksemplarene under statisk meite med agnfisk liggende på bunnen. En bifangst under lakefisket er gjørs.
På dagtid er det tidvis enorme mengder byttefisk i bukta, og ved et par anledninger har jeg opplevd et selsomt fenomen: Byttefisken ligger i mengder, som et mørkt belte, og trykker helt inne ved land; på bare få centimeters dyp. Rett utenfor går patruljerende gjedder. Kompis Andre Michelsen fikk ei purke av en gjedde her på 13,4 på én meters dyp. Her bør man imidlertid være klar over at denne plassen samler opp en god del fisk om vinteren, så uvettig fiske kan nok tære hardt på bestanden.
Noen kilometer sørover ligger gårdene Nes og Solnes på elvas vestbredd. Her er elva bredere, men på østsida er det stort sett langgrunt før man kommer til selve dyprenna. Her er dypet 7–8 meter, og her gyter laken, og den er ikke fremmed for å nappe borti en hoppende fiskebit under en pilk. Agnfisk som hork, flire, mort og laue sikrer man seg med mormyshka på grunt vann.
Atkomst Grønsund er ved Eidsberg kirke mot Salmonrud. Ikke dra ut i mørket dersom du ikke kjenner isforholdene. Strømmen er tidvis stri utenfor Nes, og blir man dratt under her så er det game over.
Mjøsa
Landets største innsjø er både artsrik og fiskerik, og flere norgesrekorder stammer herfra. Av de mer interessante for isfiskeren er abbor, gjedde og ørret. Isfiske inne i Furnesfjorden og utenfor Kirkeruinene er en populær aktivitet for de lokale. Her står ofte fisken dypt, så flere og flere foretrekker å bruke korte ismeitestenger med snelle påspolt fletteline. Med aktuelle fiskedyp på 15 til 20 meter eller mer må man ofte opp i balansepilker på både sju og ni centimeter. Jeg har også fisket her med mormyshka – skikkelige wolframbomber agnet med fjærmygglarver – på en varpestikke. Det har gitt meg abbor og sik. Men verken sneller med fletteline eller varpestikker er helt problemfritt dersom det er skikkelig kaldt. Av den grunn har jeg flere sneller der fettet er vasket vekk og heller erstattet med olje som ikke stivner i kulda.
Lakefiske i Tangenvika er også en klassiker, og lake fiskes også på isen oppe ved Lillehammer. Dampsaga er en klassisk plass, men strømmen fra Lågen gjør at man må være forsiktig dersom ikke isen er tjukk. Mjøslaken er ikke alltid den største, og mye fisk veier mellom to og tre kilo.
Åkersvika i Hamar er en plass hvor det fiskes mye gjedde i gytetida. Dette burde dermed gi gode forutsetninger for at gjedda herjer i ytterkantene i området også når isen har lagt seg.
Ørreten finner du først og fremst i de frie vannmassene på jakt etter lagesild, sik og krøkle. Disse tas både aktivt med balansepilk og passivt med agnfisk. Mjøsas trollingregler sier maks fire stenger, så jeg mener det er god kutyme å ikke overstige dette antallet også om vinteren. Mange sverger til krøkle som agn, men småsik og lagesild funker også. Når det gjelder balansepilker er størrelsen sju til 12 centimeter, og utstyret ellers er ofte trefots ismeitestenger med bra rygg og haspelsnelle.
Glomma Østerdalen
I landets lengste elv varierer fiskebestand, aktuelle arter og biotoper mye. Jeg trives på glommaisen i Nord-Østerdalen i april, og det er ikke uten grunn. I områdene rundt Alvdal og Tynset klekker nemlig grindalsflua rundt 20. april, og treffer du blink kan du få et heftig kikkefiske etter stor sik og harr, med ørret, gjedde og lake som bonus.
Oppstrøms Kveberg nedenfor Alvdal går elva i rolige svinger, og i en av disse svingene traff vi jackpot for noen år tilbake. Hull ble boret på rundt to meters dyp, og frosne fjærmygglarver ble senket ned i hullet i en fôrkurv. Snart begynte siken å komme i strie strømmer i stø kurs mot sikpilken. Forskjellen på mormyshka og sikpilk, er krokøyet i enden på sikpilken som da er beregnet på å fiskes i strømmende vann. Snørefestet på en mormyshka er på toppen av mormyskhaen. Sikpilken var agnet med to hvite maggot, og siken gled rolig fram og sugde i seg agnet. I løpet av helga dro vi lett et tresifret antall kilo fisk opp på isen, og de største var på rundt halvannen kilo, men de fleste ble sluppet ut igjen.
Oppstrøms Høyegga dam finnes det tidvis bra med både sik, harr og lake, og ved Fåset og oppover mot Tynset kan du få sik helt opp mot tokilosklassen. Kilosharr er også innen rekkevidde. Redskap og metoder er de samme som beskrevet for Galtsjøen.
Perioden mellom 15. og 25. april er den sikreste, med mindre vannet er grumsete av nedbør eller mildvær.
Lierne
Fjellfiskerne vil føle seg hjemme i Lierne i Trøndelag. Dette er et utpreget villmarksområde som ofte kalles Alaska i miniatyr, og hit går turen på vårparten når isen stort sett er borte lenger sør. Månedsskiftet april-mai er aldri feil, men isen kan ligge lenge i høyfjellet. Både områdene i Blåfjella sør for Tunnsjøen, og Fiskløysdalen har gitt oss kvalitetsfiske, men her kan det tidvis bli folksomt, så oppfordringen er å teste noen andre plasser. Et vann de lokale anbefaler er Kjerdelsvatnet i Sørli. Her er det en solid bestand av både voksen ørret og røye. Høyfjellsområdene sør for Skorovatn er et område å merke seg. Med utgangspunkt fra RV 764 er det ikke all verdens langt inn til aktuelle områder. Andre aktuelle vann kan ligge såpass langt unna at en bør ordne scootertransport et stykke på veien. Glem ikke forlenger til isboret og ekstra skjær.
I Lierne har fisken ofte respondert bra på fôring med opphakkede reker. Stort sett har det vært tradisjonelt fiske med blink som har vært resepten, men også statisk meite har gitt fisk. Det samme gjelder fiske med mormyshka på dager da fisken er treg. Ørreten liker ofte balansepilk, og i visse vann er også røya predator, så det kan gi stor fisk.
Isesjø
Isesjø i Viken (tidligere Østfold) er et mellomstort vann med en stor bestand fisk av ymse arter. Utover en rekke karpefisker er fokuset gjerne innstilt på storvokst abbor, voksen gjedde og gjørs. Fisken kan man finne både her og der, men fiske i nærheten av frittliggende grunneområder er selvsagt aldri feil.
Å ha agnfisk i enden er kanskje mest aktuelt for gjedde og gjørs, mens abboren tas med balansepilk. Et aktivt og oppsøkende fiske har gitt meg best resultater, og i det ofte grumsete vannet har sterke farger levert bra.
På vårparten kan man oppleve at fisken jager småstimer like oppunder isen, og da kan fisket bli hektisk. På trege dager må man ofte borre og lete ganske mye, men belønningen kan bli grove abborer med herlig pukkelrygg. I utkanten av grunneområdene herjer ofte gjedda, og nede i bunnen av skrentene kan man treffe gjørsen. Greiest atkomst er ved Ise i sjøens nordende, men man må beregne en del gåing på isen. De siste vinterne har det vært dårlig is i denne delen av landet.
Tunevannet
Tunevannet ved Sarpsborg er lett tilgjengelig og huser grov abbor og gjedde, Som en ekstra attraksjon har gjørsbestanden også blomstret opp den siste tida. Her kan jagende storabbor hogge på balansen så det knaker i stikka. Min beste isgjedde fra Tunevannet var en hissig fisk på ni kilo. Av den grunn bør du bytte ut den klassiske pilkestikka med en kort stang med snelle. Jeg har opplevd fortomsky abbor, så wirefortom kan slå uheldig ut. Bruk da heller fluorkarbon på rundt 0.30 mm.
Det er noen kuperte områder rundt de to holmene i vannet, men like gjerne ser man at fisken kan stå midt utpå vannet, og gjerne i de frie vannmasser. Høytrykk og finvær har vist seg å være det sikreste, men vi har også fått bra med fisk på lettskya dager.
Ikke sjelden har man best fiske morgen og kveld, mens det midt på dagen kan være en dødperiode der fisken er mindre aktiv. Jagende fisk beveger seg raskt, så det gjelder å være effektiv mens det står på. Balansepilker på fem til ni centimeter funker som juling, og siden vannet kan være ganske grumsete, er det lurt å ha med et arsenal med sterke fager.
Unikt innhold for plusskunder: Les alt om isfiske her
