Norsk «Petter Smart-fabrikk» mot internasjonale giganter
Mens langrennsheltene slet i sporet, utspant det seg en «utstyrskrig» i kulissene
Den lille norske fabrikken på Hurumlandet ble pest i ryggen av internasjonale sportsgiganter. Slik slo de tilbake i den nye kalde krigen om skistjernenes bindinger.
14. februar 1994 danset unggutten Thomas Alsgaard seg gjennom 30 knallharde kilometer OL-løyper i sprengkulda på Lillehammer.
På ekte, norske ski, produsert på Biri, festet til støvlene med ekte norske bindinger, produsert på Klokkarstua på Hurum.
Thomas Alsgaards OL-gull var en søt revansje for de små aktørene Madshus og Rottefella.
De to fabrikkene sto så og si alene igjen etter at den en gang så store og stolte norske ski-industrien hadde brukket ryggen i konkurransen med internasjonale industrigiganter som Adidas, Salomon, Fischer, Atomic, og deres pengesterke eiere.
Men etter Lillehammer slo gigantene kraftig tilbake.
Les også: (+) «Jeg gravde meg ned. Det jeg ikke visste, var at helvetet bare så vidt hadde begynt»
Liten fabrikk
Krigen om skibindingen kan fremstå som én av de mer absurde: Millioner av kroner og enda mer prestisje er de siste 30 årene investert i utvikling av små, unnselige innretninger i plast og metall som har én oppgave: Å utgjøre en forbindelse mellom en skisko og en ski.
Før ski-VM tråkkes i gang i Oberstdorf til uken, har alle de største skiprodusentene posisjonert seg. De er knyttet til hvert sitt bindingssystem. Fischer, Rossignol, Salomon, Atomic og Madshus har i tillegg produsert skisko for å konkurrere om et av idrettsverdenens minste markeder: Langrenn.
– Jeg registrerer at de merkene du nevner har bindinger med egne merker, men hvorfor det er viktig for dem, må de nesten selv svare på, svarer Torstein Myklebostad (42), administrerende direktør i Rottefella.
I konkurransen mot gigantene har han effektive våpen: En ganske liten fabrikk, et eget laboratorium, en kreativ utviklingsavdeling samt produktutviklere og testere med kjærlighet for norsk skiutstyr, slike som Thomas Alsgaard og Øystein «Pølsa» Pettersen.
Men Rottefella har de siste tiårene opplevd svingninger så voldsomme at de ville kvalifisert til alvorlige diagnoser om det hadde vært snakk om helse. Foran ski-VM i Oberstdorf er Rottefella igjen i stand til å få konkurrentene til å klappe igjen. Hvis flaksen holder.
Les også: Fire øvelser uten utstyr som gjør deg bedre på langrenn
Heldig brudd
Én gang hadde norske Rottefella et solid grep om det norske og internasjonale markedet.
− Vi og alle andre var trygge på at skiutstyr, det var det nordmenn som kunne lage, sier Bernt Otto Hauglin, pensjonert tusenkunster og produktutvikler hos Rottefella.
− Derfor ble vi tatt på sengen.
For til vinter-OL i Innsbruck i 1976 kom sovjetiske langrennsløperne med nye bindinger, utviklet av sportsgiganten Adidas. Bindingene var så smale at de ikke skrubbet borti kanten på skisporet og bremset farten.
− Uferdige greier det ikke kom til å bli noe ut av, sa nordmenn utad.
− Men vi skjønte at vi måtte gjøre noe, sier Hauglin.
Våpenhvile
Siden midt på 1970-tallet er 12 ulike bindingssystemer for langrenn lansert. Hvert system har varianter for klassisk og skøyting.
Systemene har budt på ulike kompromisser mellom vekt, stabilitet, kraftoverføring mellom løper og ski og styring. Utviklingen har endret kontakten med skien, utslaget i frasparket og skiens retur ved fremføring av foten til nytt fraspark. I tillegg har styring av skien og kraftoverføring variert.
Den viktigste forskjellen er innfestingen av skiskoen foran skotuppen. Både «sukkerbit» eller «snabel» har vært brukt samt bøyler foran på skoen − alt i kombinasjon med større eller mindre renner under skosålen og skinner på skiene.
Produsentene av bindinger har gjerne også produsert skosåler som skofabrikanter kan bygge skisko på. Skiprodusentene har stadig større grad begynte å lage egne sko for å drive merkevarebygging og tjene penger på skosalg.
Et paradoks: I alpint der markedet er størst, passer enhver slalåmstøvel inn i enhver binding. Først nå er det mindre langrennsmarkedet i ferd med å bli samlet om én standard for selve bindingene.
For tyske Adidas hadde kapital, utviklingsressurser, markedsapparat og distribusjonsapparat som den lille, norske bindingsprodusenten på Hurumlandet bare kunne fantasere om. Til Rottefellas hell hadde Adidas også uflaks. Under OL-stafetten sviktet bindingen. Jevgenij Beljajev måtte fullføre første etappe på én ski.
Men på Hurum var alarmen gått:
− Vi justerte bindingssystemet vi hadde og reduserte bredden på bindingen fra 75 til 50 millimeter, forteller Hauglin.
På kort tid hadde Rottefella klart å slå tilbake angrepet. En slags våpenhvile fulgte.
Under Ski-VM i 1982 i Oslo kjempet Oddvar Brå og Zavjalov side om side på siste etappe i stafetten. Denne gangen holdt russerens Adidas-binding. Dødt løp mellom Brå og Zavjalov og mellom Adidas og Rottefella.
Men etter bare tre år kom et nytt angrep mot Rottefella.
Les også: (+) Ni unge skiløperne ble funnet med knuste kropper i ødemarken: Nå har det kommet en ny teori om hva som rammet dem
Fransk åpning
− Franske Salomon meldte seg på med et nytt bindingssystem. De var dyktigere enn Adidas på produktutvikling, og utgjorde en ny og langt større trussel, sier Hauglin.
Salomon-bindingen kom med en slags skinne. Fremre del av skosålen hadde et spor skinnen passet inni. Det ga stabilitet og styring.
Hauglin og utviklingsteamet søkte inn i tenkeboksen på Hurumlandet. Franskmennenes idé var god, men hvordan kunne den forbedres? Hauglins svar var systemet New Nordic Norm – NNN, som ble lansert i 1985. Den nye bindingsnormen skulle prege sporten for mange ti-år, og Rottefella ble produsent av både bindinger og skosåler som passet til bindingen.
– Og denne normen er det som gjelder fortsatt, sier Hauglin.
Mens langrennsløpere konkurrerte i sporet, løp Rottefella og Salomon om kapp til patentkontoret. Alt ble patentert. Rottefella alene var oppe i hundre patenter. Og Salomon svarte. Med produkter, pondus og penger. OL i Albertville og på Lillehammer gikk med Salomon som ledende, anført av Bjørn Dæhlie og Vegard Ulvang. Thomas Alsgaard ga Salomon en nesestyver.
Men den bare skjerpet franskmennene.
Rollebytte
Mens Rottefella levde i lykkelig uvitenhet, ble to avtaler ble inngått: I 1997 kjøpte tyske Adidas franske Salomon, som dermed fikk enda større muskler finansielt og markedsmessig. I 1999 inngikk så Salomon avtale med den østerrikske skiprodusenten Fischer. Markedet for alpinski var hovedårsaken: Der var det mye penger og reklame å hente i å tilby skientusiaster både støvler, bindinger og ski fra samme produsent. Samtidig var både franskmenn og østerrikere patriotisk anlagt, og foretrakk sitt eget lands produsenter.
Men avtalen fikk store konsekvenser også innen langrenn:
Salomon og Fischer ble enige om å bytte varer: Fischer ski ble solgt i Salomon-drakt i Frankrike og Salomon bindinger og sko i Fischerdrakt i Østerrike og andre land. Og Adidas slengte seg på.
− I Norge og USA var det fortsatt mange turløpere som sverget til Rottefella, sier Bernt Otto Hauglin.
Les også: Nye fjellvettregler: Derfor er «gå ikke alene» fjernet
Gikk over til Salomon
Men i Mellom-Europa dominerte Salomon. Under SKI-VM i Lahti i 2001 gikk én enslig norsk løper med Rottefella-bindinger. I startfeltet var det visst én russer også. Resten gikk med Salomon.
Og som ikke det var nok: Samme vinter kom Rottefellas allierte gjennom generasjoner, Alfa skofabrikk på Brandbu, med en dyster nyhet: Alfa gikk over til Salomons system.
− Vi har som målsetting å fordoble markedsandelen vår på verdensbasis i løpet av de neste fem årene, sa salgssjef i Alfa Tom Erik Braaten til Langrenn.com.
Plastflate
Utviklingen minnet mistenkelig om den som hadde knekt ryggen til de fleste norske skiutstyrsprodusentene.
− Salomon hadde den gangen en omsetning på seks milliarder kroner – vår lå på rundt 100 millioner, sier Ulf Bjerknes, direktør i Rottefella i de tøffe årene mellom 2003 og 2008.
Bernt Otto Hauglin lot seg ikke forstyrre.
Rottefella-folkene diskuterte med skiprodusenten Madshus: Var det nødvendig å la sportsbutikkene bore hull i skiene og tjene penger på å skru fast bindingene? Nei, fant de ut. De limte en plastplate på skiene og konstruert en binding som kunne skyves på plass.
Les også: (+) Guide: Slik velger du riktige truger og brede ski
I fjor høst flyttet Rottefella inn i nye fabrikk- og kontorlokaler i Lier ved Drammen. En kraftig automatisering er blitt gjennomført, men fortsatt har bedriften 46 ansatte. Tidligere sto over hundre på lønningslista.
Rottefella produserer 800.000 par bindinger i året. 70 prosent eksporteres.
Omsetning 2019: 126,4 millioner. Driftsresultat: 9,6 mill. Resultat før skatt: 8,8 mill.
Rottefella samarbeider tett med skiprodusenten Madshus.
− Samarbeidet er gull verdt for begge parter. Vi utgjør en sterk norsk enhet som byr konkurrentene på en skikkelig fight, sier Madshus-sjef Nils Hult.
Nedprioriterte langrenn
Men det var tobakksbransjen som skulle bli Rottefellas redning.
Det finske selskapet Amer forvaltet en formue bygget opp blant annet på tobakksvarer. Men tobakk var på vei ut og sportsutstyr vokste. Amer kjøpte opp østerrikske Atomic i 1995. I 2005 ville de også ha franske Salomon. Strategien var å få kontroll på produksjon av støvler, bindinger og ski i de store markedene på kontinentet, fortrinnsvis innenfor alpint.
EUs konkurransemyndigheter ga grønt lys.
Det var dårlige nyheter for dem som drev med langrenn i Salomon. De hadde levd godt på samarbeidet med verdens største produsent av langrennsski; Fischer. Nå var Fischer konkurrent. En konkurrent som ikke lenger hadde en alliert bindingsprodusent.
I begynnelsen av 2006 reiste Ulf Bjerknes til Fischers hovedkvarter.
– Jeg tilbød dem en gigantisk overgangsordning de ikke kunne si nei til, sier Bjerknes, som innrømmer:
– Det var flaks for oss at Salomon nedprioriterte langrenn så til de grader. Vi doblet omsetningen på to år – fra 100 til 200 millioner kroner i året.
Total kontroll
Plastplaten til Hauglin og Madshus åpnet for interessant eksperimentering: Bindingen kunne flyttes! Thomas Alsgaard, fersk skipensjonist og perfeksjonist, oppdaget at man kunne endre skiens egenskaper. Når han skjøv bindingen frem, fikk han bedre feste. Bakover ga bedre gli.
Høsten 2010, mens Norge forberedte seg til Ski-VM i Holmenkollen, signerte Alsgaard en patentsøknad på en binding som kunne flyttes ved hjelp av en bryter på bindingen.
Ni av ti vinnere
Hos Rottefella var man ikke opptatt av slikt. Avtalen med Fischer, Salomons kollaps og VM i Holmenkollen ble den perfekte sommerbris:
I toppåret 2011 solgte Rottefella for 236 millioner kroner. Situasjonen fra Lahti ti år tidligere var snudd på hodet: Nå var det bare to stjerner som gikk med Salomon sko og bindinger: Therese Johaug og svenske Marcus Hellner. Salomon sjanglet langs sidelinjen mens Rottefella hadde gode dager under føttene til Petter Northug og Marit Bjørgen.
Vinteren 2016 gikk ni av ti vinnere av World Cup-langrenn med Rottefella-bindinger, noterte man på Hurumlandet.
Redningen fra garasjen
− Rottefella hadde 90 prosent av verdensmarkedet. Blir man for stor, vil markedet reagere, forklarer administrerende direktør Trond Evald Hansen i Norsk Sportsbransjeforening.
Rett før jul 2016 fikk Rottefellas folk en ny perfekt storm i fjeset. De hadde ant uro: Rottefellas NNN-patenter var i ferd med å gå ut. I januar samme år hadde Salomon meldt seg tilbake i langrennsmarkedet med et nytt bindingssystem som var så likt Rottefellas at sko og bindinger kunne brukes om hverandre. Rottefella gikk rettens vei, men tapte. Før jul kom så Fischer og Rossignol med sitt nye system, basert på Rottefellas NNN-standard. Men Fischer og Rossignol hadde laget en binding som var enklere å flytte frem og tilbake for å justere feste og gli. I et marked der felleski tok av, var en slik nyvinning av stor betydning.
De to brøt med Rottefella, og avtaler for 48 millioner kroner røk for nordmennene.
– Vi måtte bare stå i det. Vi kunne ikke stoppe å investere. Rottefellas DNA er utvikling – pluss å være best på innovasjon, sier adm.dir. Torstein Myklebostad (42).
Les også: Her tar Grete farvel med hytta for aller siste gang
Rottefella i teten
For oppfinneren og Rottefella-entusiast Thomas Alsgaard kom på banen igjen med bindingspatentet han utviklet i egen garasje for 11 år siden. Rottefella slo til. «Move»-bindingen, opprinnelig designet for særinger og feinschmeckere sto foran et kjempemarked.
− Tidligere tok det i overkant lang tid før det skjedde noe. Derfor er det i dag er det ekstra gøy å jobbe for Rottefella. Den gjengen som sitter der nå vil skape noe nytt, sier Thomas Alsgaard.
Rottefella var tilbake i teten. Så lenge det varer.
− Skiglede viktigst
Øystein «Pølsa» Pettersen er testpilot for Rottefella.
– Mitt fremste mål er å bidra til økt skiglede for alle, sier 37-åringen.
Pettersen tok OL-gull sammen med Petter Northug på lagsprinten i Vancouver-OL i 2010. Idag holder han motivasjonsforedrag, lager podkaster og ikke minst tester bindinger for Rottefella.
– Det er viktig å skape skiglede for folk, uansett nivå eller alder. Derfor er jeg så fan av felleski med flyttbare bindinger. Enten du er toppløper eller på søndagstur med ungene, har du glede av dette, så du får best mulige ski.
I vinter er en ny Rottefella-binding under test med tanke på lansering til neste års OL i Kina. Testingene skjer på hemmelige steder, ofte langt inne i den norske fjellheimen.
– Vi tester ikke akkurat i Holmenkollen. Vi må holde kortene tett til brystet så ingen får tak i fabrikkhemmelighetene våre, sier Øystein Pettersen.
Pettersen konkurrerte lenge på Rossignol-ski, men gikk over til Madshus på tampen av karrieren. Nå er han også tester og utvikler for Madshus.
– Min jobb er å gi bruker-tilbakemeldinger. Jeg vet hva som fungerer og ikke, sier Øystein Pettersen.
Denne saken ble første gang publisert 10/02 2021, og sist oppdatert 14/02 2024.
