Lars Nilssens tapte paradis

Drømmevannet ble til en stinkende fiskeløs pøl

Jeg vet hvor­dan det er i stillevannsfiskerens him­mel­ri­ke. Jeg har nem­lig vært der. Det var fan­tas­tisk ... helt til Fan­den inn­tok pa­ra­dis.

Pluss ikon
FAN­DENS HÆR­VERK: På to år var mitt pa­ra­dis­tjern for­vand­let fra en sunn bio­top til en stin­ken­de, fiskelaus pøl dek­ket av et ly­se­grønt alge­tep­pe.
FAN­DENS HÆR­VERK: På to år var mitt pa­ra­dis­tjern for­vand­let fra en sunn bio­top til en stin­ken­de, fiskelaus pøl dek­ket av et ly­se­grønt alge­tep­pe. Foto: Lars Nilssen
Først publisert Sist oppdatert

Mel­lom vann­lil­je­bla­de­ne i den lil­le vika bred­te det seg re­gel­mes­si­ge vak­rin­ger som i en sam­stemt puls. De tre ør­re­te­ne var oppe fire-fem gan­ger, had­de et par mi­nut­ters pau­se før de va­ket på ny på sam­me vis; for­sik­tig, lyd­løst, men be­stemt.

LES OGSÅ: Ny standard for å måle R-verdi. Nå blir det lettere å velge riktig liggeunderlag

Va­ke­ne kom in­nen­for hver fisk sin kvad­rat­me­ter­sto­re glen­ne i vann­lil­je­sko­gen. De had­de til­sy­ne­la­ten­de hvert sitt ter­ri­to­ri­um, hvert sitt re­vir.

Jeg be­trak­tet den mer­ke­li­ge opp­før­se­len fra en li­ten høy­de vest for vika, prøv­de å finne ut hva de tok, hva som var år­sa­ken til det sære vakmønsteret. Det var knapt et in­sekt i luf­ten, og på van­net så jeg in­gen ting.

Når en ikke ser hva fis­ke­ne tar, og va­ke­ne er små og for­sik­ti­ge, er mygg­pup­per på mat­sed­de­len i ni av 10 til­fel­ler. Men det­te var noe an­net, noe jeg først fant ut da den før­s­te av de tre fis­ke­ne lå i hå­ven.

<b>STORE FISKER:</b> Sesongens første fjærmyggvak var alltid forårsaket av store fisker, som gikk inn på grunt vann tett på land
STORE FISKER: Sesongens første fjærmyggvak var alltid forårsaket av store fisker, som gikk inn på grunt vann tett på land

Gam­le og sto­re

Cock-y-bondu er en klas­sisk, eng­elsk tørr­flue, som visst­nok ble bun­det før­s­te gang for å imi­te­re en pus­ten­de skive-snegle. Det er en art som kan fin­nes i enor­me meng­der i noen vann, og dis­se må re­gel­mes­sig opp fra bun­nen og feste seg på un­der­si­den av vann­fil­men for å puste.

Da er den lett syn­lig for ør­re­ten, men umu­lig å få øye på for oss som ser vann­fla­ten oven­fra.

LES OGSÅ: (+) Gikk 670 km til fots for å finne drømmefisket på røye

Val­get av skog­fis­ke­rens mest bruk­te all­round­flue ble gjort ut av en blan­ding av frust­ra­sjon og mak­tes­løs­het. Flua mi ble tatt på det før­s­te kas­tet, uten an­tyd­ning til nø­ling fra en ør­ret som snart vis­te seg å være mye stør­re enn jeg had­de for­stilt meg.

Mel­lom oss var det minst sju me­ter siv og tettvok­sen­de vann­lil­jer. Min enes­te sjan­se var å presse stang og brems som om fis­ken var en mel­lom­laks.

Det av­sted­kom et se­ri­øst lur­ve­le­ven. Fluorkabonspissen skar vann­lil­je­ne i to som en ny­slipt ljå. Fis­ken hop­pet him­mel­høyt gang på gang, og da halv­an­nen kilo sølv­blank ør­ret traff håv­mas­ke­ne, så det ut som om noen had­de be­dre­vet hær­verk i den vest­re de­len av vika.

Som om in­gen ting had­de skjedd, gikk det bare et par mi­nut­ter før de to and­re be­gyn­te å vake. Fisk num­mer to tok like raskt og kon­tant, men var langt mind­re vil­lig til å la meg be­stem­me.

Kan­skje ikke så rart da den vei­de nær­me­re tre enn to kilo. Da jeg lan­det bes­te­far en halv time senere, så det ut som det var de­to­nert en bom­be i om­rå­det.

Med sine godt over tre kilo had­de også han gjort sitt for ikke å havne på land. Og han var en god figh­ter på tross av at han var blind på det ene øyet, og skjell­prø­ven vis­te at han var 18 år.

<b>DEN TYNGSTE:</b> Vekten viste 3,7 kilo på denne ørreten som ble født i paradiset 18 år før den lot seg lure.
DEN TYNGSTE: Vekten viste 3,7 kilo på denne ørreten som ble født i paradiset 18 år før den lot seg lure.

Grådige tullinger

Jeg vet du sit­ter med fø­lel­sen av at det­te er en opp­dik­tet fis­ke­his­to­rie. Men den er ikke det.

Den er sann – iall­fall så nær­me sann­he­ten jeg kla­rer å be­skri­ve opp­le­vel­sen jeg had­de den for­mid­da­gen i juni 2013.

Du har stør­re grunn til å und­re deg over hvor­for jeg for­tel­ler hvor his­to­ri­en ut­spant seg. Le­ser du vi­de­re skjøn­ner du hvor­for. Den på­føl­gen­de som­me­ren, og i noen år fram­over, had­de jeg de mest fan­tas­tis­ke opp­le­vel­ser en stillevannsfisker kan ha, og det mut­ters ale­ne ved et tjern så nær­me tungt tra­fik­ker­te vei­er og bon­de­går­der, at in­gen and­re flue­fis­ke­re of­ret det en tan­ke.

Det var for godt til å være sant.

Det kun­ne ikke var evig, og det gjor­de det hel­ler ikke. Jeg for­tel­ler his­to­ri­en for­di den er uen­de­lig trist, og for­di den vi­ser hvor­dan et skjørt øko­sy­stem kan bli vold­tatt av uvi­ten­het, grå­dig­het og tul­lin­ger.

Oppdaget drømmevannet ved en tilfeldighet

Som så mye an­net i li­vet kom jeg over den lil­le per­len ved en blan­ding av til­fel­dig­he­ter og nys­gjer­rig­het.

Den gam­le Citroënen min had­de gått som et ur­verk i åre­vis, men en for­mid­dag i feb­ruar, sam­me året som det sto­re sjø­slaget i vika sto, nek­tet den plut­se­lig å star­te.

Bil­nøk­ke­len fun­ger­te ikke len­ger, så den enes­te løs­nin­gen var å be­stil­le ny. Det skul­le ta tre uker – en ven­te­tid som med­før­te at jeg gikk på ski til og fra tog­sta­sjo­nen når jeg skul­le til og fra byen. Jeg valg­te for­skjel­li­ge tra­se­er og løy­per, og to gan­ger i løpt av pe­ri­oden pas­ser­te jeg et lite vann som vak­te opp­merk­som­het.

Da jeg spur­te brøyte-Per, som har vært både Vannverksjef og vei­an­svar­lig i Jevn­aker i en år­rek­ke, viss­te han lite om hvor­dan det var i dag, men da han var ung gadd de sjel­den å fiske der.

Det var så mye vann­plan­ter langs bred­de­ne at snø­ret røyk nes­ten hver gang de fikk på fisk. Det vir­ket som om ør­re­ten der had­de spe­sia­li­sert seg på å gå rett til bunns for å kjøre seg fast med det sam­me de var kro­ket.

Rykter om stor fisk

Brøyte-Per had­de rik­tig­nok hørt om noen fisker som ble halt på land, og at de var både to og tre kilo tunge.

Vel vi­ten­de om at vann som en gang var gode har en ten­dens til fort­satt å ha po­ten­si­al, tok jeg der­for tu­ren da vin­ter var blitt vår og isen var bor­te.

Før­s­te gang jeg var inn­om Hol­te­put­ten var tid­lig i mai 2013. Da så jeg ver­ken vak el­ler spor av fis­ke­re. Du vet al­le­re­de hva som skjed­de den and­re gan­gen.

<b>GODE VAK OG NAPP:</b> Det plei­de å vake be­stemt, men nå er det dødt.  
GODE VAK OG NAPP: Det plei­de å vake be­stemt, men nå er det dødt.  

Star­ten på slut­ten

Fire år senere, vå­ren 2017, mer­ket jeg at noe var an­ner­le­des. Isen gikk om­trent på sam­me tid som de to fore­gå­en­de åre­ne, og de stør­ste fjær­myg­ge­ne be­gyn­te å klek­ke en ukes tid senere.

Men jeg så bare en brøk­del av de sto­re fis­ke­ne som plei­de å sub­be tett langs bred­de­ne for å supe i seg årets før­s­te mål­tid fra over­fla­ten.

Fort­satt var det is­kaldt i van­net, og in­ten­si­te­ten både i klek­kin­ger og va­ken­de fisk va­ri­e­rer fra år til år, men et­ter det tred­je be­søket i pa­ra­di­set mitt, fikk jeg en for­nem­mel­se av at noe had­de skjedd. Jeg had­de lurt en fisk over ki­lo­en og had­de blåst en mu­lig­het på en av sam­me ka­li­ber, men det var alt.

Avslørte hemmeligheten

Jeg had­de inn­lem­met en enes­te fiske­kom­pis i min lil­le, sto­re hem­me­lig­het. Pål er en dyk­tig flue­bin­der, en sy­ste­ma­tisk fis­ker og en mann som ikke ma­ler fan­den på veg­gen før han fak­tisk vi­ser seg.

På årets fjer­de be­søk til put­ten in­vi­ter­te jeg han med. Væ­ret var langt fra ide­elt; høy klar him­mel uten en sky og en lett is­vind fra nord. Fjær­mygg­fis­ket er på sitt beste når luft­fuk­tig­he­ten er høy. Det var meldt en og an­nen byge ut­over da­gen, men hel­ler enn å vente gikk vi i gang fra mor­ge­nen av.

Det var ikke et vak å se, men væp­net med et knip­pe buz­ze­re i uli­ke stør­rel­ser og far­ger had­de Pål li­ke­vel trua. Buz­ze­re er imi­ta­sjo­ner av mygg­pup­per. De fis­kes gjer­ne på en rigg av tre flu­er og bru­kes helst når fis­ken ikke vi­ser seg i over­fla­ten.

De er ba­sert på ide­en om at mygg­pup­pe­ne nær­mest sve­ver i uli­ke vann­lag, og at fis­kens di­ett ho­ved­sa­ke­lig er mygg, selv om vi som fis­ke­re ikke ser snur­ten av ver­ken in­sek­tet el­ler fis­ke­ne.

Jeg lot Pål få om­rå­det som lig­ner en halv­øy. Selv kon­sen­trer­te jeg meg om den nord­re vika. Vann­lil­je­bla­de­ne, som senere på som­me­ren gjør fis­ket umu­lig i den­ne de­len av van­net, lå fort­satt langs bun­nen som et ly­se­grønt ap­pli­ka­sjons­tep­pe.

Tomt for fisk?

Gjen­nom det krys­tall­kla­re van­net så jeg bun­nen over det hele. Da jeg snork­let her året før, opp­da­get jeg at dyb­den var minst det dob­belt av det jeg had­de trodd, kan­skje fire me­ter på det dy­pes­te. Ver­ken gjen­nom polaroidbriller el­ler dyk­ke­mas­ke had­de jeg tid­li­ge­re sett fisk.

At jeg hel­ler ikke gjor­de det den­ne da­gen, var ikke noe be­vis på tin­ge­nes til­stand. Da Pål et­ter bare fem mi­nut­ter var i kon­takt med noe stort og tungt, kjen­te jeg hvor­dan den knu­gen­de fø­lel­sen som had­de pla­get meg den siste uken ble litt mind­re ek­kel.

Et kvar­ter og 920 gram senere var den i ferd med å for­svin­ne, og fram mot lunsj­ti­der var stem­nin­gen på topp. Regn­by­ge­ne var i an­marsj, en­kel­te mygg had­de be­gynt å sti­ge til over­fla­ten og Pål var sta­dig borti fisk. Han had­de mis­tet en på håv­kan­ten som var ve­sent­lig stør­re enn den før­s­te.

<b>IDYLLISK:</b> Holteputten før paradisets fall.
IDYLLISK: Holteputten før paradisets fall.

Fan­den med stang

I det vi var i ferd med å frisk­mel­de him­mel­ri­ket, kom han imidlertid – fan­den selv. Jeg så han kom­me over kan­ten der jeg opp­da­get de tre va­ken­de svæ­rin­ge­ne 6. juni tre år tid­li­ge­re. Had­de det ikke vært for den enor­me hå­ven han bar ut­slått over skul­de­ren, had­de jeg tatt ham for en or­di­nær fis­ker. Det var ille nok i seg selv, si­den jeg trod­de jeg var ale­ne om å dyppe snø­ret i put­ten.

Men Fan­den had­de ty­de­lig­vis vært her tid­li­ge­re. Han mars­jet be­stemt langs mot­satt bredd, bort til den lil­le brygga hvor han la fra seg hå­ven, som var minst fire gan­ger stør­re enn kol­le­ga Lenth sin vel­kjen­te bærumshåv.

LES OGSÅ: Elvas lureste fiskeplasser

«Plupp» – en 18 grams møresild traff van­net bare noen me­ter fra Pål. «Plupp» – to me­ter til høy­re den­ne gan­gen. Det nes­te kvar­te­ret fort­sat­te han å pep­re den vest­re de­len av van­net med pre­si­se kast på godt over 50 me­ter. Gjen­nom oku­la­ret i kik­ker­ten av­slør­te det seg en fo­ku­sert sluk­fis­ker, som viss­te hva han drev med. En stund lev­de jeg i den tro at han ikke had­de vært her før.

Jeg tenk­te at han var en til­fel­dig for­bi­pas­se­ren­de som fikk lyst å prø­ve slu­ken, uten anel­se om hva som lev­de der nede i vann­mas­se­ne. Men da han hå­vet fisk num­mer to, og kak­ket den i ho­det på ekte Monsen-vis, brast imid­ler­tid hå­pet.

<b>PA­RA­DIS­FISK:</b> I åre­ne før slan­gen duk­ket opp i pa­ra­di­set, do­mi­ner­te gro­ve fis­ker vakbildet un­der de før­s­te fjærmyggklekkingene den and­re uka et­ter is­gang.
PA­RA­DIS­FISK: I åre­ne før slan­gen duk­ket opp i pa­ra­di­set, do­mi­ner­te gro­ve fis­ker vakbildet un­der de før­s­te fjærmyggklekkingene den and­re uka et­ter is­gang.

Bare be­gyn­nel­sen

Mer enn 25 ør­re­ter over ki­lo­en – den stør­ste på 5,4 – for­tal­te han stolt da jeg had­de kom­met bort for å «slå av en prat». Fangs­ten han re­fe­rer­te til var de han had­de tatt på noen tu­rer i fjor høst.

Han så på meg med et und­ren­de blikk da jeg spur­te om han had­de drept alle.

– Selv­føl­ge­lig! Hvis ikke jeg had­de tatt dem, had­de and­re knerta dem. Her på Ha­de­land er det før­s­te­mann til møl­la, og vi dri­ver ikke med fang og slipp, sånn som dere flue­fis­ke­re fra Oslo, var sva­ret.

Mel­din­gen ble et­ter­fulgt av pi­ping om over hvor dår­lig det var blitt i år i for­hold til året før. Et­ter at han opp­da­get at det var fisk her, da han ba­det her i fjor som­mer, had­de han ald­ri opp­levd ma­ken til ør­ret­vann noe sted, og han had­de fis­ket mye.

LES OGSÅ: Vi har smakt på alt fra jordrotte til grevling. Hva smaker egentlig norsk natur?

Fis­ke­ren var ty­pen til å skryte på seg litt eks­tra, men li­ke­vel tvil­te jeg ikke et se­kund på ver­ken an­tall fisk el­ler vek­te­ne han re­fe­rer­te til. Full­sten­dig paff og lam­slått kjen­te jeg noe som lig­net et hat bygge seg opp. Før jeg snud­de ryg­gen til og gikk over til Pål, fikk jeg fram en ti­ra­de om hvor trang i nøt­ta det går an å være, og at det går an å vise et visst må­te­hold selv om man er bo­satt på Jevn­aker.

Den dag i dag for­ban­ner jeg meg over at jeg ikke var spiss­for­mu­lert nok, men uan­sett hva jeg had­de sagt, og hvor­dan jeg had­de for­mu­lert det, ville det nep­pe hatt noen be­tyd­ning.

Da­gen et­ter var han der igjen; den­ne gan­gen sam­men med to kom­pi­ser. I noen mi­nut­ter så jeg hvor­dan mark­tug­ger og slu­ker dek­ket det mes­te av vann­are­a­let. Den et­ter­mid­da­gen skjøn­te jeg at dje­ve­len selv ikke bare had­de inn­tatt pa­ra­di­set, men var i ferd med å ra­se­re det full­sten­dig.

Men det­te var bare be­gyn­nel­sen, og tris­te­re skal det bli.

<b>MØKK:</b> Den krys­tall­kla­re inn­løps­bek­ken 400 me­ter opp­strøms Hol­te­put­ten filt­re­res gjen­nom ku­møkk og avrenningsgjørme.
MØKK: Den krys­tall­kla­re inn­løps­bek­ken 400 me­ter opp­strøms Hol­te­put­ten filt­re­res gjen­nom ku­møkk og avrenningsgjørme.

Overgjødsling

Inn­til ett år før jeg møt­te sluk­fis­ke­ren var jeg sik­ker på at in­gen and­re fis­ke­re ante noen om det lil­le tjer­net. Det sam­me gjor­de han jeg gikk på i kratt­sko­gen ut mot halv­øya en kvelds­tur like før St. Hans i 2016.

Når to ka­rer med flue­stang i hånd går på hver­and­re 20 me­ter fra bred­de­ne til et gromvann, og det er minst en ki­lo­me­ter til nes­te vann­speil, har man et for­kla­rings­pro­blem. Man kan spille dum, el­ler leg­ge kor­te­ne på bor­det – iall­fall noen av dem. Vi valg­te beg­ge det siste.

Han had­de leng­re farts­tid enn meg og had­de sett ut­vik­lin­gen i tjer­net over tid. De siste åre­ne had­de han knapt vært inn­om, men han så en ty­de­lig ten­dens til over­gjøds­ling fra går­den noen hund­re me­ter opp­strøms.

Her had­de bon­den ut­vi­det bei­te­om­rå­det så det nå lå helt ned til bek­ken. Han had­de fått fle­re kyr, som i uke­vis hver høst had­de fri til­gang til det rennen­de van­net. Han had­de også plas­sert en ge­di­gen tal­le [av­fø­ring fra hus­dyr som er tråk­ket sam­men med strø. journ.anm.] på jor­det som ven­der ned mot det lil­le vass­dra­get.

<b>ALGEGUGGE:</b> Den grøn­ne algeguggen dek­ker nå alle gruntområdene. Vann­plan­te­ne tren­ger ikke gjen­nom og den sper­rer for sol­ly­set.  
ALGEGUGGE: Den grøn­ne algeguggen dek­ker nå alle gruntområdene. Vann­plan­te­ne tren­ger ikke gjen­nom og den sper­rer for sol­ly­set.  

Algegugge

Kon­se­kven­se­ne av over­gjøds­ling kom­mer sni­ken­de. En stund kla­rer na­tu­ren selv å ham­le opp med gri­se­ri­et, men når det bik­ker over, skjer det raskt.

Da jeg var inn­om i mai i år var det skjedd. Et ly­se­grønt, tykt alge­bel­te dek­ket en tred­je­del av det fal­ne pa­ra­di­sets vann­speil. Det var il­le­luk­ten­de snerk som ikke ble brutt ned gjen­nom som­me­ren.

Vann­lil­je­ne, som tid­li­ge­re voks­te så tett at van­net ble umu­lig å fiske fra slut­ten av juni, mak­tet i år ald­ri å tren­ge gjen­nom gug­gen, og det tid­li­ge­re krys­tall­kla­re van­net var blitt brun­ak­tig med en sikt­dyb­de på maks 30 cen­ti­me­ter.

Mas­se­drap av pre­da­tor­fis­ke­ne i et lite øko­sy­stem som Hol­te­put­ten for­ryk­ker den na­tur­li­ge ba­lan­sen som var byg­get opp over man­ge år.

Paradiset ble en stinkende pøl

Et­ter mas­sa­kren fra «Møresildkongen» var det blitt på­ta­ge­lig mer små­fisk. Bon­dens gjøds­ling bi­dro til økt pro­duk­sjon av næ­rings­dyr. Men over­do­ser, det være seg av knark el­ler gjød­sel, har som kjent en svært ne­ga­tiv virk­ning.

Det som for få år si­den var mitt livs pa­ra­dis, er blitt om­dan­net til en stin­ken­de pøl som er i ferd med å gro igjen. Og da det i fjor ble kjent at noen tul­lin­ger had­de satt ut gjed­de og mort i van­net ne­den­for, var det spikeren som luk­ket kis­ta for godt.

Når du le­ser det­te, er tro­lig alle fis­ke­ne i Hol­te­put­ten døde. Det er ved­tatt å ro­te­non­be­hand­le både den og van­net ne­den­for i håp om å unn­gå spred­ning av de ut­sat­te hvit­fis­ke­ne til van­ne­ne ned­strøms. Vann og tjern som en gang har vært gode, har en ten­dens til å kom­me til­ba­ke et­ter å ha fått lig­get brakk i noen år.

Men jeg tvi­ler på om mitt pa­ra­dis kom­mer til å gjen­opp­stå. I så fall blir det så len­ge til at jeg tro­lig har for­latt jor­den for å fiske i evig­he­tens tjern.

Artikkelen er publisert i samarbeid med Villmarksliv.