Er det vann, er det håp

Her skulle du ikke tro du fikk fisk (men det gjør du)

Det kan være fisk der hvor in­gen skul­le tru at nokon fisk kun­ne bu. Det er mu­lig du blir over­ras­ket der­som du prø­ver et kast i van­net du all­tid har gått for­bi.

Pluss ikon
<b>IKKE GÅ FOR­BI:</b> Store kul­per og lo­ner i en bekk kan gi grunn­lag for fisk i hyg­ge­lig stør­rel­se.
IKKE GÅ FOR­BI: Store kul­per og lo­ner i en bekk kan gi grunn­lag for fisk i hyg­ge­lig stør­rel­se.
Sist oppdatert

Med bak­grunn i egne er­fa­rin­ger med til­sy­ne­la­ten­de uin­ter­es­san­te fis­ke­plas­ser, skal vi her se på noen ste­der som fle­re sak­tens kun­ne dvelt litt mer ved.

<b>TEKST OG FOTO:</b> Tom Furuseth
TEKST OG FOTO: Tom Furuseth

Små vi­ker som nes­ten er av­stengt fra det øv­ri­ge van­net, bør un­der­sø­kes nøye­re. Spe­si­elt i mør­ket tren­ger ikke ør­re­ten mye vann før den lok­kes til å svøm­me gjen­nom en smal ka­nal. Og tri­ves den i det­te av­gren­se­de mil­jø­et, kan den bli væ­ren­de en god stund.

Umulig å si noe om størrelsen

På 70-tal­let be­søk­te jeg og min bror et stor­fisk­vann på Hard­an­ger­vid­da. Der lå det en tarm av en vass­pytt som had­de for­bin­del­se til res­ten av fjell­sjø­en via en nes­ten gjen­grodd at­komst. Vika var så bit­te li­ten og uan­se­lig at beg­ge ig­no­rer­te fiske­mu­lig­he­te­ne. I ste­det ret­tet vi inn­sat­sen mot sel­ve van­net.

En kveld va­ket det en fisk i vika. Ut fra plas­ket var det umu­lig å si noe om stør­rel­sen, men bro­ren min grep flue­stan­ga og ville prø­ve. Selv flir­te jeg godt, det kun­ne ikke være noe an­net enn en små­tass!

Jeg tok feil. Like et­ter­på kun­ne bro­ren min tri­um­fe­re med tu­rens flot­tes­te ør­ret. Slike his­to­ri­er leg­ger seg selv­sagt på min­net, og i åre­ne som fulg­te, var jeg all­tid inn­om den­ne vika når jeg først var i om­rå­det. Et­ter år­vis­se for­søk uten å ense fisk, kon­klu­der­te jeg med at den gam­le epi­so­den måt­te skyl­des et rent slum­pe­treff.

<b>EN OVER­RAS­KEL­SE:</b> En skum­plast­veps lur­te fram stor­fis­ken i den «uin­ter­es­san­te» vika.
EN OVER­RAS­KEL­SE: En skum­plast­veps lur­te fram stor­fis­ken i den «uin­ter­es­san­te» vika.

Fanget fisken i vakøyeblikket

Men så, nes­ten før­ti år sei­ne­re, var det du­ket for et da­ka­po­num­mer. Un­der en pau­se fra nok en fis­ke­tur i fjell­sjø­en fikk jeg lyst til å sjek­ke hvor­dan ei ny­bun­den vepse­imi­ta­sjon ville flyte. Til­fel­dig­vis skjed­de det nett­opp i den om­tal­te vika. Straks tes­ten var gjen­nom­ført og imi­ta­sjo­nen god­kjent, nap­pet jeg flua opp igjen. Da blin­ket det i bu­ken på en stor­fisk som ty­de­lig­vis var på vei mot skum­plast­vep­sen.

Jeg rig­get et ka­me­ra med fjern­kon­troll, og nes­te gang ør­re­ten gikk fem på, mak­tet jeg å fan­ge fis­ken i vakøyeblikket. Vekta stop­pet om­si­der på 1,2 kilo.

<b>TETT PÅ LAND:</b> Om nat­ta øker sjan­sen for at den beste fis­ke­plas­sen lig­ger kloss inn­til land.
TETT PÅ LAND: Om nat­ta øker sjan­sen for at den beste fis­ke­plas­sen lig­ger kloss inn­til land.

«Hemmelige» små­vann

Over alt fin­nes det små­vann – ofte navn­lø­se – det være seg opp­kom­mer el­ler kil­der med inn- og ut­løp som kan skjule spen­nen­de fiske­mu­lig­he­ter. De lig­ger i bort­gjem­te kro­ker langt av lei, men ikke sjel­den fore­kom­mer slike hem­me­lig­he­ter mye tet­te­re på enn det folk flest aner. Noen gan­ger kan man fak­tisk lure på om en­kel­te ikke ser for­di øy­ne­ne står i vei­en, men det hand­ler nok om hvor­dan vi går ut fra at sa­ker og ting skal være. Et stil­le­stå­en­de vasshøl in­gen fis­ker fra el­ler snak­ker om, gir nep­pe as­so­sia­sjo­ner om en fiske­per­le.

Fram­for alt gjel­der det å vur­de­re ør­re­tens even­tu­el­le ek­si­stens i bio­to­pen.

Re­le­van­te spørs­mål er: Fin­nes det en bekk som sann­syn­lig­gjør til­før­sel av fisk fra nær­lig­gen­de vann? Kan det en gang i ti­den ha vært satt ut fisk der som har over­levd ved egen re­pro­duk­sjon? Er det dypt nok til at det ikke bunn­fry­ser? Er ok­sy­gen­til­gangen til­strek­ke­lig? Hvor­dan er næ­rings­for­hol­de­ne?

I man­ge små­vann med gode for­me­rings­vil­kår kan over­be­folk­ning være et stør­re pro­blem, sna­re­re enn at det er fis­ke­tomt. Jeg kjen­ner til fle­re lo­ka­li­te­ter med full­kom­ne gy­te­mu­lig­he­ter, der fiske i mo­der­ne tid knapt har hatt noen be­tyd­ning. Li­ke­vel le­ver de ør­små ør­ret­be­stan­de­ne i en ba­lan­sert sam­men­set­ning av stor og li­ten fisk.

Et av mine fa­vo­ritt­ste­der lig­ger nær ei turistslepe. Tjer­nets fla­te­inn­hold kan være et par mål og be­står av grun­ne par­ti­er og en for­dyp­ning i mid­ten. For­uten et mik­ro­sko­pisk over­fla­te­til­sig, ek­si­ste­rer det in­gen syn­lig bekk ver­ken inn el­ler ut av pyt­ten, men jeg har i sei­ne­re år fun­net ut at en un­der­jor­disk ka­nal an­ta­ge­lig sør­ger for en be­gren­set inn­vand­ring av fisk når for­hol­de­ne til­la­ter det. Her har jeg tatt ør­ret på over tre kilo.

<b>BI­TE­VIL­LIG:</b> Ør­re­ten er ofte mer bi­te­vil­lig i bio­to­per med lavt fiske­press.
BI­TE­VIL­LIG: Ør­re­ten er ofte mer bi­te­vil­lig i bio­to­per med lavt fiske­press.

Uan­se­li­ge bek­ker

Bekke­fiske er noe man gjer­ne for­bin­der med barn­dom­mens fiske. Og hvis vann­strøm­men bare hu­ser sta­sjo­næ­re små­pin­ner som ikke en­gang når hund­re gram, er det for­ståe­lig at sports­fis­ke­re med am­bi­sjo­ner skyg­ger ba­nen.

Ri­si­ko­en for at man «går over bek­ken et­ter vann» er like fullt til ste­de. Ør­re­tens vekst­has­tig­het og stør­rel­se er for en ve­sent­lig del be­stemt av mil­jø og næ­rings­til­gang. Et­ter­som sto­re kul­per og lo­ner med dy­pe­re par­ti­er nær­mer seg van­ne­nes næ­rings­grunn­lag, kan det­te ab­so­lutt gi mu­lig­he­ter for fisk av et hyg­ge­li­ge­re for­mat. Sær­lig hvis en­kelt­in­di­vi­der har fått lov til å re­gje­re ale­ne i hø­le­ne. I mot­satt fall blir det fort plass­man­gel og kon­kur­ran­se om mat­fa­tet.

De vir­ke­li­ge aha-opp­le­vel­se­ne er nok for­be­holdt si­tua­sjo­ner der bek­kens egen­ska­per ba­ner vei for at ør­ret fra til­lig­gen­de vann kan vand­re opp, el­ler for den saks skyld slip­pe seg ut, i bek­ken. En grunn­ei­er jeg traff, for­tal­te at han i pe­ri­oder in­spi­ser­te ut­falls­bek­ken i et av hans tjern. En av­sats skap­te et hin­der for ut­vand­ren­de fisk når den skul­le re­tur­ne­re til van­net hvor den kom fra. År­lig pluk­ket han opp fle­re stor­fis­ker fra en li­ten kulp i bek­ken og frak­tet dem for hånd opp i tjer­net igjen.

Det er i før­s­te rek­ke ved flom­lig­nen­de vann­stan­der at den gy­te­kla­re stor­fis­ken kan over­ras­ke med et slikt be­søk, og da for­trinns­vis i slut­ten av au­gust el­ler be­gyn­nel­sen av sep­tem­ber. Med det sam­me vann­stan­den syn­ker for­svin­ner den fra bek­ken igjen.

<b>SMÅ BEK­KER:</b> Du må ikke nød­ven­dig­vis gå over bek­ken et­ter fisk. 
SMÅ BEK­KER: Du må ikke nød­ven­dig­vis gå over bek­ken et­ter fisk. 

Va­riab­le hot­spots

Un­der en he­te­som­mer for noen år si­den ble det fra man­ge hold for­mid­let at fis­ket i et be­stemt vass­drag len­ge had­de vært elen­dig grun­net en alt­for høy vann­tem­pe­ra­tur. Alle ven­tet på vær­for­and­rin­ger, mens min fiske­iv­ri­ge sønn sta­dig for­ny­et mo­ti­va­sjo­nen. Og en dag kom gjen­nom­brud­det; fis­ke­ves­ka var full da han kom hjem. Had­de bet­tet en­de­lig star­tet?

Nei, egent­lig var det mes­te som før. For­kla­rin­gen lå i plas­sen han had­de fun­net. Med tem­me­lig god pre­si­sjon måt­te red­ska­pen pre­sen­te­res i en om­krets på et få­tall kvad­rat­me­ter. Nys­gjer­rig­he­ten min fikk meg til å låne en båt for å ta hot­spo­ten nær­me­re i øye­syn. Det vis­te seg at en mar­kert for­dyp­ning på bun­nen sør­get for ei lom­me med ned­kjølt vann. Der­med ble det­te et at­trak­tivt om­rå­de for ør­re­te­ne i var­men.

Når vann­mas­se­ne er ned­kjølt, kan vi på sam­me måte, men med mot­satt for­tegn, finne ni­sjer med varm­ere vann som til­trek­ker fis­ken. Både vann­lag i over­fla­ta, grun­ner, el­ve­mun­nin­ger og så vi­de­re kan være eks­emp­ler på det­te.

Næ­rings­vand­ring i for­bin­del­se med lo­ka­le masseklekkinger av in­sek­ter vil også kun­ne føre til uven­te­de hot­spots, men det be­hø­ver ikke gå lan­ge stun­den in­nen fis­ken igjen har for­delt seg over stør­re om­rå­der. Pa­ro­len må bli: Ut­nytt mu­lig­he­ten når den er der. 

Vik­tig å ten­ke på

● Vær ob­ser­vant, og kikk et­ter vak el­ler and­re tegn til fisk. Bruk po­la­roid­bril­ler. Sjekk fly­fo­to på for eks­em­pel kart.finn.no for å av­dek­ke in­ter­es­san­te bunn­for­hold.

● Ikke vær redd for å prø­ve nye ste­der selv om de vir­ker idio­tis­ke.

● Ut­ford­ren­de ter­reng­for­ma­sjon kan gjø­re at noen fis­ke­plas­ser rett og slett ikke har blitt opp­da­get. Glem li­ke­vel ikke at du også skal få fis­ken på land. Hvis for­hol­de­ne sann­syn­lig­gjør at man mis­ter den, er det bedre å la være.

● Husk at ør­re­ten er en vand­rer som, av­hen­gig avytre forholdd kan duk­ke opp på helt spe­si­el­le ste­der til be­stem­te ti­der. I teo­ri­en kan en god hot­spot være god bare noen få gan­ger i året el­ler enda sjeld­ne­re.

● Ør­ret­be­stan­der i bio­to­per som and­re har over­sett, kan ofte være mer bi­te­vil­lig i for­hold til ste­der med høyt fiske­press. Ha li­ke­vel tål­mo­dig­het, op­ti­malt fis­ke­bett kre­ver fort­satt guns­ti­ge vil­kår rent tem­pe­ra­tur- og vær­mes­sig.

● Vis må­te­hold i små, iso­ler­te lo­ka­li­te­ter. Kan­skje er den sto­re rug­gen av­gjø­ren­de for en god be­stands­sam­men­set­ning.

● Hvis du er heldig og fin­ner en uvan­lig god fis­ke­plas, be­var den som din egen lil­le hem­me­lig­het. Når «alle» vet om den for­svin­ner mye av sjar­men.

Artikkelen ble opprinnelig publisert i Alt om Fiske

Denne saken ble første gang publisert 18/11 2019, og sist oppdatert 15/11 2019.

Les også