FØRSTEHJELP
Therese og Fredrik opplevde alle foreldres mareritt. Nå har de en innstendig oppfordring til alle som omgås små barn
I ettertid har flere sagt at de tror de ville ha stivnet fullstendig i en slik situasjon. Therese og Fredrik er overbevist om at kunnskapen de har bidro til å redde sønnens liv.
– Det startet som en hvilken som helst hverdagsmorgen hjemme hos oss rundt kjøkkenbordet. Mens jeg sto ved kjøkkenbenken og ordnet med noe, satt mannen min sammen med guttene våre og spiste frokost og småpratet, forteller Therese Skavhaug (27).
Hun bor sammen med mannen Fredrik (35) og de to barna Henrik (2) og Håkon (1) i Alta.
Da minstemann fikk første bit av brødskiven sin, begynte han plutselig å gråte etter kort tid, og foreldrene forsto raskt at noe ikke stemte. Likevel tok det noen sekunder før alvoret gikk opp for dem.
– Vi oppdaget at han slet med å svelge den lille brødbiten. Han ble veldig utilpass, fortsatte å gråte, brakk seg flere ganger og snart endret hudfargen hans seg drastisk. Han spente kroppen fordi han ikke fikk nok luft til å puste ordentlig, samtidig som noe gjorde forferdelig vondt, sier mammaen.
– Vi forsto ikke hva som var galt, og hva som plaget ham. Vi trodde jo bare at han som vanlig hadde fått en liten bit av brødskiven sin fra pappaen, legger hun til.
Foreldrene skjønte at dette ikke var noe den lille gutten deres var i stand til å ordne opp i selv, og tok ham fort ut av stolen. Mammaen slo nummeret til 113, og fortalte at 1-åringen hadde satt noe i halsen og ikke klarte å puste.
– Jeg fikk beskjed om at gråten hans var et godt tegn, siden det betød at han i alle fall fikk puste, og det stolte jeg på. De skulle likevel sende en ambulanse, og ba meg ringe opp igjen dersom situasjonen forverret seg i mellomtiden.
Les også: Når skal man gi paracet og når skal man ringe legevakta? Dette bør småbarnsforeldre vite
– Nå mister vi ham!
Etter hvert som minuttene gikk, gråt Håkon sjeldnere og sjeldnere.
Snart fikk han en blåfarge i huden, og ble hoven rundt både øynene og munnen. Det var helt tydelig at den lille kroppen var fullstendig utmattet, og at han slet voldsomt med å holde seg våken.
– Panikken slo for alvor inn over oss etter nærmere åtte minutter. Da gikk det opp for oss at sønnen vår hadde vært ganske lenge uten tilstrekkelig med oksygen, og at han begynte å bli utmattet som følge av det.
– Da kjente jeg en stund på at jeg selv slet med å trekke pusten, og tenkte at nå mister vi ham. Da kom både tårene og den voldsomme redselen hos meg. Heldigvis klarte pappaen å holde fokus fremdeles, og fortsatte uten stopp med å gi førstehjelp, forteller Therese.
Hun beskriver hvordan de holdt på med førstehjelp i rundt 10 minutter fra start til slutt - noe som føltes som en hel evighet mens det stod på.
Hjelpen gikk ut på at de la Håkon på magen over fanget deres, med ansiktet vendt nedover mot gulvet.
Med flat hånd startet de med å slå ganske hardt mellom skulderbladene, for å prøve å få opp det som satt fast. Samtidig gjorde denne stillingen at han fikk et trykk mot magen.
– Jeg rev også av strømpebuksen hans, slik at jeg kunne ha kontroll over fargene på føttene hans i forhold til oksygenmetningen. I tillegg holdt vi ham også en del i stabilt sideleie bærende i armene våre, siden han da klarte å få litt luft og det virket som om han beholdt roen i den stillingen. I ettertid har jeg tenkt at det nok kan ha hatt med stilken å gjøre, og måten den lå fast i halsen på.
Det var først da Håkon forsvant helt fra foreldrene, og ble slapp i hele kroppen, at stilken kom opp.
Mammaen så at han hadde noe i munnen som han ikke klarte å spytte ut. Hun stakk derfor fingrene i munnen til sønnen.
– Jeg ble så overrasket da jeg oppdaget at det var en druestilk som var der. Den var hard og spiss, og på størrelse med en 10-kroning. Med små barn i huset støvsuges gulvet veldig ofte for små ting. Denne stilken må ha vært bortgjemt i en krok, og Håkon med sin nysgjerrighet på alt fikk tak i den og puttet den i munnen.
– Øyeblikket da vi forsto at alvoret var over, og at vi faktisk hadde klart å redde den lille sønnen vår, kan knapt beskrives. Lettelsen var helt enorm. Adrenalinet pumpet lenge i kroppen, og det tok tid å lande ordentlig. Vi hadde vært så ubeskrivelig redde, sier Therese.
Les også (+): Jeg trodde det var datteren min som var syk. Men det var egentlig meg
«… I dag har vi fått oppleve alle foreldres mareritt. 1-åringen hadde satt en druestilk fast i halsen. Han krommet hele kroppen fordi han fikk for lite luft. Vi ringte ambulansen, og fortsatte med førstehjelp for å prøve å få ut det som han hadde i halsen.
… Etter hvert som minuttene går, skriker han sjeldnere, blir blåere i huden, hoven rundt øyne og munn, og helt utmattet. Han klarer nesten ikke holde seg våken. Jeg ringer på nytt, ber dem sende med adrenalin og sug fordi han brekker seg så kraftig, og det kommer enorme mengder med slim. Jeg trodde kanskje det var slimet som gjorde at han ikke fikk puste.
… Men, etter hvert som han ikke har mer krefter igjen, og kroppen blir slapp for et øyeblikk, får han noe opp i munnen i det han kvikner til igjen. Jeg putter fingrene mine inni munnen hans for å ta det ut, og da ser vi at det er en ganske stor druestilk.
… Over 10 minutter med førstehjelp måtte til for å få den store stilken ut. Heldigvis var begge vi foreldre hjemme, og vi kan begge førstehjelp. Om det ikke hadde vært for den jobben vi gjorde, så tror jeg faktisk ikke Håkon hadde levd nå.»
Dette innlegget postet Therese Skavhaug (27) på Facebook en dag i slutten av februar.
Kunnskap redder liv
Kunnskap innen førstehjelp gjør at man i situasjoner som dette nærmest automatisk gjør de rette tingene, mener mammaen. Ikke minst er det lettere å beholde roen, fordi man kjenner på en viss kontroll underveis.
– I vårt tilfelle er vi begge godt kjente med førstehjelp, siden Fredrik jobber i brannvesenet og jeg innen helsevesenet. Senest i desember var jeg på et kurs. I ettertid har flere sagt til oss at de tror de ville ha stivnet fullstendig i en slik situasjon, og ikke visst hva de skulle gjøre.
– Dette er vel noe man aller helst vil unngå, for det er alltid bedre å gjøre noe enn ingenting. Jeg vil innstendig oppfordre alle som omgås barn - enten det er foreldre, besteforeldre eller ansatte i barnehage, skole eller fritidsaktiviteter, til å lære seg førstehjelp. Denne kunnskapen redder liv.
Tobarnsmammaen legger ikke skjul på at hendelsen i ettertid har ført til at hun tenker og grubler mer på situasjoner som sønnen kan komme utfor både hjemme, i barnehagen, ute eller på besøk hos andre. Som 1-åringer flest putter han det meste i munnen.
– Det er så viktig at vi voksne er oppmerksomme, og passer på at det ikke er noe smått som kan svelges, for det er så fort gjort for de små barna. Ansvaret og frykten jeg kjenner på, vil følge meg så lenge barna er små og denne opplevelsen sitter friskt i minnet, sier Therese ærlig.
Denne saken ble første gang publisert 18/04 2023.
