Trygg og robust
La oss huske på dette – når vi foreldre er så slitne at vi nesten gir opp
I perioder er vi foreldre «som bare er der». Sånn vil det ikke alltid være. En dag vil barnet se deg som menneske.
«Det skjer noe akkurat nå. Som om datteren min begynner å se at jeg har vært der for henne. Hun anerkjenner at jeg fikk til dette alene.»
Det sa skuespiller Line Verndal da jeg, som journalist, gjorde et portrettintervju med henne for en tid tilbake.
Line har vært alene med henne siden datteren var liten – og alle som har vært aleneforeldre, vet at det kan være en prøvelse.
Vel, én eller to foreldre: Å være forelder kan i perioder være heftig – uansett. For barna våre ser oss ikke alltid som mennesker. For dem er vi foreldre.
I perioder er vi foreldre «som bare er der». Da trenger vi å minne oss selv om at barna en dag vil se oss som mennesker. Det skjer ofte i slutten av tenårene.
En del foreldre opplever da at barna i større grad ser hvem de er og anerkjenner dem – og det at foreldrene har vært der for dem.
Kjersti Salvesen har jobbet som foreldrelivs- og relasjonsjournalist i over 20 år, og har skrevet flere bøker, blant annet om relasjoner med barn. Er utdannet journalist, har senere studert kommunikasjon og samfunnskontakt.
Har snart fullført en treårig EQ-terapeututdannelse ved EQ Institute i Oslo, som er godkjent som et alternativt behandlingstilbud fra Helsedirektoratet.
Kjersti bor i Asker utenfor Oslo og har tre barn og ett bonusbarn.
Et tålmodighetsprosjekt
Å være forelder er et tålmodighetsprosjekt over mange år. Psykolog Hedvig Montgomery har sagt at det tar 20 år.
En annen fagperson har uttalt at hvis vi gjør en god jobb, tar det 20 år å bygge et robust og trygt menneske. Og at dersom vi ikke evner å gi barnet det det trenger, kan barnet bli et livslangt prosjekt.
Som foreldre trenger vi å stå stødig i stormer, uvær, møkkavær, sprengkulde, tåke og gråvær år etter år. I tillegg kommer heldigvis solskinn, fønvind, sommerbris, nysnø og duggfriskt regn.
Vi trenger å akseptere at det vil komme perioder der vi som foreldre er fortvilte og redde. Det vil komme faser der vi er sinte og forbanna. Det vil komme dager der vi føler oss ubrukelige og skamfulle.
Som foreldre vil vi møte kritikk – fra egne barn – og fra andre som vurderer oss og har meninger, enten det er partneren/ekspartneren, barnehage, skole, andre foreldre, egne foreldre, svigerforeldre …
Vi vil oppleve stunder der vi føler at vi kommer til kort og har lyst til å gi opp.
Et langsiktig perspektiv
For å kunne stå stødig som foreldre i de mest krevende fasene og på de såreste og vanskeligste dagene, kan det hjelpe å ha et langsiktig perspektiv: Å vite at det vonde vil bli bedre – og at det som er fastlåst vil løsne.
Men én ting er å vite dette. Ofte vil vi gjerne gjøre noe også. Noen ganger kan vi gjøre noe. Andre ganger er det ikke sikkert at vi skal gjøre så mye.
Det kommer selvsagt helt an på alder, hva barnet ditt opplever og en rekke andre forhold. Det jeg kan si generelt, er at det å selv stå stødig når barnet har det krevende eller opplever at alt rakner, vil være en enorm ressurs for barnet.
Vær en barnet kan lene seg på
Barn trenger voksne som validerer følelsene deres. Det innebærer hjelp til å sette ord på følelsene. Det barna derimot ikke trenger, når de selv har det vanskelig, er voksne som «graver seg ned» sammen med dem.
Hvis vi selv mister grepet, oversikten, motet og troen på noe bedre, hvordan skal da barnet tro på en endring?
Med det mener jeg ikke at vi bare skal være positive og be barnet smilet til verden når alt ser mørkt ut. Barnet trenger derimot at vi står så stødig som mulig, og er sammen med dem, i det vonde de erfarer.
Dette er ingen enkel oppgave, men ved å ta ansvar for våre egne følelser, vil vi gradvis bli tryggere, samt mer robuste og innsiktsfulle foreldre, som barna våre kan lene seg på når det trengs.
Les også (+): – Min datters bordplassering gjorde meg ulykkelig
Ikke slipp barnet
Så la oss huske på dette – når vi er så slitne at vi nesten gir opp: Det kommer en dag der barna vil se oss for de menneskene vi er.
Da vil du få igjen for den jobben du har gjort med deg selv – og den innsatsen du har gjort for barnet ditt.
Ikke slipp barnet, ikke gi opp eller skyv det bort når det er komplisert.
Det er modig å være nær, pleier jeg å si: Ikke bare når livet er godt, men også når det er smertefullt – og barnet viser deg sinne, trass, kulde og frustrasjon, når det er skamfullt, sårt og redd.
En dag vil barnet takke deg for at du var der. Også da hun/han hadde det vanskelig og oppførte seg «som verst», men trengte deg som mest – slik at barnet fikk muligheten til å bli en trygg voksen.
