Har kjempet barnas sak i 70 år
Kari Killén (89) er bekymret for dagens barn: – Jeg er redd de betaler en høy pris for likestillingen
Kari Killén mener at livet var enklere før og føler seg privilegert som når hun tenker tilbake på sin egen barndom. Hun er redd dagen barn opplever for mye stress.
Kari Killén (89) er klinisk forsker og sosionom – og veldig engasjert i det hun driver med.
– Vi har aldri visst mer enn vi vet i dag, og fagfeltet har aldri vært mer spennende – så jeg kan ikke gi meg nå, sier hun bestemt.
Kari har en 70 år lang karriere innenfor barne- og familievern, barne- og voksenpsykiatri bak seg.
Hun har skrevet flere bøker og fått Kongens fortjenstmedalje for sitt arbeid.
Hjemmet fikk så vidt klemt inn et møte hjemme hos Kari, som bor i et tre-etasjers hus sammen med ektemannen Tore i Oslo. Sammen jobber de med nok en ny bok.
Sosionom, kliniker og forsker emeritus ved NOVA (Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring).
Har lang erfaring innenfor barne- og voksenpsykiatri, samt familierådgiving – og har undervist helse- og sosialarbeidere
i Norden og internasjonalt.
Nylig var de på fjelltur med familien – og snart reiser Kari til Danmark der hun underviser ved en tverrfaglig videreutdanning for alle som jobber med foreldre og barn som strever.
Samme dag som hun lander i Norge igjen, skal hun holde foredrag om barn og fosterforeldre på Gardermoen.
Det er nesten vanskelig å ta innover seg at hun snart fyller 90 år. Hun har riktignok et kranglete kne, medgir hun. Det tar 89-åringen på alvor og gymmer hver dag.
– Jeg gjør noen øvelser jeg vet er gode for bena, sier Kari og byr på svart kaffe oppe i stuen i tredje etasje.
Ingen grunn til å gi seg
– Hvor lenge har du tenkt å fortsette å jobbe?
– En kollega av meg sa at så lenge det ringer i telefonen, er det ingen grunn til å gi seg, svarer Kari og ler hjertelig.
– Jeg er opptatt av å få litt mindre å gjøre fremover for å redusere presset. Men jeg vil nok fortsette å jobbe så lenge det ringer, samtidig som jeg ønsker å ha tid til å være sammen med barn, barnebarn og oldebarn. Jeg trenger å finne en god balanse, sier Kari.
Hun har selv to barn, to barnebarn og to oldebarn, mens Tore, som hun har vært gift med i 25 år, har tre barn og tre barnebarn.
– De fleste av mine bor i Danmark. Tore sine bor heller ikke i nærheten, så jeg hører ikke til de i venninnekretsen som kan hente barne- og oldebarn i barnehagen. Det blir lange weekender sammen med familien i stedet, sier Kari.
Dagen før var hun ute og kjøpte en anorakk til oldebarnet på 12 år i Danmark.
– Han synes det er vanskelig å forstå norsk og har spurt om vi kan snakke engelsk sammen, så det gjør vi, sier Kari og smiler varmt.
Livet var enklere før
89-åringen mener hun er privilegert som vokste opp under krigen.
– Det høres kanskje litt rart ut, men jeg hadde en enkel, hyggelig og beskyttet barndom. Når det gjelder relasjoner, aktiviteter og glede hadde jeg alt jeg trengte og vel så det, sier Kari.
Hun kjente alle barna i nabolaget. De syklet om somrene og var ute med sparkstøtting vinterstid.
– En styrte og en satt bak, ja vi kunne få både tre, fire og fem barn på en sparkstøtting.
Hun mener samfunnet er langt mer belastende for de som vokser opp i dag, blant annet fordi sammenligningen står så sterkt. Spriket mellom velstående familier og de som lever i fattigdom har økt.
– Det var ikke så mye sammenligning tidligere. Under krigen var det ingen som hadde så mye. Det var vanskelig å få kjøpt tøy, men barn arvet fra hverandre – så vi hadde det vi trengte. Livet var enklere, sier hun.
Kari vokste opp i Drammen, men om somrene dro de til Numedal fordi moren hennes kom fra Kongsberg.
– Her så jeg barna løpe rundt i mine klær, minnes hun og legger til at moren var flink til å reparere slitte eller ødelagte klær. Plaggene ble alltid ble gitt bort når Kari og søsteren hadde vokst fra dem. Hun opplever at dagens barn er styrt av mobiltelefonen fra de er ganske små – og at påkledningen er preget av hva som er moderne.
– Det styrker belastningen for de som har mindre. Sammenligning kommer inn i så mange sammenhenger i dag. Vi får verden inn på en annen måte. I min barndom hadde vi kun en radio i kjelleren som de voksne hørte på.
Les også: Barnepsykolog: – Det er som om det har blitt en trend å ha det tøft som forelder
Morsomt på skoleveien
– Vi kjørte ikke så mye bil da jeg var liten. Barn ble ikke kjørt til og fra, og det var ingen elsparkesykler. Jeg er litt bekymret for at en del av dagens barn går glipp av muligheten til å finne gleden over å være i fysisk aktivitet, sier Kari, som selv måtte gå til skolen fra hun var seks år gammel.
Det var to–tre kilometer å gå, men barna gikk sammen og hadde det morsomt på veien.
– Det var mørkt om morgenen, og fordi alle var pålagt å ha blendingsgardiner, var det heller ingen vinduer som lyste opp for oss.
Kari husker godt da familien skulle flytte fra Bragernes til Konnerud utenfor Drammen. Hun var seks–syv år, og de hadde leid en leilighet litt utenfor byen for å være trygge fra krigen.
– Vi hadde lånt en stor lastebil for å få med oss alt til Konnerud, der vi skulle få skiløyper rett utenfor døren. Fortsatt kan jeg se for meg det oransje kjøkkenbordet vårt, som jeg syntes var så fint, og de gammeldagse pinnestolene inne i den store bilen. Jeg syntes det var spennende – og gledet meg til å flytte. Dessverre ble det kortvarig, fordi tyske soldater skaffet seg oppholdssted like i nærheten. Da dro vi hjem igjen, sier Kari.
– Var det noe i din egen barndom som var med på å vekke engasjementet ditt for barn som har det vanskelig?
– På slutten av barneskolen ble jeg bevisst på at ikke alle barn var like privilegerte som meg. I klassen min gikk det tre barn som bodde på barnehjem. De kom på skolen i barnehjemmets stripete forkledekjoler og var ofte med meg hjem for å leke, sier Kari og fortsetter:
– Mor ble provosert over at de måtte gå i disse klærne på skolen og tok kontakt med bestyrerinnen. Hun sa hun kunne hjelpe, hun hadde noen klær liggende som barna kunne få, sier Kari, som syntes det var flaut at moren blandet seg inn og bestemte over andre.
I ettertid syntes hun det var fint.
Mye tøys og tull
Selv passet Kari barn fra hun var syv-åtte år gammel.
– Jeg har alltid vært opptatt av barn, og minnes at mange påpekte det at jeg var betrodd til å være barnevakt da jeg var så ung, sier hun.
For et par år siden ringte en mann på døren. Kari visste hun hadde sett ham et sted – og det viste seg å være et av barna hun passet i barndommen.
Da Kari gikk på videregående skole, hadde hun ikke en alvorlig tanke i hodet, ifølge henne selv.
– Jeg hadde ikke annet å tenke på enn tøys og tull. Jeg så bare frem til å være sammen med venninnene mine i friminuttene. Det resulterte i dårlig artium, sier Kari lattermildt.
Etter russetid og siste eksamen startet Kari og seks venninner en vinklubb. De ble enige om at de aldri skulle servere noe finere enn seks kroners rødvin og ost – fordi de ikke ante noe om hvor god råd hver enkelt kom til å få.
– Nå er det bare tre av oss igjen. Vi treffes fortsatt. Ikke lenger med seks kroners rødvin, men på kafé slik at ingen av oss trenger å forberede noe, sier hun.
Men tilbake til russetiden.
– Jeg ville egentlig begynne på lærerskolen, men det krevdes gode karakterer for å komme inn den gangen, og det hadde jo ikke jeg. I stedet gikk jeg rett fra russestyret til en jobb på et av Nic Waals første behandlingshjem. Nic Waal var lege og psykiater – og kjent som en av Norges første psykoanalytikere, forteller Kari.
Les også (+): Line og Bjørn Vidar hadde tatt et valg om å ikke få flere barn. Så skjedde det utenkelige
Dro til Chicago
Nå ble Karis engasjement for sårbare barn vekket for alvor.
– Jeg ble kjent med så mange barn som strevde – og ble bevisst at jeg måtte lære mer.
– Jeg dro til biblioteket og fant en bok skrevet av direktøren ved barnepsykiatrisk avdeling ved Universitetet i Chicago. Jeg skrev til ham fordi jeg trengte å lære mer. Han svarte meg og spurte om jeg hadde master eller bachelor, noe jeg ikke engang hadde hørt om på den tiden, sier Kari lattermildt.
Hun svarte at hun ikke hadde høyere utdanning ennå, men at hun var glad i barn og ønsket å komme «ordentlig i gang».
– Jeg dro til New York med «Stavangerfjord» og videre derfra med buss til Chicago. Da uken var omme, ble jeg tilbudt en utdanningsstilling fra «i morgen».
Innførte ny teori
– Jeg ble en del av et krevende fagmiljø. Vi hadde knapt fri.
Hun ble i Chicago i to år.
– Jeg var i tvil om jeg skulle fortsette. Direktøren sa at de ville ha meg der lengre, samtidig som han rådet meg til å dra hjem til Norge dersom jeg hadde venner og familie jeg var glad i, sier Kari.
Hjemme på sommerferie, dro hun innom sin gamle arbeidsplass, Nic Waals Institutt, for å få råd til hva hun burde gjøre.
– Nic Waal sa at jeg burde bli her, forteller Kari, som landet på å bli i hjemlandet.
Hun bestemte seg for å studere ved Norges kommunal- og sosialskole for å bli sosionom – og deretter gikk det slag i slag. Hun var blant annet med på å bygge opp landets første familiekontor, på Sagene i Oslo.
Åpenhet og respekt
– Hva er det viktigste livet har lært deg?
– Mye av det jeg har lært i yrket mitt, er også det viktigste jeg har lært som menneske. Å kunne se andre innenfra og seg selv utenfra er noe av det aller mest betydningsfulle. Jeg er opptatt av betydningen av gode relasjoner, sier Kari.
Hun mener gode relasjoner i livet betyr alt, og sier at det å ha en god relasjon til seg selv er en forutsetning.
Fordi Kari vet så inderlig godt hva betydningen av gode relasjoner betyr, er hun bekymret for at mobiltelefonen tar så stor plass i livet til mange barn og ungdommer i dag.
– Mange snakker med venner på nettet som de ikke aner hvem er. De ber mobilen om råd – og dyrker influensere, noe som går på bekostning av tid og kvalitet i nære relasjoner. Derfor er jeg opptatt av barnehagelærer- og lærerrollen – og hvor viktige roller de spiller i barns liv.
– Hva mener du er nøkkelen tile et godt og innholdsrikt liv?
– De første tre årene er avgjørende for å utvikle evnen til å forstå andre og oss selv. Jeg vil ikke gi småbarnsforeldre dårlig samvittighet, men jeg drømmer om at barn fikk være hjemme, eller i en mindre gruppe med nære relasjoner de første par årene – istedenfor i en stor barnehage, svarer Kari.
Hun understreker at hun forstår at det kan bli økonomisk utfordrende for mange.
– Det er dyrt å bo i Norge, og mange kan nok ikke tillate seg å ikke jobbe i barnas første leveår. Jeg er redd barna betaler en høy pris for likestillingen. Barna trenger personale som kan kompensere for det tapet det er for dem når foreldrene er borte på jobb. Samfunnet trenger barnehagelærere som går inn som kompletterende og kompenserende omsorgspersoner, sier Kari.
