«Jeg skammer meg. Skal barnet se mammaen sin så svak? Mammaer skal jo ikke være sånn?»
Når tobarnsmammaen får anfallene, kjennes det innvendig ut som om hun skal svime av eller bli gal. Hun har vært opptatt av å forklare barna hva som skjer for å ufarliggjøre situasjonen og unngå å skape frykt.
«…Svetten renner, synet går i tunnel. Jeg tar tak i hånden til barnet mitt, og går til det offentlige toalettet på kinoen. Shit, det var mange folk der, mamma må bare en tur på do.
Barnet mitt vet hva som skjer. For dette er ikke første gang hen ser meg ha angst.
Jeg skammer meg. Skal barnet se mammaen sin så svak? Mammaer skal jo ikke være sånn?
Men, så kom jeg på at hen ser jo meg kjempe. Kjempe gjennom denne dritten. Når det så og si går over - kan vi fortsette. Det er jo nesten en superkraft i seg selv?
Jeg sto gjennom angsten i dag også - på do. Nå er jeg veldig, veldig sliten. Det mange ikke er klar over, er hvor enormt mye energi angst tar. Både før, under og etter.»
Dette skrev Marit Bakkli (27) på @maritbakkli for et par måneder siden. Sammen med forloveden Gøran og de to barna på ni og fem år bor hun på Ler, litt utenfor Melhus kommune i Trøndelag.
– Jeg gikk i 1. klasse på videregående skole da jeg fikk et angstanfall foran mammaen min. Jeg hadde så smått hatt slike før, men uten å fortelle om det. Nå tok vi det på alvor, og dro til legen samme dagen.
– På dette tidspunktet visste vi ikke hva angst var. Jeg fikk noen samtaler med en utrolig flink lege, og ble henvist til barne- og ungdomspsykiatrien (BUP).
– Et angstanfall hadde som regel alltid bygd seg opp over noen timer, og gjorde meg redd. Det ga hjertebank, nunmmenhet, tunnelsyn, pustevansker, skjelvinger og svimmelhet, sier Marit åpenhjertig.
Angstanfall bygger seg opp
Selv om hun i dag kjenner igjen anfallene, og vet hva det dreier seg om, beskriver hun at hun etterpå er et vrak. Psykisk er det helt kaos.
– Det som trigger det er om jeg må gjøre noe som krever planlegging alene, og spesielt om jeg må ut av huset. Stressende situasjoner, og sosiale situasjoner, er aller verst. Det er ganske usynlig utenpå, men om du kjenner meg, vil du kunne se en uro.
– Ofte får jeg hodepine, og kjenner meg fullstendig tappet for energi. Jeg har prøvd diverse ting for å hindre anfallene, som å få overblikk over situasjonen og huske å puste, men det er lettere sagt enn gjort. Jeg ubevisst holder pusten.
Marit forteller om hvordan et angstanfall kan bygge seg opp over flere dager, for så å eskalere. Ofte begynner det med en uro, irritasjon, pustevansker, svette og følelse av kvalme.
– Selve anfallet kommer gjerne i det jeg befinner meg i situasjonen. Innvendig kjennes det da ut som om jeg skal svime av eller bli gal.
– Med tiden har jeg oftere og oftere klart å stå i det, men av og til må jeg oppsøke en plass for å få samlet meg igjen, som for eksempel på et toalett, mens jeg andre ganger ikke ser annen utvei enn å dra hjem igjen, forteller Marit ærlig.
Les også: Den skjulte folkeplagen: – Noen vil dø av det og noen vil måtte leve med det hele livet
Åpen om angstanfallene med barna
Angsten har gått som en karusell etter hun ble mamma, men på en måte har morsrollen gjort at den har blitt noe bedre, forklarer Marit.
Angstlidelser er en samlebetegnelse for tilstander hvor hovedsymptomet er irrasjonell frykt.
Angst kan enten være knyttet til bestemte objekter eller situasjoner, eller være en mer ubestemt tilstand preget av vedvarende uro og bekymring.
Cirka 20-25 % av befolkningen opplever en angstlidelse i løpet av livet. Av disse er det flest som enten opplever spesifikk eller sosial fobi.
Kilde: Helsenorge.no
– Jeg tror motivasjonen til å lære seg det å leve godt med angsten kom snikende, og de siste ni årene har jeg virkelig jobbet på.
Når angstanfallene dukker opp med barna til stede, vet spesielt den eldste hva som skjer. Det har vært veldig viktig for Marit å formidle på en tilpasset måte, uten å skape unødvendig redsel og frykt, om hva som skjer.
– Jeg har forklart om «alarmknappen» - en litt spenstig dame i hjernen min som trykker på den alarmknappen litt for fort, slik at jeg tror det er fare på ferde, uten at det i virkeligheten ikke er det. Da begynner hjernen å jobbe på, og blir litt forvirret.
– Jeg mener barna har godt av å oppleve at livet ikke bare er hurra meg rundt. Dette er det virkelige livet mitt som de er en stor og viktig del av. Derfor er det så viktig for meg å trygge dem på hva det innebærer.
– Angst rammer så mange mennesker, og jeg ønsker at mine barn skal ha en aksept og respekt for den, forteller Marit.
I samråd med psykologer og lege har hun forsøkt mye for å bli kvitt angsten. I dag går hun på antidepressiva, og har funnet ut at det som hjelper henne aller mest er eksponering: Å gjøre det som trigger en om og om igjen, til tross for at det i starten oppleves svært ukomfortabelt og ubehagelig.
– Likevel, noen ting blir bare ikke bedre, og det må også være ok. Kanskje vil jeg aldri bli ordentlig kvitt angsten, men må lære meg å leve med den og akseptere at den er der.
– Jeg vil oppfordre andre som sliter med det samme til å være åpen og ærlig mot barna. Det finnes blant annet gode bøker og YouTube videoer dere kan se sammen om temaet. Det er heller ingen skam eller svakhet å søke hjelp. Og husk - du er ikke en dårlig forelder selv om du har angst, fastslår tobarnsmammaen.
Les også (+): Jeg kaster bort livet på tunge tanker og tviler på meg selv. Hva skal jeg gjøre?
– Vær åpen om angstlidelsen
– De ulike angstlidelsene er veldig forskjellige, men de fleste vil nok kunne påvirke morsrollen. Dette eksempelvis om mor har sosial angst, og er redd for å bli med på aktiviteter som barna driver med - det være seg enten på fotballbanen, håndballbanen eller speideren, sier psykiater og professor Jan Ivar Røssberg, og legger til:
– Dersom det dreier seg om panikkangst, kan det oppleves som mer dramatisk både for barnet og mor selv. I slike situasjoner vil det være vanskelig for mammaen å være ordentlig til stede, så her er det viktig å få hjelp og behandling.
Han påpeker at det å bli mamma kan forsterke angstlidelser hos noen.
Småbarnsperioden er som regel en veldig stressende periode i livet, med mye uregelmessigheter og uforutsigbarhet.
– Både biologiske faktorer, som endringer i hormoner, og psykologiske faktorer som den endringen det innebærer å bli forelder, er stressende faktorer som kan bidra til engstelse og angst. Kombinert med lite søvn kan dette hos noen øke hyppigheten av angstanfallene.
Å holde sin angstlidelse skjult for sine barn er generelt ingen god idé, og kan tvert i mot føre ting verre, mener Røssberg.
Barn forstår raskt dersom noe ikke er som det skal eller pleier å være.
Hvor mye man skal fortelle kommer i veldig stor grad an på hvor gamle barna er, og i hvilken grad angstlidelesn påvirker forelderen i hverdagen.
– Det er en kjensgjerning at barn ofte kan ta på seg skylden og bli urolige, så der for er det så viktig å være åpen om hva som skjer, og fortelle barna at det ikke er deres skyld at anfallene rammer mor - og heller ikke noe de kan gjøre, sier Røssberg.
Om det dreier seg om et stort angstanfall, råder han til å få tak i noen andre voksenpersoner som kan være til stede sammen med barnet mens det står på. Å legge en plan for dette er ikke dumt.
– Om det er litt mer moderate anfall, så er det viktig at man forteller barnet om hva som skjer. Det kan for eksempel være ved å gi uttrykk for at nå er ikke mor helt i form, men må bare hvile litt, så vil det gå over igjen. Det handler om å ufarliggjøre situasjonen, oppfordrer Røssberg.
