barn og sinne
Slik takler du barns sinne
Er det så farlig om bøtta er gul eller blå? Ja, når du er tre år, er det faktisk det. Barn har behov for å bli møtt på sårede følelser, uansett alder.
«Dumming! Ikke ta bøtta mi! Få den tilbake! Nååååå!»
Stemmen til treåringen, som var blitt frastjålet bøtta han lekte med, var kraftfull. Han sparket hardt i kanten på sandkassa og kastet en spade etter tyven.
En av de ansatte i barnehagen kom og spurte hva som hadde skjedd. «Hun tok bøtta mi! Jeg lager bursdagskake til pappa – og vil ha bøtta tilbake. Nå!» skrek treåringen.
Jeg vil ha den gule!
Den voksne ropte på jenta som hadde stukket av med bøtta, men fikk verken svar eller blikkontakt. Da oppdaget barnehagelæreren en annen bøtte som var ledig. «Vær så god. Her er ei ny bøtte», sa han.
Kjersti Salvesen studerer ved EQ Institute. Fra før er Kjersti utdannet journalist og kommunikasjonsrådgiver. Hun har lang erfaring med journalistikk og PR og har skrevet to bøker om relasjoner. Kjersti har selv fire barn.
EQ-institute: Grunnleggeren av instituttet er EQ-terapeut Herdis Palsdottir. EQ-terapi, utført av medlemmer i Norsk forening for EQ-terapeuter, er godkjent som et alternativt behandlingstilbud fra Helsedirektoratet.
Treåringen satte blikket i ham. Det var taust i to-tre sekunder før han begynte å skrike igjen. «Jeg vil ikke ha den blå bøtta. Jeg vil ha den gule!», hylte gutten. Barnehagelæreren sa at den blå bøtta var like fin. Kanskje til og med finere – og at han kunne hjelpe til med å lage ny kake.
«Nei, nei, nei! Jeg vil ha den gule bøtta. Den er miiiiin», fortsatte treåringen. Den voksne smilte oppgitt. «Nei, vel. Jeg setter den blå bøtta her, så kan du ta den hvis du vil», sa han. Gutten grep den blå bøtta og kastet den ut av sandkassa.
Les også: Finn en stoppknapp for sinnet ditt.
Lær barnet ditt å si stopp
Det er lett for oss å tenke at det ikke spiller noen rolle om barnet har den blå eller gule bøtta. Bøttene er helt like, så hva er egentlig problemet?
Det er jo et langt liv siden den tiden fargen på bøtta i sandkassa var viktig for oss. Kanskje har du ikke engang minner om følelsen som kan oppstå; når noen tar fra deg bøtta du leker med.
Men la oss spole ti-femten år fram i tid fra episoden i sandkassa. Til en lørdag tenåringen er på fest, og opplever noe ubehagelig. Da vil vi gjerne at tenåringen skal si ifra, våge å stå opp for seg – og si: «Stopp!
Dette er ikke greit for meg.» Hvis tenåringen forteller oss dette etterpå, vil vi bli glade, takknemlige, lettet og sikkert også litt stolte over at han tok sine egne følelser på alvor og markerte hvor grensen hans gikk. For selvfølgelig vil vi ikke at tenåringen skal finne seg i noe som oppleves feil, dumt eller urettferdig på en fest!
Treåringen og tenåringen
Det vi ikke tenker på, er at det er de samme følelsene som gjør seg gjeldende i treåringens og tenåringens liv. Treåringen som reagerer på at noen stakk av med bøtta, står opp for seg. Han sier ifra om at det ikke føles ok at noen stjeler fra ham. Han sier også at det ikke er greit at den voksne ikke tar ham på alvor, men derimot glatter over, tilbyr ham en ny bøtte og signaliserer at «det ikke er så farlig».
Ser du det nå? Hvor viktig det er å støtte en treåring som markerer grensene sine. For hvis vi ikke respekterer barnas følelser og grenser når de er små, hvordan skal de lære seg å ha respekt for disse følelsene og grensene selv, som tenåringer og voksne?
Les også: Mor fortviler etter skitur med barna – ble ropt etter og kjeftet på av fremmede.
Krevende å møte barns følelser
Det finnes fem grunnfølelser: Sinne, sorg, glede, redsel og lyst. Alle fem er like viktige å ta på alvor. Glede er kanskje den enkleste følelsen å møte hos barna våre. Glade barn må jo være noe av det deiligste som finnes? Lite smitter mer enn latteren til et lite barn.
Sinne, derimot, tror jeg mange av oss synes det er vanskelig å håndtere. Når barnet skriker høyt og lenge, sparker, slår, klyper, klorer, kaster ting mot deg, viser deg fingeren, kaller deg dust eller bitch og kanskje legger til at hun hater deg – eller at hun vil dø … Da synes nok de aller fleste foreldre det er krevende å skulle møte barnets følelser.
Å våge å ta de sinte og frustrerte, og ofte sårede, følelsene på alvor, krever trygghet og indre ro hos den voksne. Det å tørre å stå i barnets sinne – og lytte og undre seg … Det å forsøke å finne ut hva som ligger bak disse følelsene, det krever mot.
Tålmodighet hjelper deg og barnet
Bare så det er sagt: Jeg forstår godt at det ofte er lettere å «glatte over» eller skifte fokus, eller at du kan komme til å klikke og skrike tilbake. Kanskje føles det enklest å la ungen få rase ut på egen hånd – eller å si noe sånt som at: «RO DEG NED! Dette er faktisk ikke så ille!»
Å møte sinte og frustrerte barn på følelsene deres, er ikke lett for noen uansett hvor stødig du står i deg selv. Men ved å være bevisst, våge å stå i det og undre deg – og gjerne spe på med noen doser tålmodighet, vil du bli bedre – og du vil kunne hjelpe barnet ditt.
Les også: Derfor skal du dyrke denne type lek.
Jeg er som jeg er
Barn som lærer at ingen følelser er feil, men at alle følelser er like viktige, har et stort fortrinn. Disse barna opplever at det er greit å være meg, akkurat sånn jeg er. Mens barn som lærer å legge lokk på følelsene sine, for å bruke en klisjé, noen ganger ender opp med å føle seg som «halve mennesker». Den kjente psykologen og forskeren Ted Zeff sier at gutter spesielt, over hele verden, blir oppdratt til å undertrykke, i motsetning til å uttrykke, følelsene sine.
I boken «Sensitive barn», som jeg er skyggeforfatter for, viser Ted Zeff til en forskningsstudie som dokumenterer at frustrerte guttespedbarn gråter mer enn frustrerte jentespedbarn. Men innen de fyller fem år har likevel de fleste guttene lært seg å undertrykke følelsene sine, bortsett fra sinne.
Sinne gjenstår som en følelse det er mer akseptabelt for gutter å uttrykke i de fleste land, ifølge Zeff. Han mener at det er ekstra viktig for pappaene, som selv er gutter, å være bevisste på dette. «Jeg anbefaler fedre å skryte av sønnene sine når de uttrykker alle typer følelser», sier Ted Zeff i boken.
Ta egne følelser på alvor
Når vi voksne er bevisste på – og våger å møte barnas følelser, opplever de at vi tar dem på alvor. Og når barn erfarer at voksne tar dem på alvor, lærer de også å ta seg selv og sine egne følelser på alvor. Barn som blir møtt på en ikke-dømmende og likeverdig måte blir indrestyrte. Smak litt på den setningen. Den er viktig, men kanskje litt komplisert ved første øyekast. Jeg skal forsøke å forklare.
Først: Å være ikke-dømmende innebærer å møte barna med respekt. Det innebærer også at vi har tiltro til at barn gjør så godt de kan ut fra sine forutsetninger.
Så er det likeverdighet. Det å møte barna på en likeverdig måte er nødvendig for at barn skal føle at vi tar dem på alvor. I ordet likeverdig ligger det at vi er like mye verdt, men altså ikke likestilt. I en relasjon til et barn, er det alltid vi voksne som sitter med ansvaret. Vi har 100 prosent ansvar for relasjonen. I relasjonen til en annen voksen har vi 50 prosent ansvar hver.
Styrt av sitt eget kompass
Til slutt er det dette med å være indrestyrt. Å være styrt innenfra, rett og slett. Det er det jeg ønsker at mine barn skal lære/være. For barn som er indrestyrt spør seg selv: «Hva vil jeg? Hva er godt for meg?» Et barn som styres innenfra har lært å sette grenser.
Et ytrestyrt barn derimot, retter seg etter det foreldrene eller andre ønsker. «Hva forventer de av meg?» spør ytrestyrte barn seg selv. Disse barna opplever at de må prestere og bevise noe for å fortjene kjærlighet. De erfarer at de må være på en bestemt måte for å få kjærlighet. Det er dette vi kaller betinget kjærlighet.
Å hjelpe barna våre til å bli indrestyrte mennesker, dét tror jeg er noe av det mest verdifulle vi kan gjøre for dem. For det å lytte innover er et mye bedre kompass enn å hele tiden navigere etter hva andre tenker, mener, synes om og forventer av deg.
