Skoleavslutninger er stressende

– Drit i å kjøpe noe, bare møt opp

Når voksne forteller om sin tøffe oppvekst, så handler det ikke om mamma som glemte å ta med boller på en sommeravslutningen.

Dora Thorhallsdottir

Først publisert 02/05 2016 Sist oppdatert 10/12 2021

KOMMENTAR:

Første dagen etter sommerferien leverer vi barna tilbake til barnehagen og det er altså en så undervurdert vidunderlig dag, at det er rart det ikke er markert i alle kalendere som «Endelig-dagen».

Det er nesten merkelig at foreldre ikke går rett fra barnehage-levering, til nærmeste bar og bestiller husets beste sjampis! For det er en så til de grader gledens dag!

Men denne boblende gleden skjules. Fordi det handler om at ENDELIG er det noen andre som passer på barna dine, og det er forbundet med litt skam.

Man kan jo ikke være SÅ glad for å ha fri fra egne barn? Derfor er vi er bare sånn passe begeistret utad når ferien er over og vi skal forlate barnehagen. Da sier vi gjerne helt rolig «joda, hyggelig med hverdager igjen. Koselig det.». De ansatte burde ha visst hvor mye vi har lyst til å kline med de, bare i ren jubel over å ha fri fra barna noen timer.

Foreldre og stress

Så det er ikke konseptet barnehage eller de som jobber jeg der jeg vil sette fokus på, jeg har ikke noe å utsette der. Det er nemlig noe helt annet som kan bli litt slitsomt. Og det er alle «greiene» som følger. Markeringene. Høytidene. Annerledes-dagene.

I dag skal alle være superhelt eller kle seg som regnbuen . Det er noen ganger jeg har lurt på hvem vi egentlig gjør det for?

Barna ber jo ikke om det, de sier aldri: Åh, kan ikke vi samle alle foreldrene på de knøttsmå stolene, mens de drikker lunken kaffe fra pappkrus, ser på klokka og er stressa for at de kommer for sent på et møte, mens de har kleine samtaler med faren til Ulrik eller moren til Martine, som de overhodet ikke har noe til felles med, annet enn at de har barn som er født samme år.

Gå inn i hodene

Og de som jobber i barnehagene, hvor gira er de EGENTLIG? Mulig de gjør alt mulig fordi de tror foreldrene vil det? Tenk om alt er en stor misforståelse? Tenk om de som jobber i barnehagene sier «selvsagt skal vi ha julefrokost/17.mai /fastelaven» uten egentlig å synes det er så topp?

Det er vel ikke bare meg som synes det blir litt mas, særlig når du har flere barn og fulltidsjobb? Tenk om vi kunne gå inn i hodene til alle som deltar, om hva de egentlig synes? Tenk om det er slik at vi alle er med på noe som ingen EGENTLIG vil?

På den andre siden så synes jeg personlig at det er stas å se barna mine opptre. Samme hva det er. Jeg har sett datteren min danse ballett som fireåring, fullstendig uten antydning av en eneste grasiøs bevegelse, men jeg var stolt likevel. Sønnen min spilte en sang på blokkfløyte i 1.klasse, der samtlige tilstede kunne ikke begripe hvilken sang det var, selv om alle kan den. Like stolt da også.

Det er noe biologisk: vi liker å vise frem vårt avkom foran andre, samme hva de gjør. Så for all del, jeg vil jo ikke avlyse alle mulighetene for barn å fremføre noe de har øvd på. For all del. Men innpakningen er det til tider litt for mye mas med.

Hvem har sølvbelte?

Når det for eksempel henger en plakat om å huske at den 13. des, så skal alle komme i Lucia-antrekk: en hvit kjole med sølvbelte. Med en litt sympatisk setning i parentes, helt nederst: trenger ikke kjøpe noe altså!

Som om du har en sønn som har en kjole, og som på toppen av alt er i den fargen ingen foreldre kjøper til sine barn, nemlig hvit. Og siden han vokser for hvert år, er det ikke slik at Lucia-kjolen i fjor passer i år (Og dessuten husker du ikke hvor du la den forrige).

Og sølvbelte? Når 99% av alle barn fra 0-9 år går rundt med strikk i livet, samme hva de har på seg, så er ikke belter akkurat utbredt. I hvert fall ikke hos gutter som finner ut at de må på do ca. åtte sekunder før de tisser på seg. Du kjøper ikke sølvbelter til de, med mindre du elsker å vaske klær.

Dermed trenger mor å ta turen, sammen med resten av Norges mødre, til Nille. Som jeg mistenker at alle barnehageansatte har aksjer i, så ofte som de sender oss dit.

Plastposefamilien

Og det samme med påsken. Det er Nille som fant opp påsken, faktisk. «Ta med noe gult» står det gjerne en uke i forkant. Nille igjen. En gang da jeg hentet barna mine i barnehagen, husker jeg det stod en lapp en dag: Alle må ha på seg noen gule klær til påskefrokosten!

Seriøst? Hvem har gule klær? Muligens har du dratt med deg en t-skjorte fra Mallorca i gult en gang i 2001, men i mars, finne noe i gult?

I mangel av den fargen, gjorde jeg det som jeg trodde skulle bli artig, og det var å gå kledd i posen fra alle småbarnforeldres helvetes møkka-butikk (jepp, Nille). Med sine knallgule poser. Jeg tok på en pose til hver av oss, klippet ut hull for hodet og armene og vips var vi en hel gul familie.

Det viste seg da vi kom at det som virket som en fiffig idé, ble bare teit og flaut for alle. Vi fikk sånne «stakkars folk»- blikk fra de andre og begge barna gråt fordi mamma hadde kledd på de poser. Jon, han som nå er min eks (mulig denne episoden var med på å gjøre han til en eks), syntes dette var helt krise i lang tid, fordi vi ble jo omtalt som pose-familien, når noen skulle beskrive oss til andre.

Johoo, så mye for å være kreativ. Og dessuten har folk mye flere gule plagg enn det jeg trodde.

Bare møt opp

Så jeg slår et slag for å gjøre det litt enklere. Mindre krav om klær og effekter.

Jeg vil gjerne innføre et nytt uttrykk, som er på engelsk, for da blir det kulere: JUST SHOW UP. Trenger ikke kjøpe noe. Drit i det.

Barnet ditt er jo ikke noe opptatt av effektene likevel. Barnet ditt er opptatt av at du er opptatt av han eller henne. At du viser med ord og handling at du er glad i dem, og stolt av at de er den de er. Enten de har på seg poser, spiller falskt, eller bærer flagget opp-ned på 17.mai. Det å være sammen og ikke ta alt så høytidelig. Er det ikke det som er fint?

Noen ganger rekker vi 17.mai toget i barnehagen som begynner 14.30 (som om vi ikke har en jobb), andre ganger kan du ha kjempedårlig samvittighet for å komme alt for sent når de har karneval og du gikk glipp av showet.

Sette lista lavere

Men som terapeut i 10 år, så kan jeg love deg at når voksne gråter og forteller om sin tøffe oppvekst, så handler det ikke om mamma som glemte å ta med boller på en sommeravslutningen. Vi kan bomme mer og gjøre ting litt mer halvveis. Så lenge barnet ditt VET at det er elsket av deg, ja da kan du godt komme i en pose neste gang det er et arrangement i barnehagen. Vi kan sette lista litt lavere og skuldrene likeså.