Erik (3) slår Tor i hodet i sandkassen. Hvordan skal den voksne håndtere situasjonen?

Å sette grenser betyr for de fleste å si nei på en trygg måte til ulik type uønsket atferd som barnet utviser.

Men det er stor forskjell på måten foreldre sier «nei» på, og det er også stor forskjell på hva en tenker er «uønsket» atferd, og hva som er normal atferd.

Mange av oss vil sikkert også kjenne igjen at den ene dagen kan vi si nei veldig tydelig og være veldig sikre på hva barnet gjorde galt, mens vi neste dag lar lignende atferd passere eller gir oss raskt etter en liten diskusjon med barnet.

Den ene dagen kan barnet være utsatt for en liten hobby-diktator som lar seg rive med av egne følelser, mens neste dag er kanskje diplomaten tilbake, og barnet får ta del i både egen selvbestemmelse og utformingen av reglene.

Dette kan også være mønsteret mellom de voksne i familien, en diktator som aldri vil ha noen diskusjon om noe, og den motsatte, forhandleren, der alt kan diskuteres og forandres. Ofte forsterkes slike mønstre i en familie fordi den ene føler den må kompensere for den andres strenghet/ettergivenhet.

Les også: 10 tips til god barneoppdragelse

Å si nei er ikke nok

Å sette grenser på en «trygg» måte betyr at vi også må ta inn over oss barnets følelser i situasjonen. Som regel vet barnet hva som er rett og galt, dette begynner de å lære allerede fra de er rundt ett år. Derfor er ofte ikke kunnskapsløshet problemet til barnet.

Det er ulike følelser som overkjører det barnet har lært om rett og galt:

Eksempel: Erik (3) slår Tor i hodet i sandkassen.

1. Anerkjenne følelsene, for eksempel «Erik, nå ser jeg du er sint».

2. Kan barnet si hva det følte selv/kan du hjelpe barnet med å formulere disse? «Jeg ble sint fordi Tor tok spaden min!». Gi anerkjennelse på nytt: «Da forstår jeg du ble sint».

3. Minne barnet om grenser og regler: «Du vet det ikke er lov til å slå andre».

4. Hjelp barnet med problemløsning: «Hva kan du gjøre istedenfor å slå for å få spaden din tilbake?» (Og eventuelt – «skal vi øve oss litt på det?).

Ofte kan det være andre følelser enn sinne som gjør at barnet bryter en regel. Det kan være skuffet, lei seg, sjalu eller hevngjerrig, men også mer positive følelser kan dominere, som nysgjerrighet (på hva som skjer), glede (lyst) eller kontaktsøking med deg.

Det er viktig å snakke med barnet om dette også: «Ville du jeg skulle komme bort til deg nå – var det derfor du kastet den leken på gulvet?».

Tester grenser

Mange foreldre erfarer at barn, ofte fra ett- til treårsalderen, har mye grenseutprøvende atferd som er innrettet nettopp mot å søke kontakt med omgivelsene.

Som beskrevet i forrige foreldreskole, er barnet avhengig av kontakt med omgivelsene, og mye av det vi foreldre oppfattet som grenseutprøving i den alderen, er egentlig barnets (smarte) forsøk på å komme i kontakt med oss.

Barnet har gjerne et lekent eller skøyeraktig uttrykk når det bryter regelen, dette er en invitasjon til lek med deg. Å skjønne hvor mye kontakt barnet mitt trenger og når det trenger det, vil ofte være den beste måten å redusere grenseutprøvende atferd på i den alderen. Noen episoder vil det alltid være, som en del av barnets naturlige testing av hvordan verden fungerer.

Les mer: Har barnet ditt stadig raserianfall?

Våre følelser

Å sette grenser på en «trygg måte» betyr også at vi har sånn noenlunde kontroll på egne følelser i situasjonen. Det er lett for oss alle å bli for mye styrt av egne følelser og bli for streng, avvisende eller straffende for eksempel, der barnet kanskje hadde trengt at du klarte å forstå hvilke følelser som lå bak atferden til barnet.

Men noen ganger kan det også være hjelp i å ha egne følelser aktivert, følelsene kan fortelle deg at nå skjer det noe galt og hjelpe deg med å være tydelig i situasjonen, for eksempel hvis en blir slått eller utskjelt, og at en tydelig kan si «stopp» til barnet for å markere egne grenser. I slike eller lignende situasjoner der barnet eller andre er i mer akutt fare for skade/smerte, må en fokusere på å stanse atferden først, før en kan gå inn og snakke mer med barnet om barnets følelser i situasjonen.

Konsekvenser og maktkamp

Noen ganger kan det å gi konsekvenser være en nødvendig strategi parallelt med å jobbe med barnets følelser. Men da har du samtidig laget en maktkamp mellom deg selv og barnet, du har skapt en distanse mellom dere og fjernet deg fra å samarbeide om å løse problemet til barnet. Hvis du samtidig husker at barnet egentlig vet at det bryter en regel, kan det være nyttig å spørre – kan jeg løse dette problemet på en annen måte enn å gi barnet strenge konsekvenser?

Hvis for eksempel tiåringen i huset stjeler sjokolade fra kjøleskapet når han kommer fra skolen og er alene hjemme – er det rett å ta mobilen fra ham når du kommer hjem, som en straff? Vil han lære av dette? Jo, men han vet det ikke er lov å stjele. Det er ikke det som er problemet.

Hva med også å sette fram frukt slik at han får opp blodsukkeret når han kommer fra skolen, og plassere sjokoladen på et mindre iøynefallende sted? Trenger han ikke mer hjelp til å oppføre seg rett framfor straff fordi han ikke har klart det?

Les også: Skal barna få ukelønn?

Belønning er mest effektivt

Selv om det ikke alltid føles slik, ønsker barnet å oppføre seg bra og å være i et godt samarbeid med deg. Hvis barnet blir vist forståelse, også når det har brutt en regel, øker det både motivasjonen til å klare å holde en regel og utvikler barnets evne til å regulere følelsene neste gang det er i samme situasjon.

Hvis du likevel må bruke konsekvenser for å regulere atferden, er det noen viktige poenger å ta med seg. Barn under fire–fem år har problemer med å forstå sammenhengen mellom konsekvensen og egen atferd, og et tydelig «nei» og følelsesregulering er derfor mest effektivt i den alderen.

For eldre barn er det viktig å huske at belønninger er den mest effektive «konsekvensen», og at det som regel er nok for barnet å oppleve bortfall av den belønningen som de kunne ha fått som konsekvens.

Det beste er at barnet er med på å bestemme (velge mellom) ulike belønninger, slik at dette også skjer i et samarbeid mellom dere. Poenget med å bruke dette er at det skal virke motiverende på barnet, det skal få drahjelp til å klare å ha en atferd eller følge en regel der følelsene stritter imot.

Artikkelen ble opprinnelig publisert i Foreldre og Barn nr 09 2020

Blir du sint når du bør trøste?

Jeg tok med barna og flyttet inn hos Dagfinn. Det skulle jeg komme til å angre på