Robuste barn
«Tar vi fra barna muligheten til å gå gjennom kriser og motstand, vil de ikke modnes skikkelig»
Hvordan kan det ha seg at barn og unge aldri har hatt mer kunnskap om psykisk helse, og aldri har fått så mye bekreftelse, men likevel stadig blir sykere? skriver psykolog Line Marie Warholm
Dette er et utdrag fra boken Foreldrerevolusjonen, skrevet av psykolog Line Marie Warholm. Den representerer forfatterens meninger.
«Ja nog är det svårt när droppar faller.
Skälvande av ängslan tungt de hänger,
klamrar sig vid kvisten, sväller, glider –
tyngden drar dem neråt, hur de klänger.
Svårt att vara oviss, rädd och delad,
svårt att känna djupet dra och kalla,
ändå sitta kvar och bara darra –
svårt att vilja stanna
och vilja falla.»
Hvordan kan det ha seg at barn og unge aldri har hatt mer kunnskap om psykisk helse, og aldri har fått så mye bekreftelse, men likevel stadig blir sykere?
Karin Boye gir oss et godt bilde på den omveltningen det er å vokse opp.
Et barn er jo hele tiden i endring, og det å gi slipp på det barnlige og stadig bevege seg mot selvstendighet innebærer både frykt og ambivalens for de fleste.
En rekke kriser
Barndommen er på en måte en rekke kriser, der noe hele tiden går tapt. Puppen om natten, smokken, og oppstarten i barnehagen der barnet må klare seg uten mamma og pappa i mange timer om gangen.
Å få nye søsken og måtte dele på foreldrenes oppmerksomhet og kjærlighet. Å starte på skolen og miste tryggheten i barnehagen.
Selv om barnet opplever mye mestring, er det også noe det mister ved å vokse og utvikle seg.
Å være liten og få hjelp og bli tatt hånd om ligger der som en dragning i oss, også når vi er voksne.
De fleste av oss kan kjenne på ønsket om å ha en partner vi kan lene oss på, som tar oss imot og hvor vi kan føle: Det finnes bare deg og meg i verden, det er oss to.
I puberteten blir avstanden mellom barna og oss større. Du får ikke være på badet mens barnet dusjer, du får ikke vite alt som foregår i barnets liv.
Og for barnet er det ikke bare nærheten til deg som endrer seg, barnets kropp forandrer seg også. Selv om det er helt naturlig, er det likevel dramatisk.
Les også: Har vi glemt at vi bare er mennesker?
Konstant endring
Dess eldre jeg selv blir, dess mer fremstår barndommen og ungdomstiden som ekstremsport for meg. Det gjør for så vidt også småbarnstiden, når jeg tenker tilbake.
Å få barn er en helt enorm endring. Det er uforutsigbart og utenfor din egen kontroll når du først har satt det i gang. Du får ingen pauser fra det å være forelder.
Selv om du reiser på helgeturer og tar deg avbrekk fra familielivet, er du likevel en mamma eller pappa.
Hele barndommen og ungdomstiden er en tid i konstant endring, og det kan være strevsomt å holde følge med seg selv. Vi må ikke undervurdere hvor voldsomt livet er.
Både i barndommen og i voksenlivet. Fasene og overgangene, de ytre og indre krisene. Å være et levende menneske som tenker og føler, elsker og engasjerer seg. Det er opprivende.
Men slik vi snakker om livet i dag, er det som om alt som er vanskelig, er feil eller sykt. Så fort vi har det vondt, snakker vi om vår psykiske helse, i stedet for å snakke om livet.
Trenger følelsene våre
Det er som om vi kan få kontroll på livets iboende smerte, og som om vi kan forberede oss på kriser og overganger ved å ha nok kunnskap. Men slik er det jo ikke.
Som forelder husker du det sikkert selv; hvor overveldende det er å få barn. Uansett hvor mange graviditets- og babybøker du har lest på forhånd, er du uforberedt på opplevelsen.
Og hvis vi nå skulle lykkes med å tømme livene for alt dette kruttet, hva står vi egentlig igjen med da? Hvis vi klarer å gjøre livet helt komfortabelt, mister det farge og mening.
Vi trenger følelsene våre, både for å kjenne på meningsfullhet og sammenheng, men også for å ha en retning i livet. For å kunne kjenne hva vi vil og hvor vi skal.
Les også (+): Alle barn trenger minst én venn: Hva kan du som forelder gjøre når barnet føler seg utenfor?
Hvordan få barna mer robuste?
La oss vende tilbake til spørsmålet jeg stilte innledningsvis: Hvordan kan det ha seg at barn og unge aldri har hatt mer kunnskap om psykisk helse, og aldri har fått så mye bekreftelse, men likevel stadig blir sykere?
Hvorfor har barn og unge det så vanskelig i dag, er livene deres så ille, eller tåler de bare så lite? Og ikke minst: Hva skal vi foreldre gjøre for å gjøre barna våre mer robuste?
Det korte svaret er at vi har gått over bekken etter vann. Vi forsøker å gi barna våre kunnskap og løsninger slik at veien ikke skal bli så humpete for dem.
Problemet er at det er nettopp humpene, og de klønete, uerfarne forsøkene på å finne en vei frem mot voksenlivet, som er selve løsningen.
Som diktet til Karin Boye så fint beskriver: Det er vondt å være uviss, redd og delt, det er vanskelig samtidig å ville både falle og å bli. Men dette er selve essensen av hva utvikling er.
Les også: Dette er Norges eldste navn
Kriser og motstand
Tar vi fra barna muligheten til å gå gjennom kriser og motstand, vil de ikke modnes skikkelig. De blir barn i voksne kropper som imiterer voksenrollen.
Tenkningen, følelsene og personligheten henger igjen i barneverdenen, og evnen til fantasi og lek tappes.
Dermed går de inn i voksenlivet med nedsatt evne til kreativ tenkning, med et fattigere indre liv, og med en opplevelse av at krav og oppgaver er meningsløse.
Dette høres sikkert alvorlig og komplisert ut. Og det er alvorlig. Men denne tenkningen gir oss også nøkkelen til å forstå hvordan vi skal forholde oss til barns utvikling og psykiske helse.
Løsningen er hverken komplisert eller vanskelig å få til, du må bare forstå bakgrunnen for den. Kort sagt handler det om å se hvordan følelsene våre – også de ubehagelige – skaper mening og sammenheng i tilværelsen.
