Borte bra, hjemme best?
«Hjemmekontor er ikke fremtiden … for meg»
Når du glemmer at du deler skjermen på Teams-møtet, kan det oppstå pinlige situasjoner. Det fikk Marie Lunde smertelig erfare.
Hvem hadde trodd at det skulle en pandemi til for at vi virkelig fikk testet ut hjemmekontorets kvaliteter?
Frem til i fjor var hjemmekontor sett på som en slags trussel mot bånnlinja til sjefen. En anledning til å heve full lønn mens man satt og klødde seg på pungen eller lakkerte neglene.
Denne mistilliten ble selvfølgelig aldri uttalt, men uttrykt i hevede øyebryn og flakkende blikk hver gang noen annonserte at de også denne uken skulle ha hjemmekontor.
Siden jeg alltid har vært livredd for unnasluntrer-mistanke, droppet jeg lunsj og besvarte samtlige mail der jeg sto på kopi når jeg en sjelden gang jobbet hjemmefra. Bare sånn at alle skulle se at det ikke var noen slinger i valsen på Maries hjemmekontor.
Men det siste året har jeg med påbud og uten frykt virkelig fått testet ut hjemmekontor. Her er mine erfaringer.
Les også: «Jeg oppdaget en flott mann som jeg ble fryktelig interessert i».
Penger spart?
Marie Lunde
Blogger for Foreldre & Barn og på Miss Lunde. Marie bor på Ekeberg i Oslo med sønnene Laurits (4) og Jæger (2) og mannen Ola.
Hjemmekontoret har kjernetid fra åtte til fire, mens barnehagen har Covid-åpningstid fra ni til tre. Derfor må jeg helst starte PC-en før sovebusene er gnidd ut av øynene for å få maks sprengjobbing før henting. Og siden mine barn forvandles til villdyr bare ved synet av noe som kan minne om en skjerm, barrikerer jeg meg inne på soverommet for et par timer med sengekontor på begynnelsen av dagen.
Det er lett å ligge under en dyne og godte seg med tanken på at jeg slipper å hutre meg ut i femten minus eller kliss klasse meg gjennom bysørpe. Men all tid, energi og penger jeg ikke bruker på kollektivtransport og slaps, skal jeg snart bruke på naprapat og prolaps.
For ryggen min ligner snart en banan og nakken har glemt at den har evnen til å vri hodet. Det skjer uansett ingenting hverken til høyre eller venstre. Nei, alt skjer på skjermen foran meg. Den eneste visuelle avvekslingen jeg har i løpet av en dag er hver gang jeg senker hodet mitt ned i godte-boksen i kjøleskapet i stedet for ned i skjermen. For mens det ikke passer seg på en travel arbeidsplass å sitte i åpent landskap og slafse i seg kjeks og sjokolade i tide og utide, er disse begrensningene helt fraværende på hjemmekontor.
Les også: Vi kranglet for første gang i puteavdelingen på IKEA.
Tabbe på Teams
Raske avklaringer over bordet er erstattet med teams-møter. Og etter å ha sittet minst fire timer hver dag og nistirret på mitt eget og andres tryner det siste året, har jeg nå avlet frem en selvkritiker som hverken synes jeg er spesielt morsom eller særlig pen.
Og stadig vekk forer jeg dette selvdestruktive alter egoet mitt med nye pinlige hjemmekontor-episoder som hun kan hovere med.
For eksempel at jeg for noen uker siden glemte at jeg delte skjerm i et møte. Til mitt forsvar var det et møte der min rolle var underordnet annet enn å stille et skjermbilde til disposisjon. Så et stykke inn i møtet, etter hvert som diskusjonen ble mindre relevant, begynte jeg i all uskyldighet å surfe litt inne på Facebook.
Og når jeg først var kommet inn der, tenkte jeg at det ville være spennende å sjekke hvem som hadde likt min seneste spalte. Og når først innlegget med spalten lå der i nyhetsfeeden, følte jeg et behov på å klikke på det og lese hva det var jeg hadde skrevet.
Og der, nederst i spalten, var det til og med en link til en artikkel som omhandlet fem profilerte kjendiser som hadde tatt en personlighetstest som jeg aldri ville gjette utfallet av. Jeg klikket på den linken og leste ivrig, uten å bli sjokkert over utfallet.
Da var det noen som sa: «Du deler fortsatt skjerm, Marie».
De andre i møtet hadde fått bli med på hele charterturen gjennom Facebook og alle mine pinlige klikk. Ikke bare delte jeg skjermen min, men også min manglende interesse for møtet, min definitive interesse for meg selv og ikke minst min ubeherskede trang til å lese om kjendiser. Selvkritikeren var på meg i flere uker med den hendelsen der.
Les også: Slik er det nye mammalivet: – Som en tikkende bombe.
Husk å MUTE!
Det er heller ingen fest for selvtilliten at jeg stadig går i MUTE-fella. Det vil si at jeg glemmer å UNMUTE når jeg skal si avgjørende og smarte ting som skal få meg til å fremstå faglig sterk.
Resultatet blir at de andre i møtet fortsetter diskusjonen uten å la seg affisere av det jeg trodde var århundrets sterkeste argument fra Lundes hjemmekontor, og lille Marie i stedet blir sittende taus og tygge på marsipanbrødet som hun lovte seg selv at hun skulle spare til helgen.
Når jeg til slutt oppdager at de andre faktisk ikke kan høre meg, føles stemmen min for tynn og poenget mitt for utdatert til at jeg vil rekke opp hånden.
Nei, hjemmekontor er ikke for meg, selv om jeg selvsagt er uendelig takknemlig for at jeg har en jobb å gå til. Og den dagen Norge og arbeidsplassene endelig åpner igjen, finner du meg på plassen min; feit, forknytt og krokrygget.
