premature trillinger
Plutselig utbrøt jordmor «huff da!»: – Jeg stirret bare skrekkslagen mot skjermen
Med fem barn under syv år er livet blitt snudd på hodet for familien fra Stavanger.
– Etter å ha gjennomgått to spontanaborter, så er jo det eneste man ønsker seg en ny graviditet med en liten som vokser og blir til inni magen. Gleden var derfor enorm da graviditetstesten viste positivt, men samtidig kjente jeg på frykten for å skulle miste nok en gang, forteller Tonje Mikela Fuglestad (25) åpenhjertig.
Sammen med kjæresten Stian (31), trillingene Thea, Henrik og Benjamin (9 mnd.), sønnen Markus (2,5) og bonussønnen Theodor (6,5) bor hun på Bryne utenfor Stavanger.
Tonje hadde fått beskjed om at hun ved et nytt svangerskap ville få tilbud om en tidlig ultralyd, men siden hun ikke orket å vente, bestilte hun en privat time i uke 6+2 i håp om å bli betrygget om at alt denne gangen så fint ut.
– Jordmor brukte god tid med ultralydapparatet over magen. Plutselig stoppet hun opp, så på meg og sa at det var to små hjerter som slo der inne. Selv om det var et lite sjokk, var det en helt ubeskrivelig og god følelse.
– Lykkelig ringte jeg Stian som befant seg på jobb. Han har alltid ønsket seg tvillinger, og ble helt i ekstase over den gode nyheten. Nå kunne jeg nesten ikke vente til jeg skulle på ny kontroll et par uker senere, og igjen få et glimt av de etterlengtede babyene mine.
Les også: Trygg soveplass for babyen: – Dette har ingenting i en babyseng å gjøre
Trillinger
Tonje beskriver hvordan hun både nervøs og full av forventning møtte opp til den neste ultralyden. Tenk om et eller begge hjertene hadde sluttet å slå?
Mens Tonje lå stille på benken, hadde jordmor skjermen vendt mot seg og sa lite underveis.
– Plutselig la jeg merke til at hun så ekstra nøye etter, så utbrøt hun: «huff da!». Jeg ble redd, og spurte henne hva det var for noe. Hun vendte skjermen mot meg så jeg skulle få se, og sa: «Her er det tre!».
– Jeg var i sjokk, og klarte ikke si eller tenke så mye. Stirret bare skrekkslagen mot skjermen, forteller Tonje.
Jordmor målte, sjekket og konstaterte at det var liv hos alle tre.
Forklarte at dette ville bli et høyrisiko-svangerskap, informerte om den gjennomsnittlige svangerskapslengden og at Tonje kunne risikere å sitte med tre premature babyer.
– Jeg fikk vite at det var et godt tegn at de alle var så og si like store. Jordmor ga meg en henvisning til sykehuset for ny ultralyd, sa at det da ville bli samtale rundt eventuell fosterreduksjon, og ba oss tenke litt på det og lese tilgjengelig informasjon innen den tid.
Ute i bilen ble Tonje sittende og stirre ut i luften, og husker veldig lite fra kjøreturen hjem.
– Jeg hadde hørt om så få trillingmødre, og nå gjaldt det plutselig meg. Siden Stian var på kurs den dagen, tok det noen timer før jeg fikk tak i ham. Da han omsider svarte, var reaksjonen: «Wow, så kult! Hvordan er det mulig?».
– Han var fast bestemt på at vi skulle beholde alle tre, og ville ikke høre snakk om noe annet. Ordene ga meg en trygghet, smiler mammaen.
Les også (+): Sønnen vår fikk flere og flere merkelige uvaner, vi skjønte ingenting
Uke 29+6
Tonje forteller om et fint svangerskap, men hvor den psykiske påkjenningen var stor grunnet mye usikkerhet rundt hvor tidlig barna ville bli født.
Magen vokste i rekordfart, så det så hele tiden ut som hun var kommet lenger i graviditeten enn det hun i realiteten var.
Samtidig legger hun ikke skjul på alle tankene rundt mulige skader som cerebral parese eller hjerneblødning grunnet prematur fødsel.
– Det mest utfordrende under graviditeten var i grunnen det å vite så lite: Ikke vite hvor stor magen ville bli, hvor vondt det ville bli, hvor lenge babyene ville holde seg der inne, hvordan det ville bli etter de kom til verden, og hvordan hverdagen ville utarte seg etter hjemkomst fra sykehuset og de neste årene.
– Samtidig var tanken på at vi nå måtte skaffe oss tre av nesten alt helt uvirkelig: Tre barnestoler, tre senger, tre vippestoler. Likevel var dette en tid fylt med så masse spenning og glede, og vi kunne knapt vente til dagen da vi endelig skulle få møte de tre i magen, sier Tonje.
Keisersnitt var planlagt en junidag i svangerskapsuke 35, men trillingene hadde ingen planer om å vente så lenge.
En aprildag i uke 29 kjente Tonje på et veldig nedpress og hyppige sammentrekninger i magen.
Dette var noe helt annet enn hva hun hadde kjent på tidligere, og på telefon med fødeavdelingen ba de henne komme innom for kontroll.
– Da jeg kom inn ble livmorhalsen målt til 26 millimeter, og to timer senere bare 17. Jeg fikk derfor den første lungemodningssprøyten, ble satt på riehemmende drypp og lagt inn på fødeavdelingen. Den natten tok smertene seg enda mer opp, og 24 timer etter første sprøyte, fikk jeg sprøyte nummer to.
– Det viste seg utover dagen at fødselen ikke lot seg stoppe, og det ble avgjort at trillingene skulle tas ved hjelp av keisersnitt. Inne på operasjonsstuen var rommet fylt med både jordmødre, leger og sykepleiere. Selv om det var skummelt, så følte jeg meg hele tiden veldig godt ivaretatt.
Førstemann ut var Henrik, tett etterfulgt av søsknene Thea og Benjamin. I det Tonje og Stian fikk høre barnegråt, klarte de ikke holde tårene tilbake.
– Det var et så utrolig lykkelig og rørende øyeblikk, og legen forsikret oss raskt om at alle tre hadde det bra. Mens jeg måtte opereres ferdig, fikk Stian følge med opp på nyfødt intensiv avdeling. Snart kom han tilbake for å vise meg bilder, og jeg kjente på en enorm takknemlighet over å få oppleve dette, forteller Tonje.
– Øyeblikket da jeg noen timer senere fikk se dem i hver sin kuvøse på nyfødt intensiv var utrolig rørende. Det var spesielt å se de tre ligge der på rekke og rad, og vite at alle disse tre var mine babyer, legger hun til.
Mammaen beskriver hvordan de to månedene som fulgte på sykehuset var preget av både opp- og nedturer. Ikke minst var det tøft psykisk å skulle være borte fra 2-åringen hjemme, og Tonje kjente på mye dårlig samvittighet i denne tiden.
– I tillegg var jeg mye bekymret for de tre små, siden jeg visste det kunne oppstå komplikasjoner underveis, men det viste seg at de alle klarte seg veldig fint. På sykehuset er man i en egen boble, og vi gledet oss bare til den dagen vi skulle få ta dem med oss hjem og kjenne ordentlig på at de bare var våre, sier Tonje.
Les også: Birgitta har tolv barn med fem ulike fedre
En helt ny hverdag
Først etter hjemkomst gikk det virkelig opp for foreldrene at de nå hadde tre babyer i hus, og i starten gikk de med litt høye skuldre, mens de etter beste evne forsøkte å tilpasse seg den nye hverdagen.
I to måneder hadde de forholdt seg til rutinene på sykehuset, og det var uvant å nå måtte lage sine helt egne.
– Jeg fant raskt ut at det enkleste var å ikke ha alle tre helt synkroniserte i forhold til mating, men heller to av dem og den tredje litt etterpå. Min største bekymring var også hvordan storebroren skulle takle at mamma plutselig kom hjem med tre babyer, men det gikk over all forventning, sier Tonje.
Tonje forteller videre at han har vist lite sjalusi, og helt fra starten av hatt mye omsorg for de tre småsøsknene sine.
– Jeg tror nok det har hjulpet at han ble såpass mye inkludert i alt. Vi voksne har også delt oss mye, slik at en av oss foreldre tar seg av trillingene og deres behov, og den andre har oppmerksomheten på storebror. I starten var det likevel ganske overveldende, legger hun til.
- Trillinger kan være eneggede (monozygote). Da har det befruktede egget helt i begynnelsen av svangerskapet delt seg i tre forskjellige fosteranlegg. De kan også være treeggede (trizygote), når tre forskjellige eggceller er blitt befruktet med hver sin sædcelle.
- Sannsynligheten for å føde trillinger uten at det er blitt injisert noe som helst, er 1 til 9000.
- Hyppigheten av trillingfødsler er om lag 1 per 7200 fødsler. Det er imidlertid en klar tendens til økt hyppighet i forbindelse med bruk av hormonpreparater mot infertilitet i de senere år.
Kilde: Store norske leksikon
Trillingmammaen forteller at det siste året vanskelig kan beskrives. Det har vært så enormt mye følelser.
– Det har helt klart vært det beste året i livet vårt hittil! Vi har kjent på så masse stolthet, kjærlighet og mestring - men på samme tid har det vært det mest skremmende, tårefulle, spennende og uventede året.
Hun beskriver den enorme gleden det gir å se alle de fem barna utvikle seg og vokse opp sammen. Se de leke sammen og vise omsorg for hverandre. Hjelpe hverandre og løse utfordringer sammen.
– Mammahjertet sprekker av stolthet. Jeg blir lykkelig, og føler meg ekstremt heldig. Ikke minst får vi som foreldre til trillinger kjenne på alle de store følelsene og opplevelsene ganget med tre!
– Selv om hverdagen selvsagt er travel, blir vi automatisk mer løsningsorienterte og tenker på en helt annen måte enn vi ellers ville ha gjort.
Det blir brått veldig stille om kvelden når alle barna er lagt. Etter å ha ryddet, nyter foreldrene litt alenetid og det å være sammen uten små barn rundt seg.
De har ellers funnet en fin balanse i hverdagen, hvor rutiner og samkjøring er helt nødvendig for at ting skal gå rundt og de alle har det best mulig.
Tonje forteller om tre små som alle er helt friske, og ikke har noen senskader eller mén etter å ha kommet så altfor tidlig til verden. Tre søsken som har sin helt egne personlighet, og vet hva de vil.
– Henrik er den mest utålmodige, elsker å leke og latteren sitter løst. Thea finner humor i det meste, har et smittende smil og sier tydelig i fra om hva hun vil. Benjamin er en ordentlig gladgutt, nysgjerrig og med sterk vilje. Det er rørende å se samspillet mellom dem, og den store gleden de allerede har av hverandre, sier Tonje stolt.
Denne saken ble første gang publisert 03/03 2023, og sist oppdatert 03/03 2023.
