MAmma i rullestol
Lotte (24) får ofte blikk og kommentarer. Nå drømmer hun om barn nummer tre
For barna er det den mest naturlige ting i verden at de har en mamma som sitter i rullestol, og Lotte har aldri latt handicappet hindre henne i å følge drømmer og ha et aktivt liv.
– Jeg har alltid drømt om å bli mamma, og aldri tenkt at rullestolen skulle begrense meg i livet. Da jeg var yngre, kunne jeg ligge i sengen om kveldene og fantasere om hvilke løsninger jeg kunne komme på som ville gjøre ønskene og drømmene mine oppnåelige, forteller Lotte Mathilde Flatøy (24).
Hun bor i Kristiansand sammen med samboeren Sindre og de to barna deres Tilde Marita (20 mnd.) og Johannes (9 mnd.). På kontoen @rullemamma i sosiale medier gir hun et innblikk i livet som mamma i rullestol.
Tobarnsmammaen har den medfødte diagnosen Arthrogryposis multiplex congenita som medfører muskelsvakheter, muskelmangler og bøyde/stive ledd.
Hun kan hverken går eller stå, men er veldig mobil i forhold til mange med samme diagnose.
– Jeg forflytter meg selv, gjør alt det hverdagslige selv og har per nå ingen hjelp eller assistanse i hverdagen. Jeg kan fint leke på gulvet sammen med barna, komme meg opp i stolen fra gulvet, trille vognen, kjøre bil, krabbe opp trapper og vaske huset.
– Så i mitt tilfelle er det aller mest det å ikke kunne gå eller stå som begrenser meg. Jeg er litt svakere i armene, men har nok styrke til å klare det jeg ønsker som å ta ut av oppvasken, løfte på barna og lignende, forklarer Lotte.
Hun tror den positive innstillingen, pågangsmotet og troen på at hun kan få til det hun vil, i stor grad skyldes oppdragelsen hun fikk som barn og ungdom.
– Jeg ble aldri behandlet annerledes, og måtte prøve og feile. Selv om jeg ikke fikk til alt, så fikk jeg ikke ting servert. Om jeg ikke rakk opp til en tallerken på kjøkkenet, så ble den tatt ned om jeg spurte, og ikke på automatikk. Maten måtte jeg smøre selv, sier 24-åringen, og legger til:
– Det er jeg utrolig takknemlig for i dag, for det har gjort at jeg har fått en annen innstilling til livet enn hva jeg ville ha hatt om ting opp i gjennom bare hadde blitt tilrettelagt for meg.
Møtte drømmemannen
I starten av 2018 møtte hun kjæresten Sindre på datingtjenesten Tinder. Først én uke etter at de begynte å prate sammen, fortalte hun at hun satt i rullestol.
Det skremte ikke Sindre fra å satse på forholdet.
– Jeg tenker at rullestolen kun er et fremkomstmiddel og det er ikke den som definerer Lotte som person. Jeg kjente Lotte godt før vi bestemte oss for å få barn, og visste at hun klarer akkurat det hun vil, sier Sindre til klikk.no.
– Hun trenger kanskje litt lengre tid på visse ting, men vi er gode på å fordele oppgavene mellom oss og spille hverandre gode. Jeg gjør så klart litt ekstra der hun ikke har like stor kapasitet, men mange tror at jeg drar hele lasset og det stemmer ikke. Jeg jobber mye kveld og helg, og da tar Lotte alt. Men når jeg først er hjemme, prøver jeg så klart å avlaste henne så godt jeg kan, forteller han videre.
Lotte var allerede tidlig i forholdet tydelig på at hun ønsket barn og i tillegg hadde en drøm om å bli en ung mor.
Selv kom Sindre fra en stor familie med mange søsken, og delte det sterke ønsket.
Les også: (+) Kine tok et valg etter at hun fikk sitt andre barn: – Noen mente det var egoistisk
Fortvilelse og glede
Paret ble gravide på første forsøk, og var i lykkerus. Dessverre tok det ikke mange ukene før svangerskapet endte i spontanabort. I løpet av av de to neste årene mistet de flere ganger, og var inne på tanken om prøverørsbehandling.
– Så endelig, på en tidlig ultralyd, kunne vi se ei levende jente inne i magen. Vi hadde knapt våget å håpe på dette, og gleden var enorm, sier mammaen.
– Graviditeten var tøff, med blant annet alvorlig svangerskapskvalme, men ingen av plagene jeg opplevde skyldtes handicappet mitt, legger hun til.
Etter en tøff graviditet og en traumatisk fødsel, gikk det ikke lange tiden før paret bestemte seg for at de ønsket to tette barn. Lotte kom seg i rekordfart etter keisersnittet, og kjente raskt på at hun savnet følelsen av å bære på et liv i magen.
– Bare 2,5 måneder etter fødsel, var jeg igjen gravid. Det var ganske så surrealistisk å sitte der i dåpen til Tilde Marita, omringet av alle vi er så glade i, og vite at vi hadde en liten overraskelse på vei, sier Lotte med et smil.
Hun legger ikke skjul på at mange rundt dem ble sjokkerte over nyheten, og kom med kommentarer som: «Klarer du dette?», «Hvordan skal du klare å være hjemme med henne mens du går høygravid?» og «du vet det er skikkelig tungt med to små?» .
– Denne gangen var de fleste mer skeptiske og nervøse på våre vegne, men jeg virkelig elsket livet med Tilde Marita. Vi koste oss i permisjon, mens magen min vokste i takt med henne. Denne gangen ble jeg ikke like dårlig, og ble tvunget til å holde meg i bedre form, mens jeg «løp» etter ei lita jente som var full av energi fra morgen til kveld.
I uke 37+6 kom lille Johannes til verden etter planlagt keisersnitt, nøyaktig 11 måneder etter storesøster.
– Jeg hadde gått fra å være ufrivillig barnløs, til å være tobarnsmamma på under ett år. Det var en helt vanvittig følelse, og jeg har ikke angret et sekund!
Les også: (+) Jeg brøt all kontakt med mamma. Nå skal hun bli bestemor og krever å få være sammen med barnebarnet
Nysgjerrige blikk
Ute blant folk opplever Lotte ikke sjelden å få nysgjerrige blikk, men påpeker at ikke alle kikker for å kikke.
– Ofte kan jeg se at noen stirrer veldig på meg, men så kommer de bort og forteller hvor imponerte de er. Det er koselig det, men jeg tror det gjør mer med deres egen selvfølelse enn med min. For jeg blir jo ikke imponert når jeg ser en annen mamma som handler og triller barnevogn samtidig, fastslår Lotte.
På nærbutikken får hun gjerne kommentarer som: «Neimen, handler du helt selv i dag?», eller «så flink du er da, skal jeg hjelpe deg?» av både ansatte og andre kunder.
– Da svarer jeg gjerne med et glimt i øyet: «Nei, skal jeg hjelpe deg?».
– Jeg er jo veldig rett fra levra, og da jeg var yngre, pleide jeg å spørre om noen ville ha et bilde, dersom de stirret lenge. Jeg tar meg sjeldent nær av ting, og ler heller av kommentarene i ettertid.
At folk er nysgjerrige, kan hun likevel forstå, for det er jo ikke hver dag man ser en mamma i elektrisk rullestol, med et barn i vogn og den andre i bæresele.
– Så jeg møter de aller fleste blikk med et stort smil. Selv om jeg ikke er ute etter skryt, så er det jo viktig for meg å vise at jeg mestrer mammarollen. Kanskje litt ekstra på grunn av rullestolen. Derfor smiler jeg uansett humør, energi, søvnmangel eller hvor mye skrik og skrål det har vært på vei ut døren.
– Det kuleste er jo de gangene noen lurer på hvordan jeg i alle dager takler dette så mye bedre enn de selv gjør eller gjorde, uten å ha mine begrensninger.
Selvstendige barn
Når man sitter i rullestol og får barn, er det ikke uvanlig at barna blir liggende litt foran i utviklingen, forklarer Lotte, og viser til at hun ikke kan komme løpende på samme måte som alle andre mammaer.
– Jeg kan ikke komme bort like fort om de for eksempel faller, men barna har helt fra rundt seks måneders alder skjønt at de må komme rett til meg. Fra de lærte å krabbe, så klarer de også å komme opp på fotbrettet når de vil til mamma.
– Hun eldste er ikke to år enda, men helt rå på å lære seg ting. Hun kan kle på seg jakke, kommer seg opp i høy barnestol, knepper selen på selv, tar på sko, klatrer opp på fanget mitt fra gulvet og klatrer både inn og ut av sprinkelsengen, sier Lotte stolt.
Den lille jenta er også svært omsorgsfull, og forstår at mamma ikke klarer alt det andre får til, er tålmodig og vil gjerne bistå med det hun kan hjemme.
– Hun elsker å hjelpe til med å ta ut av tørketrommelen, bære klesvask, hente og bringe. Det er rørende å se hvilken forståelse hun har for visse sosiale settinger i så ung alder. Samtidig er hun også som en hvilken som helst 2-åring som kan gråte etter is eller Ipad, og kaste middagstallerkenen i gulvet, forteller Lotte.
Mammaen beskriver ei småbarnstid som er fin, hektisk, slitsom og fylt med massevis av latter og glede. En typisk hverdag starter akkurat litt for tidlig, rundt klokken 06.00, men Lotte elsker aktive dager hvor det går i ett fra morgen til kveld.
– At jeg sitter i rullestol ser jeg ikke på som noen unnskyldning, og setter noen litt høye krav til meg selv med tanke på stolen. Jeg forventer av meg selv at jeg skal klare å «holde fortet» nå som jeg er hjemme i mammapermisjon med minstemann, sier Lotte, og legger til:
– Det skal være godt å komme hjem fra jobb, når den andre parten har vært hjemme hele dagen. Hus skal vaskes, klær skal brettes og middag skal stå klar. Så er det middagsrush, lek og kos før kvelds, bading og legging. Vi elsker å danse, le og leke med barna, og humor står høyt hjemme hos oss.
Selv om det for Tilde Marita og Johannes er den mest naturlige ting i verden at mammaen sitter i rullestol, er Lotte forberedt på at spørsmål kan komme fra venner av barna etter hvert, og det er noe hun og samboeren har snakket mye om.
– Jeg kjenner at jeg gruer meg litt til den biten. Ikke fordi det er flaut, men jeg er så mye mer opptatt av å være mammaen til Tilde Marita og Johannes, enn å være hun i rullestol. Jeg kommer jo til å være mye mer synlig enn de andre foreldrene, men jeg har en sterk tro på at åpenhet vil minske fordommer.
– Så jeg kommer til å gjøre jobben min i å fortelle og svare på alt jeg kan av spørsmål, så det i hvert fall ikke skal gå ut over barna at andre tenker jeg er annerledes, sier Lotte.
Hun gleder seg stort til årene som kommer, og alt de skal få oppleve sammen med barna.
– Vi skal reise, kjøpe bolig og se barna vokse opp. Og vi drømmer også om en tredjemann på lasset, sier tobarnsmammaen med et smil.
Les også: (+) Kan sjefen legge seg opp i om det er jeg eller mannen min som tar sykt barn-dager?
Et fantastisk hjelpemiddel
Tove Linnea Brandvik, forbundsleder i Norges Handikapforbund, forteller at de dessverre ser at mødre i rullestol blir møtt av en del fordommer.
– Antagelsen om at man ikke er en god mor til barna, og bekymringer uttalt om at det må være risikofylt for barna når mor bruker rullestol, er de vi oftest får høre om.
– Jeg tenker det handler om uvitenhet, manglende kunnskap om at rullestolen er et glimrende hjelpemiddel og at oppgaven og rollen som mor ikke defineres av om du bruker rullestol, sier Brandvik.
Hun påpeker at hverdagen for alle småbarnsmødre er temmelig lik, men at praktiske tilpasninger og gode teknikker for å løse oppgavene er nødvendig når du sitter i rullestol.
– Det kan eksempelvis være et stellebord som er åpent under og i en høyde som gjør det enkelt å skifte bleier, eller en barneseng som kan åpnes på siden når du skal legge barnet for å sove.
– Alle mødre trenger å være å være trygge i rollen som mor, og jeg både håper og forventer at landets helsestasjoner er en god støtte og partner for kvinnene, så de har den tryggheten rundt seg også fra det offentlige som de trenger.
Den internasjonale rullestoldagen 1. mars er en flott måte å vise frem hvilket fantastisk hjelpemiddel rullestolen er, og få vist at mennesker som bruker rullestol er en like mangfoldig gruppe som samfunnet for øvrig, mener Brandvik.
– En flott bonus på denne dagen er å få vist hvor viktig det er at samfunnet er universelt utformet, slik at alle oss som bruker rullestol kan delta på alle arenaer og inneha alle de ulike rollene som samfunnet byr på.
Hun kommer med en klar oppfordring:
– Til alle mammaer, med og uten rullestol: Stol på deg selv, gjør så godt du kan og nyt gleden over å få være mamma.
