Å Miste et barn
Kun dager før termin opplevde Helle og Sander alle foreldres mareritt
Da Helle i uke 37+2 kjente lite liv i magen, ble hun bedt om å komme inn på sykehuset for en sjekk umiddelbart. Totalt uforberedt fikk familien beskjeden ingen foreldre skal måtte høre.
– Da jeg tidlig på vårparten 2019 fant ut at jeg var gravid igjen, kjente vi på en enorm glede og spenning. Vi hadde kort tid i forveien sluttet på prevensjon, og det gikk litt fortere enn vi hadde forventet.
– Bortsett fra at jeg var tom for energi og kjente meg veldig trøtt de første ukene, var dette svangerskapet på samme måte som det første uten noen form for plager underveis, forteller Helle Reinsnos Ludvigsen (26).
Sammen med ektemannen Sander (27) og barna Mathilde (6,5) og Theodor (1) bor hun på Håpet i Tromsø.
Mindre aktivitet i magen
En fredag i starten av januar 2020 gikk Helle ut i permisjon, og stusset samme dag over at hun kjente litt mindre aktivitet i magen enn det hun tidligere hadde gjort.
At hun likevel merket liv gjorde henne betrygget, og det virket unødvendig å dra inn på sykehuset for en sjekk.
– Dagen etter startet helt som normalt, men etter hvert begynte jeg å stusse mer og mer over manglende aktivitet fra den lille i magen. Midt på dagen ble jeg overrasket med babyshower av gode venninner, og jeg prøvde å legge bort bekymringene mine, sier Helle.
Men, selv etter å ha spist både kaker og mat var det fortsatt rolig og liten aktivitet.
– Tanken hadde slått meg om at kanskje ikke alt var som det skulle, men jeg beroliget meg selv med at jeg sikkert bare bekymret meg helt unødvendig. Da jeg gikk gravid med storesøster, hadde vi vært innom sykehuset for kontroll, og hver gang var alt fint, forteller hun.
Da venninnene hadde dratt hjem utpå kvelden, valgte hun likevel å dele bekymringen med Sander, svigermoren og ei venninne.
Svigermor var klar i sin tale: Du må ringe sykehuset for å be om en sjekk.
– De ville ha meg inn med det samme. Jeg var da i uke 37+2.
Les også: Vi kan fort avsløre om det er barn som ikke blir lest for
Den utenkelige beskjeden
Fremme på sykehuset ble Helle etter bare få minutter koblet på CTG-maskinen - et apparat som under fødselen registrerer fosterets hjertevirksomhet, rienes hyppighet og, til en viss grad, styrke. Den fant ingen hjertelyd.
Jordmor tok frem ultralydapparatet, sjekket grundig og sa ingenting. Til slutt fortalte hun at denne maskinen var gammel og dårlig, og at de måtte over på poliklinikken for å bruke et av apparatene der.
– Hun sjekket på nytt, og tilkalte snart en lege. Også en turnuslege fulgte med, og ble av legen bedt om å sjekke først. Snart hørte jeg henne hviske til legen: «Jeg finner ikke noe her. Kan du se?».
Legen sa kort og konsist til henne at det ikke var noe å finne her. Det var ikke et hjerte som slo. Så snudde han seg mot Helle og Sander med ordene ingen foreldre skal måtte høre:
«Jeg beklager, men det er ikke noe aktivitet eller hjerteslag her.»
Venninnen som var med ble helt stille og bare så på Helle. Sander knakk fullstendig sammen og gikk ut av rommet.
– Selv lå jeg bare der, med tårene trillende nedover kinnene. Jeg så på legen for å se om han virkelig hadde sagt det jeg hørte. Akkurat som jeg innbilte meg at det var århundrets største spøk. I ansiktene til legen og jordmor var det bare stillhet og alvor å se.
– Vi var i en tilstand av sjokk, og måtte ta den ubeskrivelige vonde telefonen for å informere foreldrene våre. Mens storesøster var hos farmor, kom min mamma så raskt hun kunne til sykehuset.
Av legene fikk de vite at fødselen måtte settes i gang, men at det kunne ta noen døgn før den lille gutten deres kom stille til verden. Siden det var konstatert null hjerte- og hjerneaktivitet, var det uaktuelt med keisersnitt.
– Jeg fikk noen piller, og det gikk to døgn før noe var i gang. De tok vannet, og jeg fikk drypp. Utover det husker jeg bare bruddstykker av hva som skjedde. Sorgen var enorm.
– På grunn av omstendighetene ble jeg gitt både morfin, epidural og fødespinal. Kreftene var ikke til stede, men jeg gikk inn i en slags overlevelsesmodus. Jeg visste at dette var noe jeg måtte klare, forteller Helle åpenhjertig.
Les også (+): Barnet vårt er krevende, men pappaen tar ikke noe ansvar. Hva skal jeg gjøre?
Den lille kisten
Tiden rett etterpå beskriver mammaen som både vanskelig og fin.
– Fin fordi vi hadde så fantastisk mange gode mennesker rundt oss hele tiden. Både familie og venner, men også de ansatte ved avdelingen på sykehuset var helt enestående. Vi ble så utrolig godt ivaretatt.
En sosionom hjalp foreldrene med alt det praktiske som måtte ordnes, som å kontakte et begravelsesbyrå.
– Her ble vi møtt av en helt unik ansatt, Geir, som var både lydhør og kom med tips, råd og en advarsel underveis: Han fortalte oss at den minste kisten er 75 centimeter. Så selv hvor liten vår Mathias var, så ville kisten oppleves stor, men samtidig ufattelig liten.
Foreningen "Vi som har et barn for lite" ble stiftet i 1984.
- Er en livssynsnøytral organisasjon som har til formål å sikre at alle som mister et barn, uansett dødsårsak eller alder, får den hjelpen de trenger i forbindelse med dødsfallet og i tiden etterpå.
- Kontakt organisasjonen på e-post: [email protected] eller telefon: 97412026.
- Her er det mulig å oppsøke kontakt for å få hjelp etter å ha mistet et barn.
Kilde: Etbarnforlite.no
– Han fant en utrolig varm og empatisk prest til å holde begravelsen, og dette skulle for oss bli starten på et nytt vennskap. I ettertid har han viet oss, og sto for dåpen til bittelillebror Theodor, sier Helle.
Hun beskriver hvordan hun under begravelsesseremonien var mest opptatt av seg og sitt, men senere fikk vite at det knapt hadde vært et eneste ledig sete på kirkebenkene.
– Kirken var stor, og det er så fint å tenke på at så mange møtte opp for å vise sin omsorg og støtte til oss. Det har betydd alt.
Helle legger likevel ikke skjul på at det har vært en tøff sorgprosess, og at hun og Sander har sørget på veldig forskjellige måter.
– Mens Sander har vært åpen om hva han har tenkt og følt hele tiden, har jeg i større grad stengt inne følelsene og holdt de for meg selv - men delt og snakket om det når jeg har følt at tid og sted har vært riktig for meg.
Les også: Sebastian og moren var nesten hjemme da sykehuset ringte og ba dem komme tilbake. Umiddelbart
Bittelillebror Theodor
Obduksjonen viste at Mathias døde av to små svulster på 1,5 millimeter og 5x5 millimeter i morkaken.
Disse områdene gjorde at det ble en blødning fra han til mammaen, og at morkaken ikke gjorde jobben sin.
– Alt var fint med Mathias, og det var ingenting som feilet ham. Ikke noe genetisk, og heller ikke noe som burde ha blir fanget opp på ultralyd eller ved svangerskapskontroller hos jordmor. Midt oppi sorgen vi sto i, var dette godt å få vite. Det var ingenting vi kunne ha gjort annerledes.
Helle og Sander ble anbefalt å vente et år før de ble gravide på nytt, og at det ville bli mange kontroller, blodprøver og gynekologiske undersøkelser det neste året for å avdekke en eventuell spredning.
– Ved å vente såpass lenge ville vi slippe å gjennomgå ekstra kontroller under neste graviditet. Samtidig kjentes det for oss helt riktig å vente et år, for å la oss selv få lov til å sørge ordentlig over barnet vi så brått og uventet hadde mistet, sier mammaen.
Da graviditetstesten et år senere viste positivt, var det for Helle med en skrekkblandet fryd.
– Jeg var kjempeglad og livredd på samme tid. Den tette oppfølgingen jeg fikk på sykehuset fra første stund, gjorde likevel at jeg klarte å slappe av og kjente på en visshet om at dette skulle gå bra.
I dag er bittelillebror Theodor en aktiv og livlig krabat på ett år, og Mathilde stolt storesøster. Lillebror Mathias blir stadig inkludert og snakket om - noe som kommer helt naturlig med at foreldrene har valgt å være så åpne.
– Storesøster Mathilde er like opptatt av lillebror Mathias som av lillebror Theodor. For henne er den eneste forskjellen at Mathias er i himmelen, mens Theodor er her med oss hver eneste dag.
