Snøfnuggenerasjon
«Jeg følte meg som et dårlig menneske. Jeg er ikke kul nok. Ikke populær nok. Ikke god nok», sa tenåringen
Barn som vokser opp med foreldre som i praksis viser dem at livet ikke er perfekt, vil få en bedre forståelse og større aksept for at det går opp og ned for oss alle.
Dette er en kommentar og representerer forfatterens meninger.
«Plutselig skilte de seg bare! For meg kom det helt ut av det blå. Ved middagsbordet en helt vanlig mandag i femte klasse. Noen dager senere fortalte mamma at pappa hadde kjøpt et hus i nærheten – og at storebroren min og jeg skulle bo der annenhver uke», sa 23-åringen jeg snakket med.
Det hadde ikke vært noen krangling i forkant som han hadde oppfattet i alle fall. Han fortalte meg at han selv ble både redd, trist, engstelig og usikker.
«Jeg hadde mange spørsmål og frustrasjon jeg hadde trengt å ta ut ...» sa den unge mannen.
Han forsøkte å «klamre seg» både fysisk og mentalt til moren, men beskriver det som om det ikke var mulig å få ordentlig tak i henne.
Hun smilte, sa at alt skulle bli bra og jobbet nok hardt for å «ta seg sammen», ifølge sønnen. Heller ikke faren fikk han ordentlig kontakt med.
Han husker at faren virket litt trist, samtidig som han signaliserte med kroppsspråket at han ikke orket å snakke om det. 23-åringen minnes at stemningen hjemme var flat.
Kjersti Salvesen har jobbet som foreldrelivs- og relasjonsjournalist i over 20 år, og har skrevet flere bøker, blant annet om relasjoner med barn. Er utdannet journalist, har senere studert kommunikasjon og samfunnskontakt. Har snart fullført en treårig EQ-terapeututdannelse ved EQ Institute i Oslo, som er godkjent som et alternativt behandlingstilbud fra Helsedirektoratet. Kjersti bor i Asker utenfor Oslo og har tre barn og ett bonusbarn.
Det var ingen diskusjoner, ingen reaksjoner. I ettertid har han tenkt at krangling, foreldre som gråt – eller skrek ut hva dette handlet om, hva de egentlig mente og følte, hadde vært lettere å forholde seg til.
Les også: Aldersguide for grensesetting 0 til 6 år: Det er spesielt én «foreldrefelle» du bør unngå
Hvordan føles det for et lite barn?
Flere av dagens ungdommer og unge voksne, opplevde at foreldrene skånet og beskyttet dem i barndommen – mot det de voksne syntes var vanskelig, krevende og tungt.
En del av disse ungdommene og unge voksne blir skremt i møte med «selve livet» når de erfarer hvor hardt og vondt det også kan være å være menneske.
Når vi opplever livskriser mens vi har små barn, er det lett å tenke, i aller beste mening, at barn må skånes og beskyttes. Det er jo så vondt for oss voksne, så hvordan vil det da føles for et lite barn?
Vær ærlig om følelser
Det er lurt å stille spørsmål. Hva gjør dette med meg? Og hva oppfatter barnet? Hvilke spørsmål har barnet selv?
Mitt råd er å lytte til det barnet lurer på – og å svare ærlig. Det betyr ikke at du skal fortelle alt om for eksempel et samlivsbrudd, men du kan si noe om hva det gjør med deg. Hvilke følelser vekker det i deg?
Sannsynligvis er du trist, skuffet, sint, såret, redd, lettet ... Enten du kjenner på én sterk følelse eller en salig miks, vil barnet merke at det skjer noe med deg når du opplever en livskrise.
Gjennom å forsøke og møte barnet – der barnet er – og snakke ærlig om det som skjer på et nivå barnet forstår, vil du kunne hjelpe han/hun/hen til å stå stødigere i det du eller familien gjennomgår.
Å skåne barn for enkelte ting, kan selvsagt være klokt. Som å ikke buse ut om et utroskap for eksempel.
Les også (+): – Jeg har fått høre at barnet mitt styrer meg for mye. Bør jeg sette tydelige grenser?
Første livskrise
Da 23-åringen jeg fortalte om over, var i slutten av tenårene og russetiden lå foran ham, opplevde han det han selv definerer som sin første livskrise som (nesten) voksen.
Den unge mannen ønsket å bli med på en russebuss – og fikk støtte av foreldrene. Storebroren hadde også vært på buss da han var russ, og foreldrene hadde gode erfaringer med ungdommenes sosiale liv og samhold på bussen i russetiden.
Guttens utfordringer handlet, kort fortalt, om at han ikke fikk bli med på noen russebuss! Han ble valgt bort og ekskludert.
Et ganske så hjerterått russebussregime: Hvem som blir tatt inn i varmen og hvem som må stå utenfor. Men det er en annen debatt.
Det jeg snakket med 23-åringen om, var hva det gjorde med ham: Å bli valgt bort og ekskludert.
«Jeg følte meg som et dårlig menneske. Ikke kul nok. Ikke populær nok. Ikke god nok. De fleste vennene mine var på buss, så jeg følte meg litt annenrangs, kan du si», sa han.
Sterk utad
23-åringen gråt for seg selv, men utad virket han sterk. Til vennene sa han at det gikk bra, at det ikke var så farlig.
At han egentlig ikke hadde SÅ lyst til å være på buss. Til foreldrene fortalte han at han selv hadde tatt et valg om å ikke være på russebuss likevel.
De kjøpte historien hans om at han ikke ønsket å være bussruss, og så snakket de ikke noe mer om det.
«Jeg klarte jo ikke å snakke om det nederlaget det føltes som. Det var det ingen som hadde lært meg. Så jeg latet som om alt gikk bra med meg. Det fungerte på et vis ... Frem til for et års tid siden. Da var jeg helt utmattet av å late som om jeg har det så jævlig bra hele tiden!» fortalte 23-åringen, som da åpnet seg for å få hjelp til å bearbeide mange vanskelige følelser.
Les også: 7 grep for å skape robuste barn
Livet er ikke perfekt
Barn lærer mye av hvordan vi voksne møter motgang. Barn som vokser opp med foreldre som i praksis viser dem at livet ikke er perfekt, vil få en bedre forståelse og større aksept for at det går opp og ned for oss alle.
Å erfare at foreldrene er autentiske og åpne om at livet også er smertefullt, gjør det enklere for barna den dagen de selv opplever motgang og krise.
Voksne trenger å være forbilder på mer enn vellykkethet og alt det vi mestrer godt. Foreldre som åpner opp og snakker om motgang, vil kunne hjelpe barna til å få et større vokabular for følelser, også de vanskelige.
Ikke minst vil vår åpenhet (tilpasset barnets alder) bidra til at barnet får en mer velutstyrt verktøykasse i møte med stress, press, motgang og kriser.
