Samlivsbrudd og barn
Skilsmissebarn er små pendlere
Hvert år opplever ca. 20 000 barn at foreldrene går fra hverandre. I kjølvannet av et samlivsbrudd er det mye som må ordnes.
Dette er en kommentar og representerer forfatterens meninger.
Livet kan ikke planlegges. For en del år siden ble barna våre en del av statistikken. Det var bare sånn det ble.
Dette er mitt selvopplevde eksempel på et fredelig brudd. Det var et, ja, fredelig brudd selv om det var et vondt valg å ta.
Samarbeidet vårt har siden vært godt, og vi gjorde det beste vi kunne ut fra situasjonen.
Det betyr ikke at døtrene våre har hatt det smertefritt og at de opplevde bruddet som mindre livsomveltende. For en slik endring er massiv.
Tårene deres ble ikke færre, fortvilelsen mindre og sorgen lettere selv om pappaen og jeg etablerte et vennskapelig forhold hvor vi har snakket godt sammen.
Selv om man går fra hverandre er man fremdeles en familie, bare av en annen kulør.
Små pendlere
Skilsmissebarn er små pendlere. Uansett hvilken samværsordning og boligarrangement foreldrene har valgt, pendler disse små. De pendler mellom følelser og i lojalitet overfor foreldrene.
De pendler mellom ulike grenser og rammer. Og eventuelt et bosted.
Foreldre kan kjøre alt fra totalt ulik til dønn lik oppdragelse med alt det innebærer av grenser, kjærlighet og omsorg.
Voksne som pendler med Vy kjenner også på kaos og usikkerhet. Men over hode ingen lojalitet. Ikke vet de om toget kommer eller går, om de må stå eller får sitteplass.
Kanskje konduktøren er stresset og irritert, og medpassasjerer atale. Alt både uforutsigbart og stressende. Sånt blir du sliten av.
Voksne kollektivpendlere har som regel et valg med pendleriet sitt, de små har ikke.
Les også: Barnet mitt har ingen å leke med. Hva gjør jeg?
Trygg arena
Foreldrenes samarbeid ved samlivsbrudd er grunnleggende for hvordan barna opplever den nye hverdagen, og det gjensidig gode samarbeidet med barnehagen.
Barnehagen er spesielt viktig som en kjent og trygg arena, også for skilsmissebarna. Hverdagen i barnehagen med nære voksne og venner, er sentral.
Kjente voksne, barn og rutiner. Forutsigbarhet og trygghet innen de kjente rammene. Å ha et solid fundament kan gjøre en stor forskjell.
Barnehagen skal ha gode rutiner for hvordan barn i ulike livssituasjoner følges opp og møtes. Slik som skilsmissebarn. Det skal ikke være personavhengig om, og hvordan, barnet og foreldrene møtes i en vanskelig livssituasjon.
Barnets beste er prioriteten og informasjon begge veier er nøkkelordet. Ingen av oss kommer noen vei uten å vite hva som skjer på hjemmebane og barnehagebane om spesielle ting og situasjoner som har oppstått, reaksjoner hos barnet, følelser og utfordringer som oppstår.
Bøker som verktøy
Verktøy som er særlig lure å ha i redskapskassa, er bøkene. Barnebøker med fortellinger og bilder som beskriver og forteller tilsvarende historie.
Å kunne sitte slik sammen med en voksen blir det å lytte, titte og snakke sammen virkningsfullt og utluftende. Det bearbeider sorg og tanker, og hjelper til med å forstå.
Vi voksne har ordene og kan bruke dem. Vi kan snakke oss gjennom det meste, mens barna ikke har alle ordene for dette enda.
Da er bøkene til stor nytte. Jeg vet jeg gjentar meg til det kjedsommelige, men det å bekrefte og anerkjenne er nøkkelen til å nå inn, hjelpe og støtte.
Det finnes triks for både anerkjennelse og bekreftelse, og for min del er et av de enkleste å gripe fatt i hovedordet i setningen barnet sier.
Så er det å gjenta ordet og putte det inn i en ny setning med undrende tone og et taust spørsmålstegn bak.
En slags samtalekode, om du vil kalle det det. Hvis barnet vil snakke, gjør han eller hun det. Hvis ikke kan praten heller fortsette senere.
Les også (+): Jeg glemmer ikke min manns svik som far
Nye rutiner
I kjølvannet av et samlivsbrudd er det mye som må ordnes. Hverdagen blir annerledes, rutiner blir nye og må settes i system.
Papirmøller og byråkrati er noen, pakkelister og bager andre. Når man så legger til telling og fordeling av dager og netter, feiringer og ferier, kan man bli 110 prosent ko-ko av mindre.
Vyer om fullendte huske- og pakkelister kan en bare legge på hylla. Selv om døtrene våre hadde delt de innholdsrike klesskapene sine i to da en bopel skulle bli til to, ble det alltid noe surr.
Da var det kjekt at det ikke er mer enn noen hundre meter mellom bopelene. Så får man dreisen på det etter hvert.
For de små pendlerne er det ålreit å ha kompetente lokførere med oversikt, og som har koll på fart og skinner, men også stasjoner. Og ikke minst rutetabellen.
Så var det disse tradisjonene, og feiringene av høytider og anledninger. Alderen på barna spiller selvsagt merkbart inn. Barn må få først og fremst få ordentlig godt med tid til å fordøye og bli vant til den nye tilværelsen.
Og de må bli snakket med og få ting forklart. Om høytidsmarkeringer som er vanlige i familien og hvordan de muligens vil arte seg inntil videre.
At barna kjenner på sorg, savn eller forvirring rundt det de var vant til med at familien feirer sammen, er helt naturlig.
Hensyn til barnas behov
Ingen feiringsvariant er mer selvfølgelig enn noen annen. Kanskje foreldrene i starten kan planlegge feiringer som tar hensyn til barnas behov og ønsker, så kan en heller justere etter hvert?
Å planlegge og å gjennomføre felles feiringer i starten er en mulighet, å ha to feiringer er også en. Å være fleksibel er en styrke midt oppi all julepynt og rampenisser.
Å sjonglere, kalles det visst. Å inngå noen kompromiss er heller ikke det dummeste. Bare tenk på å gjøre det så fint og hyggelig dere kan for å skape en trygg og gledelig atmosfære.
Nye minner skal lages, og da er fokuset på gleden og gode feiringer en bra start.
Vi praktiserer annenhver julaften-ordningen. Jeg spurte den yngste datteren min om hun kan huske hvordan den første julaftenen uten meg var.
«Det gikk fint, det. Vi hadde jo farmor og farfar, og alle sammen der sånn som vi pleier så det var fint». Og slik er det på begge sider.
Vi har altså laget våre egne tradisjoner for julefeiring når jentene våre er hos henholdsvis den ene eller andre.
Lille julaften feires det hos den som ikke feirer selve julaften med dem. Da er det ønskemiddag og ønskedessert. Og åpning av de aktuelle pakkene.
Bursdagene til jentene våre feiret vi sammen de første par årene helt til de selv sa at de ville dele feiringene. Det begynte å bli kleint, sa de. Da endret vi praksisen.
De har i ettertid også funnet ut at de ville justere på samværsdagene. Det falt oss naturlig å endre det også.
Man blir gode på lokførerjobben etter hvert og sjongleringsevnen styrkes stadig. Så lenge man sørger for at rutetabell og skinner er der de skal, og at sjongleringsballene kanskje begrenses til fem, bør man ha alle forutsetninger for å få det til.
Og husk at lokførerne må konferere med og konsultere hverandre når man har felles ansvar for små pendlere.
