- F.... så forbanna jeg blir!

KOMMENTAR: Jeg står i nattskjorten og fryser i halvmørke, trøtt som en sur Bullmastiff.

Tørre linseøyne bak skitne brilleglass, dehydrert kjeft etter en natt med 4 timer søvn.

Klokken på mikroen lyser 05.27, det er enda to timer til storebror og lillesøster skal kjøres til barnehagen.

Faen.

Svart sinne

Der kommer han løpende igjen: lynet på 2,5 år.

Han er på vei mot kleshaugen som jeg sorterte og bretta i går kveld. Her skal det rives!

Han lager storm i gangen. Sko og støvler fyker vegg i mellom, søppelkurven på badet skal veltes.

Kjøkkenskuffene renskes tomme for visper, sleiver, håndmikser, gryter og panner. Parketten ser ut som en industriell søppelhaug klar til kondemnering, toppet med mel og knekkebrødsmuler.

Han tømmer to lekekasser fylt med småbiler og duplo. Han har ikke tenkt å leke med dem.

Trykket på tinningene presser, sinnet er så sterkt at jeg kjenner en trang til å bite i noe. Bite faktisk!

Jeg vil gaule ut: ”SLUTT MED DET FORBANNA TULLET, FOR HELVETE!!”.

Jeg får i alle fall bite det i meg.

 

Lillesøster på 14 måneder har også våknet. Bleien er fylt til randen av noe som bare småbarnsforeldre vet hva lukter når minien har begynt med fast føde for fullt. Skjønner godt at hun gråter, så jeg legger henne på stellebordet for å ordne opp i situasjonen.

Bak meg klasker to små føtter inn på flisene.

Han vil være med.

Det er ingenting annet å gjøre enn å klatre opp på kanten av de to hyllene på stellebordet, bare for at den midterste skal knekke, og alt av stelleutstyr skal deise utover badegulvet.

Mannegenet

Jeg prøver å puste rolig, likevel lirer jeg av meg noen sure gloser som jeg helst burde holdt for meg selv. Men mest rasende er jeg egentlig på faren som ennå ligger i halvsøvn under varm dyne.

Han har ikke hørt en eneste lyd av krigen som pågår i heimen.

Han er velsignet med mannegenet.

Følgene av genet er at kroppen får sammenhengende søvn minst seks timer per natt, forholder seg rolig og uvitende om aktivitetene som starter før fuglene skiter, og at hans armer og bein endres til sementblokker når andre forsøker å vekke ham ved å dra ham ut av sengen. 

iPad-redning

Mannebeinet våkner til slutt, ti minutter etter at raseringen startet.

Til hans forsvar: Han står opp som verdens beste far.

Jeg kjenner ingen som tar mer ansvar enn ham, ingen som viser mer omsorg, og ingen som passer bedre på sine nærmeste. Takk, kjære høyere makter, for at han finnes i våre liv!

”Jeg var ikke morgengretten før vi fikk barn. Du husker det, sant?” prøver jeg.

Faren svarer ikke noe, men sender meg i stedet blikket som sier ”Du kødder?”.

Ungene er påkledd, Fantorangen åpner endelig NRK Super. Forresten spiller ikke det noen rolle, det er iPaden som er interessant. Pippi Langstrømpe, Karius og Baktus, Kaptein Sabeltann, barnesanger på YouTube.

Endelig litt fred.

Storebror sitter hypnotisert i sofakroken, lillesøster sutter på tåteflasken. Jeg lener meg inntil kjøkkenbenken og slurper endelig i meg dagens første kaffekopp mens jeg betrakter de små.

Tid for anger

”Herregud, jeg er ikke klok!”, tenker jeg.

Jeg skammer meg fordi jeg oppfører meg som tidenes heks om morgenen. Er det mulig å bli så irrasjonell?

Hvis jeg fortsetter sånn i tiden fremover, hva slags signaler sender jeg da til ungene mine? Hvordan skal faren holde ut med meg?

Behovet for å klemme veslegutten min slår meg hardt i magen. Jeg kysser ham på kinnet og sier unnskyld for at mamma var så sint i sted.

Han ser på meg og svarer ”Plass til deg her” mens han legger hånden ved siden av seg på sofaen. Jeg setter meg ned og ser på Hjulene på bussen-videoen for ente gang.

Lillesøster krabber bort til oss, griper tak i sofakanten, reiser seg og strekker armene mot meg. Faren løfter henne opp og setter seg med oss.

Jeg innser nok en gang at disse tre er de vakreste og viktigste menneskene i mitt liv.  

Og plutselig er det bare 15 minutter til vi kjører til barnehagen. Nå skulle vi hatt litt mer tid sammen.