Kroppskomplekser:
«Så kom puberteten … Til de andre jentene i klassen»
– Ingen er mer opptatt av deg enn deg selv og få er like kritisk til deg som du er, skriver Marie Lunde.
Dette er en kommentar og representerer forfatterens meninger.
Selv om vi fra start har vært bevisst på å ikke fokusere på utseende rundt barna våre, har de fra svært ung alder vært opptatt av hvordan de fremstår for andre.
Klærne skal velges med omhu, gjerne litt vann i håret og en siste sjekk i speilet før avgang til skole og barnehage. Denne tidlige selvbevisstheten har bekymret meg.
Selv kunne jeg ikke brydd meg mindre da jeg var på samme alder. Som femåring var jeg en eneste stor hårfloke som løp rundt i kjole fra mamma som jeg tredde på bak frem sammen med strømper som ikke hørte sammen.
Dette forandret seg dramatisk i tolvårsalderen da fokuset gikk over i å være kul og ha nøyaktig de samme plaggene i skapet som venninnene mine.
Så kom puberteten … Til de andre jentene i klassen. Jeg var sent utviklet og kunne knapt fylle en A-cup mens andre i garderoben hadde kløft mellom puppene som de sprayet med CK One og Date blå.
Min kropp lignet mer på et barns enn en kvinnes, med lange stilkete ben og hoftekammer som stakk ut så folk lurte på hva jeg hadde i lomma.
Jeg likte egentlig både gym og bading, men dusj uten båser og badedrakt på stranden la demper på gleden. Hadde jeg bare visst der jeg stod i ring i dusjen og tenkte at det umulig kunne finnes en konfirmant som var like flatbrystet som meg, at jenta ved siden av stod og skammet seg over sine yppige former. Mens jeg stod med armene i kors, stod hun og trakk inn magen.
Heller ikke forstod jeg at hvis gutter glante på stranda, var det ikke fordi de stod og vurderte kroppen MIN i badedrakt, men fordi gutter i den alderen hypnotiseres av ALT som ligner på nakenhet.
Jeg kunne hatt digre hyller eller vrengte bukselommer og de hadde stirret like mye. Guttene var samtidig like usikre på egen kropp og pumpet jern og gikk på rekke for å skjule ereksjoner som kunne poppe frem uten forvarsel.
Likevel lot jeg ikke ubehaget ved egne komplekser påvirke handlingene mine, jeg dusjet etter gymmen og dro og badet med venner etter skolen hver sjanse jeg fikk. Og gjennom det fikk jeg jo etter hvert erfare at alles kropper er ganske forskjellige, og utvikler seg ulikt.
Og det er nettopp denne innsikten som er så viktig for å bygge ned urealistiske idealer og oppfatning av normalitet, slik at man kan bli tryggere på egen kropp.
I tider med sosiale medier der virkeligheten kamufleres med filtre og retusjering, er det enda viktigere at barn og unge blir presentert for hva som er ekte. Det fordrer at de tåler å stå i ubehag og situasjoner der de kan kjenne på usikkerhet. For da vil de se og erfare at det er nettopp forskjellene som utgjør det normale.
Det er med glede jeg ser at motebildet er i ferd med å favne kropper med langt større forskjeller og variasjoner. Jeg heier på unge som går i klær de liker som får gamle damer som meg til å rynke på nesen.
Og selv om guttene mine bare lytter et kvart øre til hva moren deres sier, så skal jeg i hvert fall forsøke å banke inn følgende:
Ingen er mer opptatt av deg enn deg selv og få er like kritisk til deg som du er. Det normale er det ulike. Se etter mangfold, verdsett forskjeller, så blir du tryggere på deg selv.
