Frykten for at barna våre ikke skal bli likt

Jeg vil ikke spille fotball, sa seksåringen. «Men alle guttene i den nye klassen din skal jo begynne på fotballaget», sa moren. «Ikke jeg», sa sønnen. «Nei?» fortsatte moren. «Nei», fastslo gutten. Han ville begynne i kor! Moren var ikke negativ til det. Sønnen hadde alltid likt å synge og elsket musikk, men hun syntes han burde spille fotball også. Være en av gutta.

Ensomme barn

«Jeg vet litt om det å være utenfor», sa hun. Som liten jente fant hun aldri «sin greie». Hun var misunnelig på jentene i klassen, som gikk på turn og ski sammen. Det fellesskapet de hadde utenom skolen, gjenspeilet seg i klasserommet og i friminuttene. Guttens mor fortalte meg at hun opplevde å stå mye alene. De andre var innenfor, hun utenfor. Hun var et ensomt barn.

Arrene fra barndommen preger henne fortsatt i en alder av 40 – og nå vil hun gi sønnen den plassen hun
synes han fortjener på fotballaget. Moren vil sørge for at han får venner og en opplevelse av å være en viktig brikke i et samspill. «Vi vil jo alle bli likt. Være en del av noe – og føle at vi hører til. Er det ikke det oppveksten, og resten av livet egentlig, handler om? Å føle seg riktig og viktig. Å bli likt?» spurte hun meg.

Lik meg!

En helsesøster på en helsestasjon for ungdom fortalte meg at 80 prosent av tenåringene hun snakker med, har en indre frykt for nettopp det. Ikke å bli likt. Mange skulle ønske de var penere eller kulere, andre har komplekser for kroppen, noen tror at de er kjedelige eller at de ikke er smarte nok eller ordentlig flinke til noe …

Frykten for ikke å bli likt rommer mye – og det finnes utallige varianter av ikke å føle seg bra nok.

Ungdommene er redde for å bli avvist og engstelige for å bli latterliggjort. De frykter det å bli sviktet, frosset ut og baksnakket av medelever.

Annonsørinnhold

Sportskuppene du gjør nå

Les også: «Jeg klikka fullstendig på barna!»

En ny «babe-rolle»

De siste årene har jeg ofte gått forbi en barneskole i Oslo på vei fra jobb, og når jeg ser de eldste barna komme ut av skolegården etter endt skoledag, får jeg noen ganger litt vondt i magen.

Etter ettårsdagen sluttet David å si «mamma» og «pappa». Da Nathalie...

Mange av jentene går i små grupper, tett sammen, men med blikket rettet ned i hver sin smarttelefon. Noen ganger strekker en av jentene hånden ut for å vise noe til de andre – og hodene samles over hennes telefon. Det er gjerne et Insta-bilde, som vekker fnising eller kommentarer som «WTF» og «serr».

Barneklærne er brått blitt erstattet med korte topper og miniskjørt med vaffelsøm i linningen. Kinnene skinner i perlemor – og den supersøte parfymelukten sitter i luften lenge etter at de har passert.

Uttrykkene i ansiktene er ofte spørrende. Som om de venter på at en av venninne skal bekrefte det de sier og gjør. Jentene framstår som litt klønete og usikre – og ikke helt komfortable i en slags «babe-rolle» som de tror de skal fylle.

Les også: Dette kjennetegner overbeskyttende foreldre

Oslo 2020

Det er noe unaturlig over det, som om jentene fjerner seg litt fra seg selv. Akkurat som om de tror det er forventet at de skal gå inn i en ny rolle, med svært lite spillerom, før de begynner på ungdomsskolen. Jeg har ofte hatt lyst til å stoppe opp, holde rundt noen av disse jentene, klemme dem, se dem dypt inn i øynene og si: «Du trenger ikke å prøve å være en annen. DU er mer enn bra nok.»

Da jeg sa dette til datteren min på 12, sa hun: «Mamma, du vet faktisk ikke hvordan det er! Det er ikke bare å si til seg selv at man er kul, bra og pen – og så vipps, så føler man det, liksom. Alt er annerledes enn da du var 12 år. Det er så mange blikk. Overalt. Morfar har fortalt at du kledde deg i skjortene hans da du gikk på ungdomsskolen der nede i Kristiansand. Oslo 2020 er en helt annen verden, mamma», sa hun.

Jeg innser at hun vet mer enn meg – og at det som voksen ikke er så lett å forstå. Blikkene, som hun snakker om, de er alltid på deg, enten du er på sosiale medier (selv om det er 13-årsgrense på det meste, opplever mange barn å bli «delt» og å sanke sine første likes lenge før den tid), eller du på ungdomsskolen opplever å bli målt opp og ned og vurdert ut fra noen ekstremt overflatiske verdier i skolegården …

Nylig gjorde jeg, som journalist, et portrettintervju for Kamille med skuespiller Ane Dahl Torp. Vi fant ut at vi begge er over gjennomsnittet interesserte i, og opptatt av, barndom.

Les også: Slik får du empatiske barn

Være seg selv

Skuespilleren er også opptatt av dette med å bli den beste utgaven av seg selv. Den oppfordringen irriterer henne. «Holder det ikke å være seg selv?» spør hun. Dersom vi fokuserer på å bli den beste versjonen av oss selv, erkjenner vi jo at vi ikke er bra nok som vi er. Det smaker vondt, mener Ane.

Ane refererer til undersøkelser, som viser at en stor del av unge jenter og gutter er misfornøyde med kroppen. Mange eksperter mener dette er skremmende. «Hvorfor er det så skremmende å være litt misfornøyd?» spør Ane. Hun mener det må være greit ikke å være fornøyd med alt.

Ane synes det er mye mer skremmende når folk tror man må elske alt ved seg selv for å kunne være «et helt menneske», det er da man går inn for å bli perfekt. Hun mener foreldre bør fokusere mest på at barna skal hige etter å være snille, arbeidssomme og kloke.

Lytte til barnet

Jeg tror de fleste grugleder seg til alle nye begynnelser, som skolestart og barnehagestart – og det gjelder vel oss foreldre og? Vi er spente på hvilke erfaringer barna vil gjøre seg. Får de gode venner? Vil de finne seg til rette? Vil de trives? Kommer de til å bli likt? Alt dette påvirker barnets selvfølelse – og en sunn og god selvfølelse er noe av det mest verdifulle som finnes.

Betyr det at vi bør ta noen valg på vegne av barna, som moren som mener at sønnen må begynne på fotball for å bli en av gutta? Det kan ligge mye omsorg bak et sånt valg. Jeg erfarer likevel at man bør være varsom med å ta valg som strider mot barnets ønske – og spesielt når barn er så tydelige som denne seksåringen. Gutten er krystallklar, og jeg mener definitivt at det er verdt å lytte til ham. Vil han ikke spille fotball, så vil han ikke det.

Les også: Én stor skamtrigger gjør at det er vanskelig å vise sinne foran barna

Undre deg over barnets intensjon

Tar vi valg på vegne av barna, som de selv er uenige i, kan vi risikere å føre dem inn på feil spor. Det kan være fristende å råde et barn som vil ut av den berømte boksen, til å bli værende. Vi tenker kanskje at det er enklere for barnet selv; om hun eller han tilpasser seg litt. At det å gå sin egen vei, skille seg ut, kan være krevende for et lite barn.

Shopping

Klar på 1-2-3: Gi bort en opplevelse i julegave

Jeg mener likevel at det er avgjørende å ta barnets egne følelser og meninger på alvor. Vi må prøve å forstå deres tanker og forestillinger, også når disse ikke stemmer overens med hva vi selv tror og mener.

Når vi foreldre setter vår egen agenda til side og undrer oss over barnets intensjon – og det hun eller han kommuniserer, oppnår vi genuin kontakt. Da blir det enklere å finne ut, i fellesskap, hva som er riktig for barnet ditt. For vi voksne skal veilede og sette grenser – og noen ganger er det nødvendig å utfordre, pushe litt og inspirere barnet, men dette må skje i tråd med barnets indre stemme. Barn har en indre drivkraft – og det er vårt ansvar ikke å kjøre over, men å ta barnet på alvor.

Barn som får mulighet til å dele tanker og følelser, får en større ro og oversikt over sin egen tilværelse – og blir rustet til å gradvis kunne ta mer selvstendige valg for seg selv. Når du som forelder møter barnet på en likeverdig måte, opplever barnet hvem det er og hvilken verdi det har. Det vil hjelpe barnet til å forstå hva som er godt og riktig for seg selv.