Robuste barn
«Det å lære barna å håndtere vonde og vanskelige følelser er noe av det viktigste vi kan gjøre for dem»
Barn skal ikke alltid strykes med hårene. Da blir det tøft å vokse opp, skriver barnehagepedagog Ragnhild Finstad Eikås.
Dette er en kommentar og representerer forfatterens meninger.
«Den som er med på leken, må tåle steken».
Et uttrykk brukt gjennom lange tider.
Helt tilbake til 1600- tallet. Ivar Aasen drodlet over det på 1800-tallet. Og mine foreldre husker det godt fra sin barndom for 70 år siden.
Enkelt forklart betyr det at den som vil være med på noe, må finne seg i de ubehagelighetene som følger med.
Å tåle, takle og håndtere det som måtte komme når en er deltaker i livet.
Lista som følger under synes lang som et vondt år. Men det er i praksis en kjapp gjennomgang av en del av hva mennesket skal igjennom fra h*n er ganske liten.
Og den viser ikke bare hvor mye som skal puttes i den sosiale og emosjonelle ryggsekken til barna, men også hvor kompleks oppdragerrollen er.
Ragnhild Finstad Eikås er mor til to tenåringsjenter, utdannet førskolelærer i 1999 og har jobbet som pedagogisk leder i barnehage siden da. Hun skriver fast for Foreldre & barn.
Uforberedt på ubehag
Det finnes barn og unge som møter verden uten å være forberedt på ubehag.
De har ikke opplevd motgang eller motstand, de har vært vant til puter under armene, gullstol og pidestall. Å bli oppvartet fra alle kanter.
De har hverken måttet takle vanskelige situasjoner eller øyeblikk som ikke blåste medvinds.
Skal de lære seg å møte verden, må de møte den på både godt og vondt. De skal bryne seg på følelser og på hverandre.
Emosjonell kunnskap
Det er viktig å ha emosjonell kunnskap når de skal manøvrere seg mellom folk, i relasjoner og i en rik variasjon av situasjoner.
Det å lære barna å håndtere vonde og vanskelige følelser er noe av det viktigste vi kan gjøre for dem. Og det gjelder særlig de negative følelsene som utfordrer sinnet og gjør vondt; tristhet, frykt og sinne. Da får de det enklere senere i livet.
Det er først og fremst dere foreldre som kan lære dem dette, men barnehagen kan være deres forlengete arm. Det bygges robusthet og mot.
En robusthet og et mot barna trenger i møte med utfordringer, med hverandre og andre folk. Og ikke minst bygges selvfølelsen som virker nesten som et trafikklys.
Det dreier seg om hvordan barna lærer å bruke følelsene som signalsystem i det sosiale livet sitt, i samspill med andre.
Les også: 7 grep for å skape robuste barn
Skal ikke strykes medhårs
Jammen er det mye å lære om livet. Barna har lagt ut på litt av en reise! Og lista fortsetter: De skal ikke alltid strykes med hårene. Da blir det tøft å vokse opp.
De skal ikke alltid ha rett eller slippe å gå i diskusjoner eller ture frem som de vil. Det går ikke.
Da ender vi med en stor gjeng egoister med labre ferdigheter innen både samhandling, tålmodighet, omsorg, aksept og respekt. Egoister som bare vil ha og ha uten å gi noe tilbake.
Urettferdighet krever sin person. Å tåle at ikke alt deles likt, at noen kom før deg til noe, fikk mer. «Neste gang blir det motsatt».
Å tåle å tape – og å tåle at andre vinner. Å tåle at du ikke alltid kan få oppmerksomheten – å erfare at du ikke kan være midtpunktet hver eneste gang.
Lære å tåle hverandre
Å takle at noen kaller deg promp eller baby skal ikke være vanskelig. Den beste løsningen er at barna lærer å riste det av seg, og ikke bli sinte eller ta til tårene. Uten å slå igjen, bli fysiske. Å vende det andre kinnet til og blåse i kommentarer.
Det er mye lettere sagt enn gjort. For det er nå en gang slik at de som kaller andre med slike ord ofte gjør det fordi de vil ha en reaksjon og røre opp i følelser.
Det er gøy. Og helst for å få deg til å bli lei deg eller sint. Men – barn skal ikke tåle å bli hetset med ord og handling jevnlig. Da er det både krenkelse og mobbing, og skal gripes fatt i av barnehagen.
Barna skal lære seg å tåle hverandre. De skal kunne tåle å få et knuff i et uheldig øyeblikk uten å slå tilbake.
Uheldige knuff og kilevinker etter andres raske forbiløpning eller tilfeldige armsving, som kan føre til at barnet faller overende og muligens slår seg litt.
Men det betyr ikke at barnet skal tåle å stadig bli dunket til og være objekt for fysisk utagering. Da skal det gripes inn av voksne som bistår og hjelper med å rette opp det som farer galt av sted.
En bør kunne tåle at det bokstavelig talt blir trangt om plassen innimellom. Eksempelvis i en samlingsstund eller «fiske godteripose i bursdags-kø».
Men om man blir skviset inne til stadighet, må noe omarrangeres. Det er ikke godt å oppleve å bli klemt flat som en pannekake daglig heller, hverken fysisk eller psykisk.
Les også (+): Foreldrene som leverer tidlig og henter sent for å prioritere tid for seg selv. Er det greit?
Alle kan ikke like alle
Barn skal lære seg å akseptere og respektere ulikheter, og det mangfoldet som er i livet deres.
Om de ikke tåler det, ja, da arter det seg som motgang for dem. Hvordan? Fordi de ikke får endret på det og må godta det som det er.
Noen trives med mange ulike mennesker, andre trives med få. Mennesker som ikke er som dem selv. Slik er det for oss voksne også.
Alle kan ikke like alle, men i barndommen skal vi skal ha lært at vi skal kunne omgås, akseptere og respektere hverandre.
Å få et nei er voldsomt til motgang; men hva kan konsekvensene være av å alltid få et ja? Det er ikke så dumt å tenke over.
Grunnlaget for all samhandling og sosial kompetanse legges fra begynnelsen av. Og det er greit å ha grenser på plass med både nei’er og ja’er på riktig sted når barna blir tenåringer.
Vise omsorg
Skal man tåle på vegne av andre, på den måten at en står på siden og ser på når andre blir lei seg, såret, gjøres vondt av andre?
Nei, det skal man selvfølgelig ikke. Du skal bry deg om; vise omsorg, trøste og ta til motmæle. Dette prediker vi for barna daglig, og det volder dem noe realt med hodebry å forstå dette.
Det med å se når andre har behov for hjelp og omsorg annet enn en klem. Det å være modig for å backe vennene sine. For det er skummelt å skulle ta noens parti og hjelpe dem til å stå imot, og takle noe vondt og vanskelig.
Det er en utfordring for barna å sette seg inn i dette, og særlig å kunne lese situasjoner hvor andre kan trenge hjelp av akkurat dem.
Selv om vi bruker nære eksempler rundt nyere situasjoner som barna selv har vært en del av, er det en nøtt å knekke. Og alle disse nøttene på den lange lista knekkes sammen med voksne.
