Kommentar:
– Jeg skulle ønske barna mine hadde Snøfall da jeg fikk kreft
Julen rommer tente lys, sprø pepperkaker, julesanger, nisser og gaver, men også tapet av en kjær besteforelder, utrygge voksne eller foreldre som ikke lenger feirer jul sammen.
Dette er en kommentar og representerer forfatterens meninger.
Andre sesong av den populære og stemningsfulle barnekalenderen Snøfall har endelig kommet på TV-skjermen denne julen.
Både store og små har gledet seg til å få et innblikk i hvordan det går med fosterhjemsjenta Selma, den lunefulle Winther og lærlingen Pil som øver seg på å bli julenisse etter Julius. Tjuefire digitale luker med julefryd, tapre helter og gnistrende magi, krydret med vittige anekdoter til de voksne.
Men få foreldre har vært forberedt på at alvorlig sykdom er et gjennomgangstema i serien. En av hovedkarakterene har nemlig en (alene)mamma med tilbakefall av kreft etter å ha blitt frisk.
Det har fått det til å koke i kommentarfeltene og klagene strømmer inn til nrk. For hvordan kan statskanalen finne på å kvele julegleden til barna med et vemmelig tema som ikke har noe med høytiden å gjøre? Kan ikke barna få en jul fri for tristesse og virkelighetens brutalitet? Dermed har mange valgt bort Snøfall til fordel for lystigere familieprogrammer.
Dessverre.
Hvert år opplever nesten 3 500 barn og unge under 18 år at en av foreldrene får kreft. Hvert år.
Jeg var en av dem. Frem til i januar i år har jeg hatt diagnosen kreft i tynntarm med spredning til lever. Da det ble oppdaget, var det et sjokk for familien vår, et kaos vi ikke ante hvordan vi skulle navigere i.
Vi var enige om åpenhet hele veien, men visste lite om hvordan vi skulle kommunisere med barna. Hva de tenkte, og hva de trengte.
Det var ingen andre familier vi kjente til som var i samme situasjon som oss. Guttene mine hadde ingen venner som kjente på de samme vonde følelsene som de bar på.
Hadde denne sesongen av Snøfall rullet over skjermen da, ville den oppfylt et stort juleønske i familien vår. Ikke bare hadde barna følt seg mindre ensomme med sine følelser, vennene deres hadde kanskje også forstått litt mer av hva de stod i.
Jeg forstår at min kreft ikke er alle andres problem. Men hvis man tror at ens barn kommer til å vandre gjennom livet uten å oppleve alvorlig sykdom, ensomhet, smerte, utrygghet eller sorg, så tar man feil.
Livet velger seg heller ikke egnede tidspunkter det passer å møte motgang og ikke. Jula er intet inntak. Den rommer tente lys, sprø pepperkaker, julesanger, nisser og gaver, men også tapet av en kjær besteforelder, utrygge voksne eller foreldre som ikke lenger feirer jul sammen.
Det meste vi opplever i livet har flere nyanser. Når barn opplever noe vondt, trenger de å vite hvordan de skal håndtere det. Små barn lærer for eksempel hvordan de skal møte verden ved å følge med på, og kopiere de voksne.
De trenger å møte truslene for å føle større grad av kontroll, men i trygge omgivelser, som for eksempel sammen med en forelder som rolig forklarer eller gjennom bøker og TV-programmer. Da får de testet følelsene sine og har et språk og en ramme tilgjengelig den dagen de rammes av en krise i det virkelige livet.
Kanskje blir det lettere å verdsette det som er positivt, å finne lyset i mørket. Det har i hvert fall vi blitt gode på i vår familie.
Takk til NRK som lager morsom, spennende, trist og magisk juleunderholdning som treffer et mangfold av følelser hos barna mine og samtidig gir dem de verktøyene de trenger for å møte livet.
