fødselslegen:
– Før var det summing og en lyd av forventning, nå er det nesten helt stille på venterommet
Logg av, det dreier seg om livet, skriver fødselslege Thorbjørn Brook Steen.
I 20 år har jeg kjent på den fantastiske spenningen i luften som fyller venterommet ved fødepoliklinikken på Ullevål.
Der sitter det par som skal på sin første ultralyd og få vite om det blir gutt eller jente, andre skal se om babyen ligger i seteleie eller snakke om vanskelige tanker rundt fødsel.
Dette er virkelig de største øyeblikkene i livet.
Men ventingen har blitt nedsløvet de siste årene. Før var det summing og en lyd av forventning, nå er det nesten helt stille der.
For i stedet for å høre småsnakk mellom de som snart skal bli foreldre, stirrer de nå, nesten alle som én, ned i en mobiltelefon.
Hva i all verden kan være så viktig å få med seg på Snapchat eller en nettavis?
Sammenlignet med det nye livet, absolutt ingenting, spør du meg!
Stjeler fokus
Det skrives mye om hvordan smarttelefonene stjeler fokuset vårt (som om det ikke er åpenbart). Vi er i ferd med å miste evnen til å la telefonen ligge i lommen eller hjemme for den saks skyld.
I stedet bruker vi alle øyeblikkene vi burde vært i ro og latt tankene flyte, med å sjekke den. Det kan være på bussen, i heisen eller på ditt livs mest spennende venterom.
Kanskje burde vi vært tøffere ved fødeavdelingen og skrive med fet skrift på plakater på venterommet vårt: «Logg av for å kunne logge deg på!»?
For de gode vanene som foreldre bør begynne så fort som overhodet mulig.
Les også (+): Begge er i midten av 30-årene. Hvor lenge bør vi vente før vi får barn?
Ser ikke fødselen
Jeg husker fødselen av vårt første barn, som nå er blitt 19 år! Min kone, som er utdannet fotograf, fikk meg til å bruke hennes speilreflekskamera til å forevige magien.
Jeg hadde ikke mange knipsmuligheter med en 24 bilders filmrull, og alle bildene ble nydelige og ute av fokus, som de ble på den tiden.
Fordelen var at jeg fikk se barnet mitt bli født med mine egne, tårefylte øyne.
I dag er det dessverre mange som nærmest bare får med seg fødselen gjennom telefonen sin. Alt skal tas bilder av, filmes og dokumenteres.
«Følg med, dette er vakrere gjennom egne øyne enn gjennom smarttelefonkameraet», sier jeg med et smil til partneren som står der.
Verre er det når jeg kommer innom et par timer senere og ser nybakte foreldre som oppdaterer fødselen på sosiale medier i stedet for å oppdatere seg på sitt nyfødte barn.
Trenger å se følelser
Det finnes en video på YouTube som heter «Still face experiment».
Dette er en film jeg anbefaler å se, men bare hvis du har mage til å takle slikt. Jeg har sett den hundrevis av ganger og brukt den i undervisning, men kjenner det emosjonelle i meg bygge seg opp hver gang.
Filmen er laget for å vise hva som skjer med en baby med en mor uten ansiktsmimikk, for å vise hvordan et barn reagerer på en deprimert mor.
De siste årene har eksperimentet blitt gitt en overført betydning på hva som skjer når foreldrene stirrer i en smarttelefon i stedet for å se på babyen sin.
Sannheten er at babyer trenger å bli sett og få ekte tilbakemeldinger fra ansiktene de ser på, og ikke i gjenskinnet fra mobilen.
Smarttelefonene og nettbrettene får også etter min mening en altfor stor plass i barnas liv.
Hvorfor kan Peppa Gris underholde gjennom nettbrettet som er festet på barnevognen bedre enn bladene på trærne som blafrer i vinden eller noe så fantastisk som foreldrenes ansikt?
Selv i barnehagen eller på barneskolen er de stolte av sin digitale satsing med nettbrett. De snakker om digital kompetanse, som jeg personlig aldri har skjønt noe av.
Norske studier bekrefter faktisk det motsatte, nemlig at det å lese i papirform gir et større læringsutbytte enn på skjerm.
Ingen av mine barn har papirbøker på ungdoms- eller videregående-trinnet heller, for den saks skyld.
Les også: «Jeg er verdens verste forelder, og verdens dårligste ansatt»
Ikke mye valg
Selvsagt, som alle andre, sitter jeg selv i glasshus. Mine tre tenåringer er alle mer eller mindre totalt avhengig av mobilen sin. Livet de lever er like mye virtuelt som virkelig.
Og som alle andre forlater verken jeg eller de huset uten smarttelefonen på maks en armlengdes avstand.
Men vi har, slik jeg ser det, dessverre ikke så mye valg.
Personlig tror jeg ikke mye skjer før politikerne gjør som de for eksempel har gjort med å forby smarttelefoner på franske skoler. Samfunnet krever oss online.
Teksten min er ikke ment som et debattinnlegg, men et hjertesukk.
Om du som leser kjenner deg igjen fra venterommet eller ikke, mener jeg det er lurt å løfte blikket både i overført betydning og fysisk.
Er det noe barna våre trenger om de er nyfødte, eller som mine, tenåringer, så er det foreldre med fokus.
Så legg fokustyven i lomma om du er på venterommet, fødestuen eller henter i barnehagen.
Se på hverandre og husk på effekten øyekontakt har på produksjonene av kjærlighetshormonet oksytocin. Det får kroppen til å bruse og jeg skal love deg det smeller mer enn en kjedelig snap!
