DEBATT
Jeg kjenner til voksne som himler med øynene og sukker til kollegaen idet barnet ankommer barnehagen om morgenen
Barn leser oss voksne og våre holdninger mye bedre enn vi selv tror. Blir barnet krenket, må vi stå opp for barnet og gi beskjed, skriver barnehagelærer Sandra Systad.
Dette er et debattinnlegg som representerer forfatterens meninger. Innlegget ble først publisert på Barnehage.no, men er gjengitt med tillatelse.
Etter flere år i barnehagefeltet, både som ringevikar, barnehageassistent og barnehagelærerstudent i praksis, har jeg opplevd både profesjonelle og mer sjokkerende holdninger til barn.
Etter å ha gått tre år på barnehagelærerutdanningen, har flertallet av opplevelsene vært utelukkende positive og inspirerende. Det er imidlertidlig noen holdninger som har satt en støkk i meg både som kommende barnehagelærer, men også som medmenneske generelt.
Vi kjenner alle til det barnet som «alltid» skal utfordre, utagere og tøye strikken til den ikke strekkes en millimeter lenger. Jeg kjenner også til voksne som omtaler dette barnet som «vanskelig», og som himler med øynene og sukker til kollegaen idet barnet ankommer barnehagen om morgenen. «Here we go», var en kommentar som ble hvisket mellom to voksne i en av praksisperiodene mine, sannsynligvis med god tro på at jeg ikke hørte det der jeg satt dypt nedi en bok med et barn.
Det knøt seg i magen min og jeg kjente sinnet boble over av denne uttalelsen og holdningen som det stakkars barnet ble møtt med, uten å en gang ha hengt fra seg ytterklærne eller vinket ha det til pappaen.
Skal være trygge støttespillere
Tenk deg å bli møtt av voksne som bak din rygg tydelig har en så nedlatende holdning til deg, allerede før du har kommet inn på avdelingen og startet dagen.
Tenk deg at det er disse voksne som i utgangspunktet skal være dine trygge støttespillere, din største heiagjeng, og som skal hjelpe deg og veilede deg til å bli den beste utgaven av deg selv – selv i de «vanskelige» stundene. Det er disse voksne som i bunn og grunn skal hjelpe deg til å regulere følelsene dine, til å gjøre deg forstått og som skal jobbe for å gjøre samspillet mellom dere bedre.
For det er jo ikke barnet i seg selv som er vanskelig, det er barnet som har det vanskelig. Barnets liv blir ikke enklere av å bli møtt av voksne som ikke tar seg tid til å prøve å forstå, som allerede har satt en nedlatende merkelapp på barnet, og som hver dag seg imellom diskuterer «hva blir det neste?», istedenfor «hvordan kan vi hjelpe dette barnet?».
Rammeplanen (Kunnskapsdepartementet, 2017, s. 21) påpeker at barnehagen har ansvar for å støtte barnets selvfølelse, men når et barn hver dag blir møtt med nedlatende holdninger vil barnets selvfølelse i stor grad kunne svekkes.
Les også (+): De ansatte i barnehagen kaller den lille gutten «Slemme-Erik»
Tørre å ta den vanskelige samtalen
Som barnehagelærerstudent relativt tidlig i utdanningsløpet, var det vanskelig for meg å ta tak i det som skjedde i eksempelet nevnt tidligere i teksten. Jeg var sjokkert over det jeg hørte, og hadde heller ikke vært i barnehagen mer enn i noen få dager - så jeg var nokså usikker og turte ikke å si ifra.
Som nå nyutdannet barnehagelærer ser jeg viktigheten av å tørre å ta den vanskelige samtalen. Blir et barn krenket er man pliktig til å stå opp for barnet og gi beskjed, uansett hvor ubehagelig det måtte være.
Det kan hjelpe å sette seg inn i barnets situasjon – se for deg at det var du som ble møtt på denne måten når du kom på jobb, hvor sårende og ydmykende ville ikke det vært? Hvilket grunnlag ville det gitt deg til å vokse og utvikle deg i jobben din om kollegene dine viste mistro til deg allerede i det du gikk inn døren om morgenen?
Får med seg mer enn vi tror
Rammeplanen (KD, 2017, s. 23) påpeker at personalet skal «forebygge, stoppe og følge opp diskriminering, utestenging, mobbing, krenkelser og uheldige samspillsmønstre». Hva gjør vi da når noen i personalet har slike negative og krenkende holdninger til et enkeltbarn? Hvordan påvirker vi barna ved å tillate slike holdninger i vår barnehage?
Barn får med seg mye mer enn vi tror, og deres holdninger påvirkes tidlig av deres nære omsorgspersoner. De voksne i barnehagen skal være gode rollemodeller, og man må innad i personalgruppen sette en tydelig og felles standard for hvilke holdninger og verdier vi ønsker å videreføre til barna.
Les også: «Det barnet der må vel ha ADHD? Ikke sant …?»
Starte dagen med blanke ark
Når man jobber i barnehage, tar man på seg et stort ansvar. Både som barnehagelærer, pedagog, assistent eller fagarbeider har man ansvar for å følge opp hvert enkelt barn, veilede, støtte og avdekke eventuelle utfordringer og vansker barnet måtte ha. Dette er et ansvar man må huske på, uansett hvor kort lunten blir, uansett hvor irritert vi måtte være, og uansett hvor meningsløst det føles å ta den samme harde kampen hver dag.
Man må opptre profesjonelt i møte med barn og voksne, men man har også lov til å føle seg fortvilet og rådløs. Opplever man at det er utfordrende å forholde seg til barnet som har det vanskelig – så søk veiledning!
Det er ingen svakhet å søke hjelp og veiledning, det er tvert imot en styrke at man ønsker å handle på best mulig vis. Snakk også gjerne med øvrig personale på avdelingen om hvordan dere skal jobbe med dette enkeltbarnet for å gi både barnet og personalet en best mulig barnehagehverdag preget av positivt samspill, veiledning og forståelse.
Jeg kan heller ikke understreke nok hvor viktig det er å la barnet starte hver dag med blanke ark. Hvordan man blir møtt om morgenen kan tross alt sette standarden for hvordan resten av dagen blir.
Og husk, barna leser oss voksne og våre holdninger mye bedre enn vi selv tror.
