Trygghet

«Gutten (14) skulle ha sin første deltidsjobb. Da gjorde mammaen noe lurt»

Jeg har oppdaget en rød tråd når det gjelder livsmestring. Det er et grunnleggende grep, som gjelder alle aldersgrupper, skriver Kjersti Salvesen i dette innlegget.

KJERSTI SALVESEN: Kjersti Salvesen har jobbet som foreldrelivs- og relasjonsjournalist i 20 år og har skrevet flere bøker om relasjoner med barn. I tillegg til journalistutdanning, har hun studert kommunikasjon og samfunnskontakt. Nå studerer hun EQ-terapi. Kjersti har tre barn og ett bonusbarn.
KJERSTI SALVESEN: Kjersti Salvesen har jobbet som foreldrelivs- og relasjonsjournalist i 20 år og har skrevet flere bøker om relasjoner med barn. I tillegg til journalistutdanning, har hun studert kommunikasjon og samfunnskontakt. Nå studerer hun EQ-terapi. Kjersti har tre barn og ett bonusbarn. Foto: Hilde Brevig
Publisert

Dette er en kommentar og representerer forfatterens meninger.

Både som EQ-terapeut – og gjennom mer enn 20 år som foreldrelivsjournalist, erfarer jeg at én ting går igjen når det kommer til å mestre noe som oppleves skummelt, vanskelig eller utfordrende:

Muligheten til å kunne holde fast i en trygg hånd. Frem til barnet selv er klar til å slippe hånden.

Fysisk og mental trygghet

Jeg erfarer at dette gjelder fysisk og mentalt: Styrken og roen det gir å holde i en trygg hånd når barnet opplever usikkerhet.

Å få lov til å holde fast i en hånd, kan bidra til å roe nervesystemet. Det kan gi barnet følelsen av at noen som er sterkere enn barnet selv, står sammen med det.

En slik støtte gir både styrke og mot. Andre ganger trenger ikke nødvendigvis barnet å holde hånden fysisk, men kan like fullt trenge støtte:

Enten dere mestrer noe barnet synes er vanskelig eller krevende i fellesskap – eller barnet vet at du er tilgjengelig dersom det skulle bli behov for hjelp og støtte.

Les også: Stine og Tobias: – Kan ikke vi som 20-åringer være gode foreldre?

Første skoledag

Første skoledag, for eksempel. Det er en milepæl i alle barns liv – og en dag der de aller fleste har sommerfugler i magen.

Mange barn håndterer overgangen til den nye og spennende fasen som den største selvfølge. En del er overmodne for et nytt kapittel og har allerede sluppet hånden når deres navn blir ropt opp første skoledag.

Andre barn trenger å holde i en hånd når de skal gå gjennom folkemengden i skolegården eller gymsalen for å hilse på rektor og læreren sin.

For enkelte barn er overgangen så overveldende at de også trenger å ha med seg en forelder inn i klasserommet.

Min erfaring er at det å få lov til å holde i en trygg hånd i en skolesituasjon som er ny og foreløpig ukjent, kan gi disse barna den styrken de trenger for å håndtere den nye hverdagen best mulig. Noen vil hevde at barna får en bedre opplevelse om vi pusher dem.

Argumentet er gjerne at vi må la barna finne ut av dette på egen hånd. Jeg tror det er lurt å tillate barn, som gir uttrykk for at de trenger det, å holde i en trygg hånd.

Det vil gi et godt grunnlag for nettopp å få den oversikten barna har behov for.

Dermed blir det lettere å slå seg til ro – og å finne ut av en del ting på egen hånd.

Rød tråd

I over 20 år har jeg gjort intervjuer med fagpersoner, politikere, frivillige som jobber med barn, foreldre og ikke minst barn og ungdom selv – og jeg ser en rød tråd:

Å oppleve støtte – i overganger som oppleves som krevende, og i andre situasjoner som av ulike grunner føles vanskelige, er en investering i barnas liv.

Det bidrar til livsmestring når en forelder, eller en annen voksen, tar seg tid til å være tett på et barn som gir uttrykk for at det trengs.

Moren gjorde noe lurt

Et godt eksempel på hvordan det kan fungere i praksis, også for de eldre barna, får du her:

Det handler om en gutt på 14 som skulle ha sin første deltidsjobb som avisbud. Gutten var stolt over å ha fått sin første jobb, samtidig som han gruet seg.

Han ville gjerne vise at han fikk til dette, både overfor arbeidsgiveren, familien sin og vennene. Inni seg var han usikker. Usikker på om han ville få det til. Kom han til å klare alt det jobben innebar?

For en voksen kan det virke som en enkel og oversiktlig jobb. Gutten var godt kjent i nabolaget – og en avisbudjobb krever vel ikke all verdens?

Fjortenåringen selv var veldig redd for å gjøre noe feil. I tillegg var han mørkredd – og avisene skulle leveres tidlig om morgenen.

Foreldrene hans kunne ha pushet ham og sagt at han ville klare det. Sannsynligvis ville han også ha klart det, men da er det ikke sikkert at opplevelsen ville blitt så god som det den faktisk ble.

Moren til fjortenåringen, som den gang jobbet som lærer, gjorde noe lurt. Hun kjente sønnen sin godt, og merket at han gruet seg veldig.

Moren spurte om han ville at hun skulle bli med ham på de første avisrundene. Det ville han, og det at moren fanget opp sønnens usikkerhet og ga ham den tryggheten, kombinert med muligheten til å mestre, gjorde at han klarte å slappe av. Nervesystemet roet seg.

Les også (+): Jeg orket ikke mer og valgte å skilles fra mannen min. Da jeg en dag gikk forbi huset hans, ble jeg rystet

En viktig erfaring i et barns liv

Selv om fjortenåringen sov litt urolig natten før den første dagen i livets første jobb, visste han at moren ville «holde hånden» hans til han selv kjente at han mestret jobben og ansvaret.

Det var jo ikke sånn at moren holdt hånden hans fysisk, men hun fulgte med på de første par rundene: Litt i bakgrunnen, som en mental støtte. Denne erfaringen betød så mye for gutten at han fortsatt snakker om den 40 år etterpå.

Gutten er med andre ord en voksen mann på over 50 år i dag – og han har hatt mang en jobb etter dette, inkludert flere lederstillinger.

Kanskje ville han gjort det bra i arbeidslivet uavhengig av denne erfaringen. Det får vi aldri svar på, men det at han fikk den støtten han trengte fjorten år gammel, ga ham mestringsfølelse.

Erfaringen har, ifølge ham selv, bidratt sterkt til at han fikk muligheten til å bygge opp en god (selv) følelse i møte med arbeidslivet.

Historien forteller meg at barn noen ganger trenger en hånd å holde i – uavhengig av hvor gamle de er.


Denne saken ble første gang publisert 01/10 2024.

Les også